Danserinnen

Hun danser. Hun dansen som om det stod om liv, som om hun hadde djevelen til publikum og demoner som fans.

Hun gir alt hun har i det vakre sølvaktige månelyset ved det nydelige vannet som ser ut som flytende sølv i nattens lys.

Hun følger ingen musikk, for det er stille bortsett fra de vanlige nattlydene. Hun danser etter musikken i hodet og rytmen av hennes stadig raskere hjerteslag. Hennes ben er som virvelvinder over bar mark der de virvler opp blader og jord i sin raske dans, nesten umulig og følge.

Hennes vakre kroppe vrir og vender seg i dansens hete intenshet. Hun er fortapt i dansen, og hun danser bare for seg selv.

Hun kan danse slik i timesvis, så grasiøst og vakkert som alle verdens dansere til sammen.

Og han er vitne til dette. Han sitter ved skogkanten og ser på henne uten at hun merker at han er der.

Hun danser raskere og mer sensuelt. Kjolen flagrer i månelyset, og det ser ut som hun flyter på lufta. Ingen som danser slik kan være bundet av jordens fysiske lover. Det er ikke mulig.

Et øyeblikk ser det ut som hun danser på vannet, men det går jo ikke. Synsbedrag i månelys og nattemørke.

Så ser han at hun faktisk danser på vannflaten. Hun danser som besatt med det lange vakre håret flagrende rundt seg, rundt hodet, de vakre skuldrene og skjuler hennes vakre ansikt.

Vannet kruser seg i små bølger under henne og fortsetter utover i sirkler. Han går nermere vannkanten, helt besatt av hennes utrolige dans og hypnotiserende bevegelser. Så vakkert...så utrolig vakkert...

Han går lengre fram, ut i vannet. Han vil ta på henne, kjenne henne under sine hendre, kysse henne, danse med henne og ligge med henne. Han vil gifte seg med henne, elske henne og få barn med henne.

Han får ingen av delene.

Idet han nesten kan ta i henne snur hun seg mot ham og han ser, i det skrekkelig vakre månelyset, ansiktet hennes. Ansiktet som noen minutter tidligere var så vakkert, så utrolig vakkert.

Det er nå en maske av skrekk!

Huden er tørr og sprukket og ser ut som gammel papyrus som er trukket stramt over hodeskallen. Hun har ingen nese, og øynene, åh, øynene!

Der det tidligere var dype, vakre, sensuelle grønne øyne som kunne fått enhver gift man til å drepe kona si er det nå noen lysende blå kuler som betrakter ham med iskald sult og morbid lyst.

Hun smiler, og han ser halvråtne gulnede tenner der det før var en hvit, perfekt tanngard.

Han er livredd, men klarer ikke rive seg løs fra de uendelige mørke dybdene som i øynene hennes. Øynene som suger ham inn, holder ham fast, fortærer hans sjel.

I et siste glimt av tanker husker han mytene om de såkaldte Sukkubusene. Disse er demoner som tar kvinneskikkelse for å lure til seg menn for så å suge all livskraft ut av dem mens de har sex.

I det han tenker dette tar hun av seg den silketynne kjolen som han nå oppdager var laget av ekstremt vakkert spunnet spindelvev.

Hun flerrer av ham klærne og griper tak i hans stive lem. Hun klemmer hardt og han vil hyle i smerte, men kan ikke. Han kan ikke gjøre noe. Hun har paralysert ham. Hun dytter ham på rygg og rir ham, rir ham hardt og lenge, helt til det eneste som er igjen er et inntørket lik på bunnen av et beryktet lite vann som ingen tør å bevege seg. Det viste seg å være en grunn til det.

JGK, 19.07.10