Engler i snøen

Marita og Anniken hadde bestemt seg for å dra på hytta ei helg, bare de to.
De mente de trengte å være litt alene med hverandre, for å pleie forholdet.
De hadde vært sammen i 9 måneder nå, og ting hadde begynt å gå dårlig, men de ville fikse opp i ting, så derfor dro de på denne turen.

De pakket fram fjellutstyret, hentet fram snøscooteren, handlet proviant (inkludert litt vin, øl og noe snacks), sa ifra til venner og familie hvor de dro og satte av gårde.
Turen opp til hytta gikk fint, helt uten å sette seg fast eller andre hindringer. Vel oppe bar de inn tingene, fyrte i peisen og ordnet til alt annet som man må ordne når man kommer på hytta midt på vinteren.
Etter en lang dag gikk de å la seg, slitne etter turen og styret, men ikke så slitne at de ikke koset seg en stund før søvnen satte inn.

Neste morgen var Anniken som alltid den første til å stå opp. Hun fyrer i peisen og går så til den lille kjøkkenkroken og satte på kaffe og begynte med frokosten. Etter noen minutter kom Marita ned, kysset Anniken og gikk til utedoen. Idet døra holder på å gå igjen hører Anniken at Marita hyler. Hun slipper alt hun holder på med og løper ut i bare sokkene.
"Hva er det? Hvorfor hylte du?"
Men Marita svarer ikke, hun bare peker på bakken. Anniken snur seg og ser hva hun peker på og skvetter til selv. Over alt på bakken rundt hytta er det noen som har laget engler i snøen. Det er utallige av dem.
"Hva faen...", mumler Anniken før hun snur seg og tar et godt tak i Marita og geleider henne inn i hytta igjen. Hun plasserer henne framfor den nå varme peisen. Så finner hun fram mobiltelefonen. Hun vet at hun sannsynligvis ikke har noe signal her oppe, men det skader ikke å prøve.
Og som hun trodde, ingen signal på noen av mobilene. Hun går tilbake til Marita som fortsatt sitter ved peisen, setter seg ved siden av henne og legger armen rundt henne.
"Rolig nå, vennen. Det er sikkert bare noen drittunger som har hatt det morro. De ligger sikkert inne i skogen og holder på å le seg skakke. Jeg skal gå ut og sjekke, bare vent her du."

Hun kler på seg vinterklærne og går ut. Det er lyst på denne tiden av dagen, så hun har ingen problemer med å se noe. Hun går rundt hytta og studerer englene og leter etter spor etter sko, men finner ingenting. Det er som om englene bare falt ned fra himmelen.
Hun går deretter inn i skogen og leter etter spor. Kanskje pøblene hadde ett eller annet lurt triks de brukte for å lage englene.
Plutselig hører hun et enormt brak, som om taket på hytta knekker sammen. Hun snur seg og løper tilbake til hytta og akkurat idet hun kommer ut av skogen åpner døren seg og en hylende Marita kommer løpende ut i full panikk. Anniken tar tak i henne og slenger henne i snøen og prøver og roe henne, men hun er panikkslagen og slår og sparker for å komme seg løs mens hun hyler "Nei, nei, nei, nei, nei, nei!!"
Til slutt ser Anniken at dette ikke funker, så hun klapper til henne med flat hånd noen ganger, og når hun ser hvem som holder henne så roer hun ned.
"Hva skjedde!?" spør Anniken.
"Jeg vet ikke. Jeg satt ved peisen og varmet meg, der du forlot meg, og plutselig hørte jeg et enormt smell, som om støttebjelken i taket ga etter, så kjentes det som om noen tok tak i meg og prøvde å dytte meg inn i peisen. Jeg klarte såvidt å komme meg unna!" gråter Marita og viser Anniken et sted på genseren hennes der den har tatt fyr etter å ha vært i peisen.
"Shit, det ser ikke bra ut!", sier Anniken når hun studerer huden under. "Kom igjen, la oss få deg inn så jeg får sett på det brannsåret."

Når de kommer inn sier Marita "Shit, førstehjelpsskrinet er i taska på...."
Hun kommer ikke lengre, for hun blir lamslått av synet som møter dem. Hytta er helt rasert!! Mat, kjeller, krus, glass, alle tingene deres ligger slengt og knust overalt. Til og med den store 5-liters kjelen er blitt ødelagt, revet i to ser det ut som.
"Hva faen er det som skjer?!" hyler Marita idet ytterdøra smeller igjen bak dem.
De kjenner at noe tar dem begge i nakken og begynner å dra dem mot peisen. De kjemper imot med alt de har, men det hjelper ikke. Mens de vrir og vender på seg og slår rundt seg river Marita med seg sølvsmykket sitt som ligger på en benk rett ved peisen, og idet hun vifter med armen bak seg og smykket følger etter hører de en lyd som minner mest om når noen gurgler vann og hva det enn er som holdt dem slipper taket.
Marita merker smykket som sitter fast mellom fingrene hennes og viser det storøyd til Anniken.
Så tar ser hun Anniken rykke til og bli løftet opp i lufte. Hun kan se at hun ikke får puste og står i villråde mens Anniken hyler i smerte. Så hører hun et lavt smell og skjønner at det må ha vært ett eller annet bein i kroppen til Anniken som knakk, for hun hyler enda høyere. Så husker hun plutselig smykket og kaster det på Anniken. De hører den merkelige gurglelyden igjen og Anniken faller på gulvet. Marita er hos henne i løpet av sekunder, får henne på beina tross Annikens protester om at det gjør vondt, og drar henne med seg mot døra.

Hun tar i håndtaket for å åpne døra, men hånda blir svidd, for dørhåndtaket er rødglødende varmt. Hun hyler i smerte og snur seg mot stua, og der, i halvmørket, kan hun se en slags skikkelse. Det er ingenting menneskelig ved den, og den tårner over dem.Hun ser den komme mot dem, og i panikk snur hun seg mot dør igjen, tar tak i håndtaket, ignorerer smerten som truer med å knekke henne mentalt og river opp døra. De snubler ut i snøen, og idet Marita setter seg opp hører hun Anniken hyle igjen og bli dratt inn i hytta. Hun kryper etter så fort hun kan, men rett før hun når fram smeller døra igjen. Hun hører Anniken hyle og reiser seg for å åpne døra, men den rikker seg ikke. Hun river og sparker og slår i døra, men den rikker seg ikke en millimeter. Etter noen sekunder slutter Anniken å hyle, og noen minutter etter det igjen åpner døra seg.
Hun åpner døra forsiktig og titter inn. Så dytter hun den helt opp og haka hennes treffer nesten gulvet idet hun ser at alt ser ut som når de kom dit. Alt er i orden, alt er på sin plass, men alt utstyret de hadde med seg er borte. hun leter etter Anniken i hytta, rundt hytta, i skogen, overalt, men finner henne ikke. Hun roper seg hes mens tårene triller. Til slutt gir hun opp. Hun setter seg på scooteren og kjører ned fra fjellet og rett hjem til foreldrene til Anniken.

Hun banker på. Det tar litt tid, men så kommer moren til Anniken og åpner døra. hun ser på Marita, smiler og sier "Ja? Hva er det? Hvis du skal selge noe så er vi ikke interessert."
Marita står som forsteinet og stirrer, så utbryter hun "Vet du ikke hvem jeg er? Jeg er kjæresten til datteren din!"
Moren ser uforstående på henne og sier "Hvilken datter? Mannen min og jeg har bare sønner, ingen døtre. jeg synes dette er utrolig dårlig gjort av deg,  tulle med folk på denne måten!" Så smeller hun igjen døra.
Marita drar hjem og setter seg i sofaen. Hun tenker at hun må være forvirret, det må ha vært feil hus.
Så tar hun hustelefonen og ringer rundt til felles venninne av henne og Anniken for å fortell hva som har skjedd. Alle sier det samme; "Hvem er Anniken?"

Rundt hytta på fjellet er det kommet en ny engel i snøen...