søndag 20. september 2009

Savn.

Savn. Et så lite ord, med så mye mening og så utrolig mange følelser i seg. Det betyr så mye for så mange. Savn. Det har forskjellig betydning og styrke hos hver av oss. Vi legger alle forskjellige følelser i det ordet, men det betyr alltid det samme. Å savne en person er en vanvittig følelse. Den er både god og vond samtidig, bittersweet heter det vel. Men så kommer det jo mye ann på hvorfor man savner den personen. Hvis man savner en person fordi h*n er død, vel, da husker man bare de gode tidene. Smilet til den personen, alt hva man har gjort sammen etc. Har man mistet en venn, for eksempel vokst fra hverandre eller mistet kontakten på en annen måte er det en annen type savn.

Savn.

Sånt et lite ord med så mye mening og følelser.
Det ordet betyr utrolig mye for meg. Det er mange jeg savner og mange ting jeg ville gjort annerledes for at ting skulle blitt bedre.
Det er spesielt en person som alltid er i tankene mine, bevisst eller ubevisst, enten jeg vil det eller ikke. Jeg nevner ingen navn, av respekt for henne og hennes ønsker. De som fortjener å vite vet allerede hvem det er snakk om.

ADVARSEL! KLISJÈ FORUT!

Jeg savner henne noe helt ekstremt. Jeg har aldri savnet noen så mye før i hele mitt liv.
Jeg savner hennes smil, stemme, latter, hennes vakre og myke hår, henes myke hud under fingertuppene mine. Jeg savner hvordan øynene hennes gnistrer når hun ler eller smiler, jeg savner å kysse henne, å klemme henne, holde henne inntil meg. Jeg savner hennes fingre som stryker meg gjennom håret, over kinnet, brystet, magen og ryggen. Jeg savner å se henne i øynene, de vakre, vakre øynene hennes. Jeg savner å bare være nær henne.

Men samtidig vet jeg at det sannsynligvis aldri kommer til å skje igjen. Jeg føler at jeg mest sannsynlig har tapt henne for alltid nå. Jeg er livredd for at dette skal stemme med sannheten. Jeg er livredd for at jeg aldri skal få kjenne hennes berøring og se inn i hennes øyne igjen.
Og det gjør vondt! Så utrolig vondt!

Jeg brøt sammen i dag på grunn av dette. Jeg har ikke tenkt så mye på henne på en stund nå, men i dag fant jeg skjerfet hennes som hun har glemt hos meg sist hun var hær. Og jeg begynte umiddelbart å tenke på henne og hvor mye jeg savner henne. Jeg knakk sammen og begynte å gråte og hele pakka. visste ikke helt hva jeg skulle gjøre eller noe, så det endte med at jeg satt og grein i nesten en time.
Heldigvis har jeg venner som støtter meg når jeg trenger det. Jeg snakket med de 2 eneste som vet noe om dette, og de var flinke og hjalp meg. Jeg er utrolig glad i dere begge, bare ås dere vet det. Vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten dere.

Savn. Så lite og svakt et ord, så sterke og utrolige følelser...

1 kommentar:

Anonym sa...

*gråter en skvett*
E no her for dæ John! Alt du treng!
Gla i dæ<3