This is how I feel

Den hær skreiv æ egentli i Januar i år, men glemte å legge dn på bloggen, så hær kommer dn. Har d fortsatt sånn i ny å ne, men ikke like ofte som da, heldivis.

Du har mæ i din hule hand

Du stramme grepe dag etter dag,

du slæpp aldri take.

Æ hate dæ så jævli, æ hate dæ så du ikke ane

Du e alltid me mæ, time for time, minutt for minutt

Du har fulgt mæ hele live, så længe æ kan huske

Du e d værste som fins, å du gjør mæ lei

Æ føle dæ hele tia, nær mæ, rundt mæ, overalt

Du stramme grepe enda litt mer, å d kjennes som æ ska kvæles

Dine iskalde fingra snik sæ rundt i hode mitt å bringe negative tanka

Æ kjenne dem helt innerst inn i sjæla, å æ e redd

Redd for at du ska få overtake, redd for at du ska vinne

Redd for at du ska ta kontroll å ødelegge mæ

Ingen kjenne mæ bedre enn du

Mine styrka, mine svakheta, alt ligg åpent for dæ

Du stramme grepe igjen å d kjennes som æ ska knuses

Sekund for sekund snegle dagan sæ avgårde

Æ kjenne du ligg å lure bak alle hjørnan å jør mæ utrygg

Æ har ikke styrke t å kjempe imot dæ lengere

Du kommer t å vinne å æ kommer t å forsvinne

Æ hate dæ, Ensomhet.

Du har fulgt mæ så lenge æ kan huske å æ klare ikke å bli kvitt dæ

Æ vil ikke ha dæ hær mer!

Æ klare dæ ikke mer.

Ensomhet, æ hate dæ

Du tar live av mæ.

Æ orke ikke slåss mot dæ mer

Æ gir opp...

Min lille Zaba....

Satt å så gjennom nån bilda av min første hund akkurat nu, å æ huska kor flott ho va, kor skjønn å flink ho va. Ho må jo bare ha vært den bæste schæfern som nån gang har levd.
Ho va så lita å søt, til å me når ho va blidd stor :p

Desverre blei ho tatt fra oss så altfor, altfor tidlig :'(
Ho blei sjuk. Ho spiste å spiste å spiste, men la ikke på sæ. Tvert imot så blei ho bare tynnere å tynnere. Vi va hos dyrlægen på komsa dyreklinikk me ho mange gang pga d dær, men dem visste ikke ka d va for nåt. Til slutt blei vi nødd å avlive ho, for ho hadde d absolutt ikke bra. D e nåt av d værste æ har opplevd i mitt liv, å æ bynne fortsatt å grine nå æ tenke på d. Ho va jo så flott å så snill å alt, å så måtte ho bli tadd fra oss! Ho blei bare 2 år gammel...Æ skjønne ikke koffer d måtte bli sånn. Æ vil ikke at ho ska være dø! Æ ville gitt ALT for å få ho tilbake...

Uansett, et par måna etter ho va avliva så så vi et program på tv'n om akkurat den sykdommen ho hadde! Dem fortalte kordan man kunne kurere d å alt! Å æ blei så sint at du ane ikke! Hadde mest løst å stikke bort på dyreklinikken å knuse skalln på dn helvettes dyrlægen, men gjorde d jo seff ikke.
Så vi slutta å fære dit. Når karina sku t dyrlegen me katta for vi t Thomasbakken dyreklinikk istede, å kom tilfeldivis inn på ho Zaba da vi snakka me dyrlægen dær, å da fikk vi vite at dem åsså visste kordan man kunne kurere dn sykdommen ho hadde!
Da blei æ enda sintere. Æ va så sint at æ visste ikke ka æ sku jøre, så æ gikk bare ut derifra..

Æ fatte ikke at d går ann å være så idiot som de folkan på komsa dyreklinikk va. Trudde d va meninga man sku holde sæ oppdatert når d gjaldt sånne ting, å om man ikke visste så kunne man jo undersøke? D hadde iaffal æ gjort!
Men men, gjort e vel gjort, i guess :'(

Elskede lille Zaba. Æ savne dæ så utruli mye at du ane d ikke. Du betydde så mye for mæ å live mitt i dn lille tia du va hær lamme mæ. Æ ville gidd alt æ kunne for å få dæ tbake, om d gikk ann. Æ kommer alltid til å huske dæ. Du e alltid i mitt hjerte <3

Savn.

Savn. Et så lite ord, med så mye mening og så utrolig mange følelser i seg. Det betyr så mye for så mange. Savn. Det har forskjellig betydning og styrke hos hver av oss. Vi legger alle forskjellige følelser i det ordet, men det betyr alltid det samme. Å savne en person er en vanvittig følelse. Den er både god og vond samtidig, bittersweet heter det vel. Men så kommer det jo mye ann på hvorfor man savner den personen. Hvis man savner en person fordi h*n er død, vel, da husker man bare de gode tidene. Smilet til den personen, alt hva man har gjort sammen etc. Har man mistet en venn, for eksempel vokst fra hverandre eller mistet kontakten på en annen måte er det en annen type savn.

Savn.

Sånt et lite ord med så mye mening og følelser.

Det ordet betyr utrolig mye for meg. Det er mange jeg savner og mange ting jeg ville gjort annerledes for at ting skulle blitt bedre.

Det er spesielt en person som alltid er i tankene mine, bevisst eller ubevisst, enten jeg vil det eller ikke. Jeg nevner ingen navn, av respekt for henne og hennes ønsker. De som fortjener å vite vet allerede hvem det er snakk om.

ADVARSEL! KLISJÈ FORUT!

Jeg savner henne noe helt ekstremt. Jeg har aldri savnet noen så mye før i hele mitt liv.

Jeg savner hennes smil, stemme, latter, hennes vakre og myke hår, henes myke hud under fingertuppene mine. Jeg savner hvordan øynene hennes gnistrer når hun ler eller smiler, jeg savner å kysse henne, å klemme henne, holde henne inntil meg. Jeg savner hennes fingre som stryker meg gjennom håret, over kinnet, brystet, magen og ryggen. Jeg savner å se henne i øynene, de vakre, vakre øynene hennes. Jeg savner å bare være nær henne.

Men samtidig vet jeg at det sannsynligvis aldri kommer til å skje igjen. Jeg føler at jeg mest sannsynlig har tapt henne for alltid nå. Jeg er livredd for at dette skal stemme med sannheten. Jeg er livredd for at jeg aldri skal få kjenne hennes berøring og se inn i hennes øyne igjen.

Og det gjør vondt! Så utrolig vondt!

Jeg brøt sammen i dag på grunn av dette. Jeg har ikke tenkt så mye på henne på en stund nå, men i dag fant jeg skjerfet hennes som hun har glemt hos meg sist hun var hær. Og jeg begynte umiddelbart å tenke på henne og hvor mye jeg savner henne. Jeg knakk sammen og begynte å gråte og hele pakka. visste ikke helt hva jeg skulle gjøre eller noe, så det endte med at jeg satt og grein i nesten en time.

Heldigvis har jeg venner som støtter meg når jeg trenger det. Jeg snakket med de 2 eneste som vet noe om dette, og de var flinke og hjalp meg. Jeg er utrolig glad i dere begge, bare ås dere vet det. Vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten dere.

Savn. Så lite og svakt et ord, så sterke og utrolige følelser...

Daddy no more,,,

Jah, da ska æ visst ikke bli pappa likevel.

Blei desverre spontanabbort på ho, å d e jo bare helt jævli.

Æ ante ikke ka æ sku jøre når æ fikk beskjeden. Æ blei helt nummen i hele kroppen å holdt på å knekke sammen midt på city. Æ hadde så løst å bare sætte mæ på ræv å gi opp dær å da, pga all dritten som har skjedd i d siste. Men æ kunne ikke. Æ må være sterk å æ må fortsette å gi alt æ har for å klare mæ å for å støtte Karro.

D e natrlig nok mye værre for ho enn for mæ. Probleme e at æ ikke vet helt ka æ ska si el gjøre. D e jo ingenting æ kan si eller jøre. D hær kan æ trygt si e nåt av d jævligste æ har opplevd i hele mitt liv.

Faen at ting aldri kan gå bra!

And once again...

My hopes and dreams was shattered. Destroyed in an instant.

I was hoping she'd choose me, but at the same time I knew that she wouldn't.

People never choose me. For anything, much less love.

It boggles my mind, shatters my heart and rips my soul apart.

I'm still totally sure that she's the one for me. That she's the one I'm gonna spend my life with.

I just need to get the timing right, and therein lies the problem.

For some reason we (me and her) allways get in touch with these feelings when it's the most unsuitable time.

Seemed like it would work this time though. Seemed like everything was finally adding up to the answer I wanted.

But no.

I don't blame her though. I don't blame anyone.

I'll just have to get a grip on myself again and start using my head again, cuz my heart's been broken like a glass bowl dropped on a stone.

I'll just pick up the broken pieces of my heart and hope someone somewhere can fix it.

And I'll try to piece my soul together again and pray it'll never happen again. Although I know it will...

Now, I wanna dedicate these lines from the song "Here Without You" by 3 doors down, to her.

I'm here without you baby

But you're still on my lonely mind

I think a bout you baby

And I dream about you all the time

I'm here without you baby

But you're still with me in my dreams

And tonight it's only you and me

I still love yo, baby. I always will...

I'm BACK! but not only for good, you know...

Well, as the title says, I'm back.

But not only for good.

Yes, I'm back to annoy you with my rambling rantings and annoying antics, and that's all well and good, BUT! I've seen a huge downfall too. I'll start at the beginning.

In may I met a realy cute girl. we ended up together, but it's over now. I just felt that we didn't have anything to talk about or anything in common at all, and I just can't be with someone I don't have the right feelings for. Sure, they were there in the beginning, but they kinda...thinned out as time went on. So I broke up with her in July. Thing is: She's pregnant. And yes, it's my kid.

To be frank, I'm not too sure how to deal with this, but I guess I'll just have to wing it and hope for the best.

Next up, I had a kinda fight with a dear old friend, and he decides that we're not friends anymore. Now that sucks. Friends for 10 years and *BAM* it's "over". Funny thing that.

Now, a couple weeks later, everything seems fine. We're more or less back at where we were before the "fight", which is all well and good, and it makes me happy.

The 3'rd and last part of this 3 month chapter is this: I've fallen in love with another girl...again...It's not the first time I've fallen in love with her. I think it's more like...the 4'th time, to be honest. Thing is, we have this connection. A very, VERY strong connection that seems to survive anything at all. I fell in love with her a few days after we met the first time, almost 6 years ago now, but then some shit came in the way, and we couldn't do anything about it. Then I fell in love with her a year after that, but by then I had gotten myself a girlfriend, so that time it was a no-go. Then, 2 years later, after almost 2 years of "radio-silence" between us, I fell in love with her again, after just talking to her a bit on MSN and the phone. Yeah, I know, it sounds crazy and stupid and whatnot, but it's the God given Truth, with a CAPITAL T! At the time, I was still with the girlfriend i had 2 years earlier, so it was kind of a no-go that time too. and now, I'm single, she's not, I've fallen in love with her again, and this time stronger than the last 3 times. Now, I DON'T believe in fate. Not even an eensy-teensy bit. But with her it's different. I truly believe that we are made for one another, that we are destined to live our lives together etc. I can't describe the feelings I have for her or the sadness I feel when thinking of her with another guy. It really hurts. It really, REALLY hurts.

In any case, She's loved me too before, and I hope she can do so, unconditionally, again, as I love her. But I guess we'll just have to wait and see.

All this shit has made my generally happy and carefree life miserable. Yes, I know I'm just complaining and ranting, but hey, isn't that what blogs are for?

In any case, I'll keep you updated throughout this ordeal.

Cya's.

Bah...

Det er rart. Av en eller annen grunn føler man seg oversett, alene og forlatt for tiden. Ikke vet jeg hvorfor heller. Kort sagt har man jo vert deprimert som bare faen, og denne gangen hjelper det ikke å skylde på mørketida, for den har ingenting med saken og gjøre.
Saken er vel helst den at man sitter her og føler seg alene og forlatt mest fordi de vennene man hade har man enten mistet kontakten med, begynt å miste kontakten med, eller har ikke mulighet til å finne på noe med. Enten den ene eller den ande (inkludert meg selv) ikke har tid eller hva det nå måtte være, så er det like forbanna kjipt og kjedelig. Men det er greit nok. Sånn vil det alltid være, uansett hvor lenge man måtte leve.

Det som virkelig traff meg hardt denne gangen var (tro det eller ei) noen vilt fremmede personer som begynte å disse meg og mobbe meg. Riktignok var dette på det altfor berømte WoW, men likevel. Her kommer jeg oge begynner å spilel igjen, for å kunne prate med venner jeg hadde der osv, og hva skjer? Jo, vennene mine er borte fra guildet, bortsett fra 2. Det er masse nye folk der, og det første som skjer når jeg skriver noe er at de begynner å være frekke i kjeften og kaller meg en "shortsighted idiot" blandt annet. Joda, det er bare et spill, og man skal ikke ta det så altfor alvorlig, det er greit. saken er den at ingen av de 2 vennene mine som var igjen der så ut til å bry seg i det hele tatt. Her sto de og bare så på at jeg ble trampa ned, og de bare ignorerte det. Den ene av dem er til og med GM i det forbanna guildet...
Så da dreit jeg i hele greia og quitta guildet. Da kom de og reagerte og ville ha meg tilbake. De snakket om at de ville gjøre alt for at jeg skulle komme tilbake, men når jeg sa at ja, da fikk de kicke de drittsekkene som var der nå, nei, da var det ikke så nøye å få meg tilbake igjen.

Jeg vet at en av dem kommer til å lese dette. Kanskje. Så derfor sier jeg at det var slik det føltes for meg. har allerede sagt dette til denne personen, men det så ikke ut til at d trengte inn. Derfor skriver jeg dette nå.

Dere kan kalle meg teit, dum elelr rett og slett idiot, men det hjalp. Jeg føler meg bedre nå. Så for alle som har tenkt å komme med noe dritt nå;

FUCK OFF!

Jul? Ikke i år...

Heh. Dette innlegget kommer ikke til å være happy happy julestas! Så for de som forventer det, stikk til helvete...

Nok en gang er julen over oss, og nokk en gang er de fleste glade, presanger skal kjøpes og deles ut, det skal pyntes og nissefar kommer og banker på døra. Jada. Kyss meg i ræva.
For første gang i mitt liv vil jeg ikke feire jul. Jeg føler ikke for det, og grunnen(e) er som så:
1. Jeg skal feire hos min mor, sammen med henne, min lillebror og typen hennes. Joda, greit nok, men samtidig ikke. Blir sikkert koselig å være sammen med dem osv, men...jula i år føles rett og slett ikke bra.

2. Jeg vet at jeg kommer til å skuffe mange i år, venner og familie, sikkert både kjente og ukjente også. Gaver har jeg ikke råd til, ikke noe særlig i alle fall, humøret er ikke der, og jeg føler på meg at dette kommer til å bli noe dritt...

3. Jeg er alene. Kanskje ikke fysisk, men jeg føler meg ensom...

Det er ikke første gang jeg føler meg ensom. Det er garantert ikke siste gang. Men jeg har bare følt det så sterkt èn gang før., og jeg hadde håpet at jeg aldri ville føle det igjen. Men den gang ei. Men hvorfor da? Hvorfor føler jeg meg så ensom? Jeg vet ikke. Jeg vet hvorfor jeg gjorde det sist, men det er 9-10 år siden. Jeg skjønner det ikke. Jeg har venner nok, og jeg føler at jeg kan stole på og snakke med mange av dem, og da mener jeg snakke ordentlig om alt mulig som jeg måtte føle og mene. Jeg har familie og slekt nær meg som jeg r glad i og alt det der. Men likevel føles det tomt...

Vel, jeg får vel bare prøve å få litt innsikt i hva det kan være, hva det er som mangler. Uansett så tviler jeg på at de såkaldte "glade dager" som julen liksom skal bringe når fram til meg i år. I år, for en gangs skyld, er jeg enig med min gode venninne Jeanett. Julen suger.
Du kan jo spørre henne hvor ofte det skjer....

Now go do something productive, you lazy bum...

Why do I feel so alone? Why can't anyone make me whole?

Dette kan bli et problem...

Ja, her sitter man da og prøver å samle folk til å spille lit rollespill, type D&D og slikt. Men hvor er den gamle spillegjengen? Jo, de er overalt bortsett fra i fuckings Alta!

Og de som er igjen her gidder faen ikke å være med på noe man prøver å finne på, det være seg rollespill eller filmkveld eller hva faen. Eneste de virker interessert i er å drikke, drikke og drikke mer! 

Det er faen så jævla irriterende! Det finnes da bedre ting og gjøre og bruke penger på enn å drikke?! Faen ass...Hva skjedde med de gode gamle fritidssyslene? Man trenger da ikke drikke hver helg for å ha det moro sammen? eller? er det bare jeg som er helt på jordet nå eller?

Jaja. Det blir vel noe rollespill i løpet av jula nå, så det hjelper jo på...også blir det poker! masse poker! Det gleder vi oss til! Poker er genialt!

så blir det fest på nyttårsaften i alle fall. det blir digg, vil jeg tro. om man har et bra sted å feste da...

Men det ordner seg!

Men! Back on topic! Saken er basically den at ingen virker som de har noen interesse for å være med på noe som helst av det man foreslår. de sier de vil at man skal finne på noe sammen, men de vil ikke noe av det man foreslår, og ikke kommer de med forslag selv heller. Så ender det med at de fleste drar ut og drikker eller noe slikt, og resten enten sitter hjemme med WoW eller AoC eller whatnot og kjeder dritten av seg. 

Bah. Vel, jeg er i alle fall lei av å prøve å ta initiativet til å finne på noe og ingen virker interessert i noe annet enn å feste. Noen andre får ta over. Jeg gidder ikke mer av dette -.-

Rant: done.

Venner...

Å være alene er noe dritt, med mindre man faktisk ønsker det. Det gjør ikke jeg. Når jeg sitter her og føler meg litt alene tar jeg meg selv i å ønske at ting var som før. Eneste tiden på døgnet vi var alene, hver for oss i vennegjengen min var om natta når vi skulle sove, og det var faen ikke sikkert vi var elene da engang. Hendte jo titt og ofte at man sovna i stolen hos kompisen og blei sittende der og sove til langt utpå morraskvisten. Dette var riktignok ganske risikofylt, spesielt med den gjengen jeg hengte med. Var man ikke forsiktig så endte man opp med tusj i hele trynet, kanskje barberskum i nevan osm så havnet i trynet (flere som kjenner til den, regner jeg med), eller man våkner kanskje med at kompisen har satt de enorme 18" høyttalerne sine på hver side av hodet ditt og skrudd lyden på maks på noe skikkelig syrehue-musikk. Joda, man våkner jo, men damn! Vondt i hodet resten av dagen.

Jeg tar meg selv i ofte å savne de vennene jeg har som har flyttet herfra. Ingenting var så godt som å dra hjemmefra og bare traske til en av dem, slenge seg på sofan, ta en røyk og bare chille og prate drit. Det er liksom ikke så enkelt lengre. Joda, det har vel noe med at man begynner å bli "voksen", få seg jobb og gå på skole, så man har vel rett og slett ikke så mye tid til overs til slikt. Velvel, man får vel bare gjøre det beste ut av det. Nå skal jeg skrive en liten hilsen til de vennene jeg har og som jeg savner.

De som har flyttet: 

Jeanett Mikkelsen

Stefan Strifeldt

Simon varsi

Kim Lundberg

Kenneth Muotkajaervi (eller kordan d nu enn skrives -.-)

Ole Morten Støbakk

Kristina Martine (Husker ikke etternavn)

De man har mistet kontakt med:

Mads Oskar "Maggot" Sandvik

Iselin Bjørnæs Heggeli

De man bare ser av og til, men som egentlig bor herl:

Lotte Wirkola

Husker ikke fler ei farta. Ble litt deppa nå. Kommer nok til å legge til flere etterhvert.

Anyways, Jeg er Utrolig glad i dere alle sammen, og savner dere noe helt grusomt.

Just so you know. I'll never forget any of you, no matter what happens. 

:'(