Det hele startet med at jeg ble født. Denne fantastiske, verdensendrende begivenheten fant sted den 5 oktober 1985. Dette var en Lørdag, faktisk, så jeg skulle vel egentlig hatt mit tførste lørdagsgodteri allerede da. Men sånn gikk det ikke. Mine første dager ble tilbrakt i en kuvøse med oksygen tilførsel og div andre ting. jeg ble født med en hofteskade som, om den ikek bel fikset, ville gjøre at jeg ville ha store problemer med å gå i senere år. Måten dette skulle fikses på var at jeg skulle bruke en spesiell "pute" på utsiden av bleia som skulle "rette opp" hofta mi på ett eller annet vis. Hele den greia der er ganske uklar for meg, egentlig. kanskje fordi jeg aldri har spurt noe særlig om det :P
VEL! mine første år ble tilbrakt i div leiligheter rundt omkring (tror jeg) sammen med mamma og pappa. Etter 3 år skilte de lag og fattern ble helgepappa.
Jeg begynte i barnehagen, og jeg husker ikke stort derfra egentlig, bortsett fra enkelte småting.
Noe av det jeg husker best er at jeg trynte i ei sklie i barnehagen og slo nesa til blods. Tror den knakk, men er ikke helt sikker. Den er iaffal skeiv nå :P
Neste begynte jeg på Skolen. første og andre klasse gikk omtrent ut på det samme for meg. Jeg kom på skolen, jeg ble mobbet, jeg dro fra skolen, ble banket opp, please rinse and repeat every day. fantastisk. Så flyttet vi til Bossekop og jeg begynte på Bossekop Skole i tredje klasse. Dette var jo helt fantastisk! ny skole, nye muligheter, right? vel, det tok ikke lang tid før vi var igang igjen. Gå på skolen, bli mobba, gå fra skolen, bli kastet stein på. Fantastisk. heldigvis fikk jeg en fantastisk god venn mens jeg bodde der. Mads var alltid der for å støtte meg opp når jeg trengte det. Det ble mange lange dager og kvelder med The Legend of Zelda: Ocarina of time skal jeg si deg!
Etter noen år var jeg begynt å komme i tenåra og begynte på ungdomsskolen. Big surprise: gå på skolen, bli mobba, gå hjem, grine. Fantastisk. på ungdomsskolen begynte jeg i klasse med en annen veldig god venn av meg, nemlig han Stig. Stig var av den typen som, på et vis, tok meg under sin vinge og "beskyttet" meg litt mot all mobbingen bare ved å være min venn. Jeg var så uvant med å ha venner at dette var jo helt fantastisk. Hadde aldri overlevd U.skolen uten Stig og Mads.
Deretter kom Videregående. Videregående var fantastisk for meg. Jeg fikk mange nye og gode venner og det tok mer eller mindre slutt på mobbinga. Her fikk jeg også min første kjæreste, noe som for meg var en milepæl. Don't get me wrong, hun var en bitch av dimensjoner og så ut som en bulldog. Men hva faen, I was happy. var også her jeg fikk meg mitt første ligg, men det er en annen historie ;)
Jeg fikk også en helt fantastisk venn, nemilg Ole-Morten. Når jeg traff ham var jeg på bånn. Mange år med mobbing og slikt hadde trykt meg så langt ned at jeg nesten ikke orket mer. Jeg tenkte på den tiden på å ta selvmord pga all dritten. Men så kom O.M inn i livet mitt. Han trødde meg på hue ned i søla så langt det gikk, og når han så at jeg var på nippet til å knekke tok han meg under armene og bygde meg opp igjen, som en lego-modell. Han lærte meg å ta igjen, å være tøff, han ga meg selvtillit etc. Han rett og slettet reddet livet mitt, slik jeg ser det.
Jeg kan aldri få betalt ham tilbake for det.
Alltid her om du trenger meg, kompis.
Siden den gang har jeg hatt 3 kjærester, hvert forlovet, nesten blitt pappa 4 ganger, fått og mistet venner, vært deprimert og glad om hverandre i perioder, flyttet 4 ganger, brukt altfor mye penger på dritt, spilt WoW altfor mye, sluttet å spille WoW etter 3 år +/- og en haug med andre dårlige og gode ting.
Noe av det jeg priser meg mest glad for er oppdragelsen min. Min mor er en streng dame, og pappa er bare ørlite grann mindre streng.
Mamma hadde klare regler for rydding, oppførsel etc, og pappa rett og slett fulgte opp disse :P
Gjorde man noe som var hakket for ille ble man tatt i øreflippen, dradd inn på rommet og hadde husarrest resten av dagen eller så lenge som det gale man hadde gjort tilsa at man burde få. Dette funket veldig bra på meg, og jeg lærte fort.
Jeg lærte at man alltid skal være høflig, eller i det minste være høflig mot mennesker man treffer første gang, på bursdager, i selskaper og slike ting.
Bortsett fra all mobbingen har jeg hatt en bra barndom med kjærlige foreldre og noen gode venner. Mange opp og nedturer har jeg hatt, noen verre eller bedre enn andre, noen ikke fullt så ille. Men jeg har kommet meg opp på topp, mye pga Ole-Morten som jeg har nevnt tidligere. Uten han hadde jeg ikke hvert den jeg er i dag.
Anyways, that's the story of my life so far.
Men ting skjer stadig, så det kommer nok mer etterhvert.
Cya's!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar