Game over, bitch!

Verden passerer utenfor vinduet med en fart du ikke ville trodd om du så det selv.
Det virker som om alt som skjer, skjer samtidig. Morgenkaffen varer i 3 dager.

Det virker ihvertfall slik for henne.

Hun har ikke vert utenfor døra siden voldtekten 3 år tidligere. Hun kan fortsatt huske hele hendelsesforløpet.

Hun var på vei fra jobben på bensinstasjonen sent en kald høstkveld.
Idet hun gikk forbi det skumle smuget som har skremt henne siden hun var barn hørte hun en lyd, som av noen som får slått lufta ut av seg.
Hun blir redd, naturlig nok. Hva er det som skjer? Så hører hun noen som snakker, truende, og hun bestemmer seg for å snike seg inn i smuget for å sjekke. Kanskje det ikke er noe, men kanskje hun må ringe politiet.
Men først av alt må hun sjekke.

Idet hun kommer inn i de mørkeste skyggene kjenner hun plutselig en skarp smerte i bakhodet idet mannen som stod gjemt bak hjørnet slår henne med en flaske.
Hun faller sammen, halvveis i svime med stjerner svermende foran øynene hennes.
Hun kjenner han tar tak i henne og snur henne rundt, holder fast håndleddene hennes mens han sprer bena hennes med sine bein. Han bytter grep så han bare holder henne med en hånd, og hun utnytter dette for å prøve å komme seg løs, men hun får en knyttet neve i nesa for bryet.
Hun kjenner at den knekkes.
Han fumler med buksen hennes, får den opp og drar den av henne. Deretter åpner han sin egen og drar ut saken. Han drar trusa hennes til side og presser seg inn.
Hun har hylt mens alt dette har pågått, men det er ingen som har hørt henne.
Eller har de det? Kanskje de er redde for å gjøre noe med saken. Kanskje de er så vant til det at de ikke legger merke til det.
Det er ikke nøye. Hun får ingen hjelp. Hun må bare ligge der og ta imot, igjen og igjen, til han har gjort seg ferdig.
Han slår henne to ganger, så besvimer hun. Når hun våkner er hun på sykehus. Noen unger som bruker smuget som snarvei fant henne på morgenen dagen etter og fikk ringt sykehuset.
Politiet starter en full etterforskning, men hun husker ikke hvordan mannen så ut, og ingen hadde hørt noe. Sa de. De pysene! De forbanna pinglene! De skulle vert kastrert med en kjøkkensaks, alle sammen!
Saken ble henlagt.

Hun har hatt en syk frykt for å gå ut etter dette, men i dag har hun bestemt seg for at hun skal gå på butikken selv. Det er formiddag, klokken er halv tolv og hun vet at det er mange som har lunsjpause nå, og det er derfor hun velger å gå nå. Om noe skulle skje vil det være mer enn nok av vitner.

De første stegene ut døra og ned oppkjørselen er utrolig tunge. Det føles som om føttene hennes er blitt til betongklosser og hun må slepe dem etter seg resten av livet. Hun snur nesten når hun ser en skummel mann med mørk frakk og hatt på andre siden av gata, men stålsetter seg igjen. Hun SKAL klare det!
Sakte men sikkert blir det lettere å gå, og når hun kommer til kjøpesenteret som er fullt av folk så føles det nesten som det gjorde før voldtekten. Hun har ikke funnet noe kallenavn på hendelsen eller laget noen unnskyldninger eller fantasier for å beskytte hverken seg selv eller andre for den grusomme sannheten. Hun ble voldtatt. Så enkelt er det. Hun er ei praktisk dame, og kjenner sannheten når hun ser den.

Hun kommer til butikken, går inn og handler det hun skal ha.
Når hun kommer ut fra senteret og ser opp fra veska som hun holdt på å putte lommeboka i, så får hun sitt livs kanskje største sjokk.
Han.
Mannen som voldtok henne. Som lyn fra klar himmel husker hun hvordan han ser ut, fordi han står noen meter rett foran henne. Hun stivner helt, føler panikken komme krypende opp ryggraden og begynne å forplante seg i hjernen. Han ser på henne. Kommer han til å kjenne henne igjen? Kommer han til å huske hva han gjorde mot henne, hvordan han ødela livet hennes? Hvordan han ødela ansiktet hennes?
Men øynene hans stopper bare ved henne et øyeblikk før de glir videre over folkemengden og han begynner å gå.

Helt uten å tenke på det følger hun etter ham. Hun må vite hva slags mann han er, som kan voldta uskyldige kvinner i en bakgate en sen høstkveld. Er han alkoholiker? Hun kjente ingen alkohol på ånden hans den gangen, så hun tror ikke det. Er han narkoman? Hun tror ikke det. Han ser frisk og rask ut, og godt trent, ikke minst.
All konsentrasjonen hennes er på ham, så når hun merker at det er folketomt rundt henne skvetter hun og blir redd. Han er fortsatt foran henne, og ser ikke ut til å ha merket at hun følger etter, knappe 10 meter bak. Han svinger rundt et hjørne og hun mister han av syne et øyeblikk. Når hun runder hjørnet er han borte.

"Faen!" tenker hun. Det var den sjansen til å finne ut hvem han er. Hun snur seg for å gå igjen, men idet hun runder hjørnet for andre gang kjenner hun en hånd på skuldra og en mørk stemme sier "Hvorfor følger du etter meg? Hm? Svar, kvinnemenneske!"

Før hun når å tenke over det har hun trekt den nye steikepanna av smijern som hun kjøpte opp av posen og slått ham i kneet. Han brøler, tar seg til kneet og hopper rundt som en annen kanin. Han prøver å hinke bort fra henne mens han banner og roper og kjefter, men hun bryr seg ikke. Hun er inne i den røde berserkertåka som de gamle vikingene brukte å mane fram i krig.
Hun løper etter han med steikepanna hevet og slår han med bunne på siden av ansiktet så hardt hun klarer. Lyden av jern som treffer kjøtt og bein blandes med bein som knekkes og knuses. Han spytter tenner og blør som en foss fra munnen og nesen, men hun stopper ikke der. Hun følger opp slaget, som en profesjonell fekter og vender momentet til steikepanna til sin fordel når hun snur den i en 8-talls figur og slår han på andre siden av ansiktet, denne gangen med siden av steikepanna. Hun ser det som i sakte film når den sløve kanten på panna skjærer seg inn i huden og kjøttet på kinnet hans og glir oppover ansiktet til den treffer øyet hans, klemmer det opp i skallen og det sprekker som en overmoden tomat mens hun brøler "GAME OVER, BITCH! NÅ FÅR DU FOR Å HA ØDELAGT LIVET MITT!"

Når hun kommer til seg selv står hun blodig fra topp til tå over noe som ser ut som en sekk med kjøtt og blod og knuste bein. Mannen er død og i sitt berserkersinne har hun knust hele kroppen hans med den nå meget bulkete steikepanna.
Idet det hun har gjort slår henne, besvimer hun.

Hun våkner på sykehuset og får med en gang flashbacks til voldtekten, 3 år tidligere.
Deretter husker hun alt. Handleturen, mannen, steikepanna. Hun kjenner fort at hun ikke har dårlig samvittighet, men det føles heller som om rettferdigheten er blitt tjent.
Hennes praktiske hjerne snur seg mot neste spørsmål: hvordan skal hun komme seg unna? Hun har drept en mann på grovest mulig måte.
Hun vet ikke. men hun får en god forsvarsadvokat, og hun kommer unna med en dom om at hun var sinnssyk i gjerningsøyeblikket.
Hun blir innlagt på et hjem for psykisk ustabile og bor der i 1 år, så blir hun skrevet ut.
Hun drar tilbake til sin gamle leilighet.
Hun tenker fortsatt mye på det hun har gjort.
Hvordan det føltes.
Hvor DEILIG det føltes når steikepanna knuste kjevebeinet hans.

En kald høstnatt kommer det en lyd fra et mørkt, skummelt smug.
Ei dame på vei hjem fra jobben på bensinstasjonen hører en lyd og går for å sjekke.
Hun finner smertefull, knusende død...


JGK, 08.07.10