Engler i snøen

Marita og Anniken hadde bestemt seg for å dra på hytta ei helg, bare de to.
De mente de trengte å være litt alene med hverandre, for å pleie forholdet.
De hadde vært sammen i 9 måneder nå, og ting hadde begynt å gå dårlig, men de ville fikse opp i ting, så derfor dro de på denne turen.

De pakket fram fjellutstyret, hentet fram snøscooteren, handlet proviant (inkludert litt vin, øl og noe snacks), sa ifra til venner og familie hvor de dro og satte av gårde.
Turen opp til hytta gikk fint, helt uten å sette seg fast eller andre hindringer. Vel oppe bar de inn tingene, fyrte i peisen og ordnet til alt annet som man må ordne når man kommer på hytta midt på vinteren.
Etter en lang dag gikk de å la seg, slitne etter turen og styret, men ikke så slitne at de ikke koset seg en stund før søvnen satte inn.

Neste morgen var Anniken som alltid den første til å stå opp. Hun fyrer i peisen og går så til den lille kjøkkenkroken og satte på kaffe og begynte med frokosten. Etter noen minutter kom Marita ned, kysset Anniken og gikk til utedoen. Idet døra holder på å gå igjen hører Anniken at Marita hyler. Hun slipper alt hun holder på med og løper ut i bare sokkene.
"Hva er det? Hvorfor hylte du?"
Men Marita svarer ikke, hun bare peker på bakken. Anniken snur seg og ser hva hun peker på og skvetter til selv. Over alt på bakken rundt hytta er det noen som har laget engler i snøen. Det er utallige av dem.
"Hva faen...", mumler Anniken før hun snur seg og tar et godt tak i Marita og geleider henne inn i hytta igjen. Hun plasserer henne framfor den nå varme peisen. Så finner hun fram mobiltelefonen. Hun vet at hun sannsynligvis ikke har noe signal her oppe, men det skader ikke å prøve.
Og som hun trodde, ingen signal på noen av mobilene. Hun går tilbake til Marita som fortsatt sitter ved peisen, setter seg ved siden av henne og legger armen rundt henne.
"Rolig nå, vennen. Det er sikkert bare noen drittunger som har hatt det morro. De ligger sikkert inne i skogen og holder på å le seg skakke. Jeg skal gå ut og sjekke, bare vent her du."

Hun kler på seg vinterklærne og går ut. Det er lyst på denne tiden av dagen, så hun har ingen problemer med å se noe. Hun går rundt hytta og studerer englene og leter etter spor etter sko, men finner ingenting. Det er som om englene bare falt ned fra himmelen.
Hun går deretter inn i skogen og leter etter spor. Kanskje pøblene hadde ett eller annet lurt triks de brukte for å lage englene.
Plutselig hører hun et enormt brak, som om taket på hytta knekker sammen. Hun snur seg og løper tilbake til hytta og akkurat idet hun kommer ut av skogen åpner døren seg og en hylende Marita kommer løpende ut i full panikk. Anniken tar tak i henne og slenger henne i snøen og prøver og roe henne, men hun er panikkslagen og slår og sparker for å komme seg løs mens hun hyler "Nei, nei, nei, nei, nei, nei!!"
Til slutt ser Anniken at dette ikke funker, så hun klapper til henne med flat hånd noen ganger, og når hun ser hvem som holder henne så roer hun ned.
"Hva skjedde!?" spør Anniken.
"Jeg vet ikke. Jeg satt ved peisen og varmet meg, der du forlot meg, og plutselig hørte jeg et enormt smell, som om støttebjelken i taket ga etter, så kjentes det som om noen tok tak i meg og prøvde å dytte meg inn i peisen. Jeg klarte såvidt å komme meg unna!" gråter Marita og viser Anniken et sted på genseren hennes der den har tatt fyr etter å ha vært i peisen.
"Shit, det ser ikke bra ut!", sier Anniken når hun studerer huden under. "Kom igjen, la oss få deg inn så jeg får sett på det brannsåret."

Når de kommer inn sier Marita "Shit, førstehjelpsskrinet er i taska på...."
Hun kommer ikke lengre, for hun blir lamslått av synet som møter dem. Hytta er helt rasert!! Mat, kjeller, krus, glass, alle tingene deres ligger slengt og knust overalt. Til og med den store 5-liters kjelen er blitt ødelagt, revet i to ser det ut som.
"Hva faen er det som skjer?!" hyler Marita idet ytterdøra smeller igjen bak dem.
De kjenner at noe tar dem begge i nakken og begynner å dra dem mot peisen. De kjemper imot med alt de har, men det hjelper ikke. Mens de vrir og vender på seg og slår rundt seg river Marita med seg sølvsmykket sitt som ligger på en benk rett ved peisen, og idet hun vifter med armen bak seg og smykket følger etter hører de en lyd som minner mest om når noen gurgler vann og hva det enn er som holdt dem slipper taket.
Marita merker smykket som sitter fast mellom fingrene hennes og viser det storøyd til Anniken.
Så tar ser hun Anniken rykke til og bli løftet opp i lufte. Hun kan se at hun ikke får puste og står i villråde mens Anniken hyler i smerte. Så hører hun et lavt smell og skjønner at det må ha vært ett eller annet bein i kroppen til Anniken som knakk, for hun hyler enda høyere. Så husker hun plutselig smykket og kaster det på Anniken. De hører den merkelige gurglelyden igjen og Anniken faller på gulvet. Marita er hos henne i løpet av sekunder, får henne på beina tross Annikens protester om at det gjør vondt, og drar henne med seg mot døra.

Hun tar i håndtaket for å åpne døra, men hånda blir svidd, for dørhåndtaket er rødglødende varmt. Hun hyler i smerte og snur seg mot stua, og der, i halvmørket, kan hun se en slags skikkelse. Det er ingenting menneskelig ved den, og den tårner over dem.Hun ser den komme mot dem, og i panikk snur hun seg mot dør igjen, tar tak i håndtaket, ignorerer smerten som truer med å knekke henne mentalt og river opp døra. De snubler ut i snøen, og idet Marita setter seg opp hører hun Anniken hyle igjen og bli dratt inn i hytta. Hun kryper etter så fort hun kan, men rett før hun når fram smeller døra igjen. Hun hører Anniken hyle og reiser seg for å åpne døra, men den rikker seg ikke. Hun river og sparker og slår i døra, men den rikker seg ikke en millimeter. Etter noen sekunder slutter Anniken å hyle, og noen minutter etter det igjen åpner døra seg.
Hun åpner døra forsiktig og titter inn. Så dytter hun den helt opp og haka hennes treffer nesten gulvet idet hun ser at alt ser ut som når de kom dit. Alt er i orden, alt er på sin plass, men alt utstyret de hadde med seg er borte. hun leter etter Anniken i hytta, rundt hytta, i skogen, overalt, men finner henne ikke. Hun roper seg hes mens tårene triller. Til slutt gir hun opp. Hun setter seg på scooteren og kjører ned fra fjellet og rett hjem til foreldrene til Anniken.

Hun banker på. Det tar litt tid, men så kommer moren til Anniken og åpner døra. hun ser på Marita, smiler og sier "Ja? Hva er det? Hvis du skal selge noe så er vi ikke interessert."
Marita står som forsteinet og stirrer, så utbryter hun "Vet du ikke hvem jeg er? Jeg er kjæresten til datteren din!"
Moren ser uforstående på henne og sier "Hvilken datter? Mannen min og jeg har bare sønner, ingen døtre. jeg synes dette er utrolig dårlig gjort av deg,  tulle med folk på denne måten!" Så smeller hun igjen døra.
Marita drar hjem og setter seg i sofaen. Hun tenker at hun må være forvirret, det må ha vært feil hus.
Så tar hun hustelefonen og ringer rundt til felles venninne av henne og Anniken for å fortell hva som har skjedd. Alle sier det samme; "Hvem er Anniken?"

Rundt hytta på fjellet er det kommet en ny engel i snøen...

As Darkness falls across the land

I sit at my windowin the light of a dusky sun, watching as it sinks below the horizon. It seems to me that it is dying, using it's last minutes to make as colourful and amazing a scene as it can while softly calling out to me, saying "I'm going away, you might not see me again. But take heart, for soon the Moon will rise and he will show you the way."


As the last of the day's light fade to nothingness I see from my window the silver face of the moon, peeking oveer the mountaintops. It's faint light is cold, turning the world around me to shades of grey and black.
It is beautiful in a morbid, dead kind of way, and I feel a tugging in my soul as I think "This must be what heaven looks like..."

As I look about, I see strands of darkness snaking their way towards me, making beautiful patterns in the air around me. As they slither around me I hear beautiful music, never heard by any soul before. As I get dragged away, entwined in tentacles of black nothingness, I see myself lying lifeless by my window, my dead eyes watching the beautiful season of death, swathed in a silver blanket as darkness falls across the land..

Skår

Hun står ved ovnen og lager mat idet han kommer inne gjennom dør.
Hun hører TV-apparatet bli slått på og venter.
Så kommer det, ropet hun ventet på: "Kjerring! Hent en øl til meg!"
Hun setter fra seg maten og går i kjøleskapet og henter en øl.
Hun går ut i stua til ham med ølen, åpner den og gir den til ham.
Han sier ikke takk, ser ikke engang på henne, men idet hun snur seg for å gå på kjøkkenet igjen klapper han henne hardt på rumpa. Så hardt at det gjør vondt, men hun sier ingenting.

Når maten er ferdig lasser hun opp på et fat og serverer til ham i stua, sammen med en ny øl. Selv spiser hun alene på kjøkkenet. Når han er ferdig å spise kommer han inn på kjøkkenet og setter seg på motsatt side av bordet. Han ser på henne, og hun holder øynene på maten. Plutselig sveiper han armen over bordet og hiver maten hennes på gulvet. Fatet og glasset knuses og maten flakser over hele kjøkkengulvet.
Hun sier ingenting, bare reiser seg, legger bestikket i vasken og begynner å samle opp skårene.
Idet hun reiser seg kommer han og legger armene rundt henne bakfra. Han klemmer så hardt på brystene hennes at det gjør vondt. Hun kan kjenne hans erigerte penis mot korsryggen.
Hun legger skårene i vasken og klynker i smerte idet han tar et godt tak i håret hennes og rykker til.
han setter kurs for soverommet mens han stadig holder henne fast i håret. Hun vet hva som kommer nå og begynner å kjempe imot, men han snur seg og slår henne hardt med flat hånd i ansiktet, så går han inn på rommet med henne følgende sanseløs etter.

Vel inne på rommet river han av henne klærne mens han kysser henne overalt på kroppen. Det er ikke godt for henne, for han er hardhendt, men hun kan ikke gjøre noe.
Så kler han av seg selv og tvinger henne til å suge ham. Hun gjør det, har fortsatt ikke noe valg.
Deretter tvinger han henne til sex. Når han er ferdig kler han på seg, går i kjøleskapet og henter en øl og setter seg framfor TV-apparatet igjen.

Hun ligger i senga og kjenner en blanding av sperm og blod renne mellom lårene.
Hun prøver å stenge ute smerten som pulserer der nede og i brystene etter den hardhendte sexen.
Hun prøver å ikke gråte, for tårene kommer til å svi på hennes opphovnede kinn der han slo, igjen og igjen.
Nok en gang farer spørsmålet gjennom henne: Hvorfor bor hun fortsatt sammen med ham? Hvorfor har hun ikke forlatt ham?

Svaret kommer like etter: Hun klarer ikke. Hun TØR ikke. Om hun forlater ham vil hun være alene i verden,for ingen andre vil ha henne. Hun har ingen venner. Familien vil ikke ha kontakt med henne.

Så tenker hun at å være i et voldelig forhold er bedre enn å være alene.

Er det ikke?

Crying in the rain

I'm standing at my window, looking at the street below, enjoying a hot cup of tea while listening to the soft tap-tap-tapping of raindrops on the roof.
As I take a sip of my tea, I notice something out of the corner of my eye. .As I turn my head to better see what it is, I spot a figure in a dark alleyway across the street.
When I take a closer look, I see a handsome face surrounded by long dark hair which now is wet and lies plastered to your head and neck. I see red-rimmed, dark eyes looking up at me! Our eyes meet and for a moment I feel like I just got electrocuted. I recognize the face now, and I get nervous.

I see sadness, anger and even hate in your eyes and I feel it stabbing at me.
I realize then that you haven't forgotten nor forgiven me.
As I see you wiping your face, I realize you are crying.
So I stand here, watching you cry in the cold rain, your tears disappearing amongst the raindrops running down your face, and I feel regret.
I shrug and force the doubt and pain away, take another sip of my now cold tea and hten close the curtains.
You are soon forgotten as I lay with my wife.

My wife who was yours until I stole her from your grasping fingers...

The little things

Late at night when I'm lying in my bed my tohughts start to spin and I think about many things.
Most of all I think about feelings. Feelings are such wonderfull things, but they also promise pain and regrets.

"Why did I do that?"

"Why didn't I do that?"

Feelings control us like a remote control switches channels on your TV-set.
We try to suppress them and we try to ignore them. Sometimes we go so far as to shut them all out and stop feeling for a while. This is the worst we can do, because feelings are what makes us humans.

When you see a beautiful woman or a handsome man you feel attracted to them.
When you get sad news, like someone died, you feel sad and sometimes cry.
When you love someone you're lost. nobody can save you from that strongest of feelings.
Love is the one feeling that will doom you for as long as it's there.

Hate or anger compells you to violent outbursts of harsh language and flying fists.
Loneliness makes you depressed and that leads to suicidal thoughts.
But then you have the feeling of love that comes from being with good friends in good company.
Laughing, joking and enjoying yourself. this is what makes life worth living.

There will always be more bad feelings than good ones, so it's important to always remember the good times and the good feelings you've had, so you can draw upon them when bad times are coming.
We hate our feelings. We love our feelings. We can't control them though we sometimes wish we could.
We wish we could shut them off and on as we pleased, but hte reality is, they're always there.
We just gotta deal with it.

As I'm writing this I remember all the bad things that's happened, all the bad feelings comes back to me, but then I start thinking about the good ones. The friends that keep me company, the one who means so much to me, the family that love me...and it all adds up. I am happy.

The secret for feeling happy? That's easy to tell you, but hard to accomplish.

You need to appreciate the little things in life. Every thing.
Like being able to use a knife and a fork. It's a skill everyone needs to LEARN.
Or being able to walk properly. Think of the poor people with leg problems.

Appreciate the little things. Always.

Emptiness

I feel darkness inside me, enveloping my soul

Eating away at my feelings, making me sit all alone

In this room where I once loved someone I am trapped

Seeing the emptiness around me and feeling the colours on the wall fade

Emptiness fills my very being as I go to bed at night

My constant companion in a world that is corrupt

I see the colours of my life fade to nothing and I weep for the sadness that follows

I can't see how things will change, as I've triedso many times to make it happen

And I've failed as many times.

As the sun crests the horizon I see an image in the sky

It's my feelings leaving my mind and my heart never to come back, leaving only one.

I feel empty inside.

The yellow liquid

I woke up this morning, tired as hell, and with a bladder that threatened to burst.
As I stumbled out of bed and walked half blind into the bathroomm out of the corner of my eye I saw something.
I turned and saw it was just my image in the mirror, but I was sure I had seen someone else there a second before. I forget about it and line myself up with the toilet, and while revelling in the pleasure of the yellow liquid leaving my body, I see it again, out of the corner of my eye. I turn my head and see nothing, but I got goosebumps on my arms and I feel shivers running down my arms. What's going on?

Later that day I sit by my computer (SHOCK!!), and again I see something just outside of my vision. I turn around as fast as I can, but there's nothing there! What's going on? Am I going mad? NO! That can't be it!
I stop, turn back to my computer and keep playing my game. After a while it happens again, but i keep sitting still, and the image stays. I try t ofocus on it, slowly. At last I can see it. It's a syringe with a yellow liquid in it, and I recognize it! But where have I seen it before? Where? Think, think, God Damn it!!

It comes to me, like a steel pipe hitting a watermelon it crushes my train of thought. It's the syringe the veterinary use when my dear Zaba, my pure-bred German Sheperd dog.
She got sick, and the vets said they couldn't cure it. It crushed me, it destroyed me and I wanted to just fall down and cry my heart out.
I stood by the table as the vet tranquilized her, and I held her head when the vet injected her with the yellow liquid. I felt her go limp in my hands and I finally couldn't keep it in any longer. I broke down and cried and cried and I didn't want to let her go, but I had to, at long last. I can still feel her soft fur in my hands when i close my eyes, and I cansee her playfully catching the ball I threw for her. I remember when she came and laid her head on my lap when she wanted attention. But most of all I remember the love in her eyes before the vet tranquilized her. I think she knew. I thinks she somehow knew it would be the last time she saw me and wanted to show me how much she loved me.

God, I miss her. I can't stop the tears from rolling when I think about her, even though it's been years. I want her back. I'd give anything to get her back.

Zaba, my dear, sweet furball, I still love you. I hope you know, wherever you are.


I miss you <3

Don't give in

Colouring my hair, changing my style, trying to be like the others
they won't tease me then or hit me anymore.

I don't like it but I'll do it to get away from the stones they throw and the laughs directed at me

I hate their harsh words and the way they look down on me

calling me emo, goth or satanist, not understanding what is different

I used to like it but i just can't take it anymore, and so I become one in the crowd.

Don''t make the same mistake as me. Don't give in to those who do not understand

The sideline

I stand on the sideline, listening, watching
I can see your tears even though you try to hide them
I can hear the sorrow in your voice when we talk
I see the struggle within you every day, and I recognize it

Once I was like you, depressed, lonely and fucked up
I thought if I shut the people in my life out
That I could help it, that it would become better
'cause all they did was make me sadder

Now you're going through the same shit
Having dark days and darker nights, often crying
Often sad. I wish I could do something for you
But all I can do is stand on the sideline, listening, watching.

But even though I am removed from you
I hope you know you can always talk with me.
I will always do my best to help you through your dark times
I will always be there, never more than a phonecall away

Because we're friends and I love you.

This little....*thing*...is dedicated to and inspired by a good friend of mine.
Love yah!

More than you know

I was walking down this dark and empty street, singing to myself
Then I saw a shining star in a window across the street, and it was beautiful
It reminded me of the light in your eyes when you laugh
And the pure joy in your smile when we were together

In it's light I saw your face, your long flowing hair and I wept
I wept for the love long lost and the joy never to be found again
My heart was cracked already, but I could feel it break at the sight
And I knew at that moment I would never forget neither you nor what we had.

Our love was deep and profound, making us fly high
We were meant for eachother, made to be, you and me
But the world got in the way and our ways split apart
Now I never see you anymore, and it still hurts

Now I know it can never be us and I weep for it
But I also know that at least you remember me
And We remember what we had, long ago.

I wish you were mine, girl, I wish it could be us.

I still love you more than you can know

Shattered Reality

I'm a soldier fighting a war

A war inside my head where unconsciousness fights for control

Where Madness and despair is pressing hard against my sanity

I can feel the waves of sadness splashing against my sandy beaches

Tearing them up, breaking them apart

The pain from being the one who always stands as a rock in the storm

The fatigue of always being strong

They're pushing me down, weakening me day after day

Then the loneliness comes knocking and the door almost shatters

Darkness surrounds me like the walls of a cell

Imprisoning me and making me loose my confidence

I can't break out, can't getfree from this madness in me!

Let me out, let me go! 

I want to know!

What this life would be like without all these dark thoughts

All the nightmares and this loneliness that's eating me up

The Sadness always present, making me doubt myself and cry

I want to leave it all behind, but i can't!

This is my Shattered Reality

I miss you so

I remember the times we were together
I see in my head all the fun we had
The laughs and the pains
Drinking cocoa on the porch, tucked in under a blanket
Watching the stars in the dark sky, your head on my shoulder

I was mad about things I had nothing to do with
You betrayed me once but I forgave you
And we endured, our love for eachother being strong
Our friendship everlasting

When you're not close I feel empty inside
I feel weak, like a wall made of paper
But when you're near me I'm a brick wall
I can deal with anything and everything

But you're not here

I feel your shadow walking beside me every day

Your presence always close

You haunt me every minute, every hour of my life

You will never disappear

I can feel your ghost close to me 

Touching me, never leaving

I will never forget you

I can't let you go

I miss you so

Just like it used to be

Sorrow fills my bones, weakening me to the point of destruction
I feel the pain running through my veins, making me tremble
I'm thinking of you, my friend, who passed too soon

I miss you so much my stomach hurts whenever you cross my mind
I wish you would have stayed here with me in this evil world
But it proved too hard for you and you couldn't take it anymore
And so your story ended on the end of a rope in your best friends livingroom

I still remember the emotions when I saw you hanging from the ceiling
Your face purple and your eyes bloodshot
You left no note, no recording, just the three words written on your naked thigh
"I'm sorry, John."

I remember how I broke down and lay weeping and sobbing in a corner
With you in my arms, stroking your hair and kissing your forehead
Saying "Don't leave me, you can't leave me, I'm nothing without you!"

I still can't believe you left me alone in this place, this Hell
I hate you for it, yet I love you so much it hurts and I miss you so much I can't breathe

You showed me a world I didn't know, with laughter and joy, all pain hidden away
But then you left me. YOU LEFT ME!
Please, come back to me...

And in his head played a line from the song "Hate Me" by Blue october

"Just make her smile come back and shine just like it used to be"

Cracked lips

There are flashes on my pc-screen
little icons of conversations on MSN
I ignore them

My phone is ringing, friends who want to do stuff with me
Drinking, playing games, having fun.
I won't answer it

Someone's knocking on my locked door, yelling at me to let them in
They try to reach me, so the can make me go outside
I won't open it

My apartment is nice and clean, as I tidied it up a few days ago
Everything in it's plae. Everything must be perfect.
The note is on the fridge

There's someone at my window, looking in to see if I'm here
They see me. They go to the door and knock it in
They see me again

I'm sitting in my chair, my eyes closed as if sleeping
When they come near they see my white dried up skin
my half-open mouth with cracked lips
The glass on the floor with a stain of something beside it

They smell the poison all over the apartment
and they find the note on the fridge
they read it and then they start to weep
they weep not for me, but for the words on the paper

"I hate you all..."

Lost

Lost in a world of pain and hate, love and regrets,
I talk to you, my words betraying emotions I want hidden away.
I tell you my secrets without uttering a word, and you see the ruby tears running down my face,
leaving scars which will never heal.

You look at me, reading the thoughts behind my lies
Your eyes glitter in the evening light and I see the truth of who you are.
A devil inside, acting like the angel I thought you to be.
Swallowing me up in a twisted game of feelings where the prize is too high.

My heart keeps beating harder when I see you smile and I thought yours was the same.
Yet you turn away when you see me looking at you and pretend I'm not there.
The prize of the war I'm going through is the love I am able to feel for someone else.
You will kill it, I am sure, but you don't care, long as you survive.

So I stand here all alone in a world of pain and hate, sorrow and regrets.
I talk to you, my feelings hidden, my emotions under lock and key.
No secrets will you hear cross my lips and no tears will you get from me.
The scars I once had are gone now, because I am better without you.
And you will never see me again.

I am happy.

Restauranten

Han stirrer ut over folkemengden i restauranten. Så mange mennesker!
Og de skal alle til pers i kveld.
Han er nervøs. Han er en liten mann, knappe 165cm. Han har mørkt, nesten svart hår som er kortklippet, en liten bart og en liten tjafs av hår på haka. Han kunne spart seg for tjafsen på haka, tenker han, ettersom den ikke ser ut som noe annet enn noen kjønnshår som har vokst på feil sted.
Han er kraftig bygd, med brede skuldre, kraftige armer og hender og oksenakke.
Kledt hovedsaklig i svart, som hans store musikalske forbilde, Johnny Cash, sitter han der og venter på sin sjanse til å vise hva han kan. Tusenvis av tanker farer gjennom hodet hans, men mest av alt er han redd. Redd for hvilke følger det han nå skal gjøre vil få for ham senere. Hva blir konsekvensene av denne kvelden? Om utfallet blir bra så blir naturlig nok konsekvensene også bra, men går det til helvete så kan han se langt etter en ny sjanse. Feiler han vil han nok aldri få gjort noe lignende igjen. Folkene han prøver å imponere er nådeløse og ser på alle detaljer.Men han skal klare dette. Han har jo tross alt øvd og øvd, til han var sår og ikke klarte mer.

Han tenker på familien sin, kona Marie, dattera Anne og sønnen Benjamin og han ber en liten kjapp bønn for dem, selv om han ikke er kristen. Han er ikke religiøs i det hele tatt faktisk, så hva hjelper det vel å be da?
Idet han reiser seg og går for å hente sitt våpen begynner han å svette. Ikke mye, men nok til at det er plagsomt. Aldri før har han vert så nervøs. Aldri før har så mye stått på spill. Etter noe som virker som 100 år når han fram og tar et godt tak i våpenet. Han ser utover folkemengden, snur seg og ser på de finere gjestene i restauranten, tørker vekk litt svette med et lommetørkle. Han svelger en gang...to ganger...huker tak i nakken på seg selv og tenker "Skjerpings, Jonathan! Bare bli ferdig med det!!"
Så han hopper opp, river med seg våpenet sitt og setter i gang!

Dagen etter er han i alle byens aviser. Førstesiden på alle avisene. Snakk om å bli berømt over natten.
Han legger spesielt merke til den ene forsiden der det står "Jonathan Monsen - Norges beste stand-up komiker?"


JGNK
14.12.10

Ikke slå...

Det er en solfylt vårdag, varm og vakker med alt det grønne som våkner til liv
Ei jente går langs veien , sakte og uten mål. Hun har hodet bøyd og ser ikke opp når noen går eller kjører forbi.

Hodetelefonene dundrer ut lyden av en heftig låt og ingen ser tårene som renner ned hennes kinn.

Når hun kommer til krysset ser hun dem stå der. 

De populære jentene. De tøffe jentene. Jentene som er dronninger over skolegården.

Hun moter seg opp og går over veien. Hun er nesten forbi dem og deres dømmende, skjærende blikk når noen plutselig rykker tak i ryggsekken hennes.

Hun mister balansen og faller bakover på veien, og den som holder ryggsekken rykker i den så hun faller på magen. Så tar de av henne sekken og begynner å kaste tingene hennes i grøfta mens de kaller henne ting og ler.

Ei av dem tar hodetelefonene hennes og knekker dem. 

Hun reiser seg sakte og sier "Stopp. Vær så snill, slutt...", men ingen hører. 

Ingen ser tårene som faller på den harde, kalde asfalten.

En av jentene kommer mot henne, tar fram ei saks hun hadde gjemt i lomma og smiler ondskapsfullt idet hun begynner å klippe istykker ryggsekken hennes.
Ei kommer opp bak henne og holder henne fast mens ei annen sparker, slå, river henne i håret og spytter på henne. De ser på hverandre, peker på henne og ler idet de dytter henne i grøfta

Bilene kjører forbi og folkene som kommer gående forter seg til andre siden av veien mens de later som de ikke ser noe.

De spytter på henne igjen, ler og går sin vei. Dette var dagens høydpunkt for dem.

Hun ligger i grøfta og gråter stille mens menneskene går forbi og later som ingenting. 

Dette er den verden vi lever i.

Når hun flere timer kommer haltende inn døra hjemme lurer moren på hvor hun har vert. Hvorfor kom hun ikke hjem til middag?

Hun svarer ikke, bare går rett å rommet sitt og lukker døra og ørene. Moren så ikke blåveisen som hun har sminket over. Hun så ikke tårene som rant eller de ødelagte klærne.

Hun legger seg på senga og gråter. Etterhvert sovner hun. 

Moren kommer inn på rommet for å spørre om dattera er sulten, men finner henne sovende i senga.

Hun setter seg på sengekanten og stryker dattera over håret.

Hun begynner å gråte når ser den ødelagte ryggsekken og hører dattera mumle i søvne "Nei..la meg være...ikke slå...ikke slå..."

Hun er syk dagen etter men står opp når moren er dratt på jobb. Hun setter seg ved skrivepulten og skriver en historie om ei jente som blir mobbet på skolen.

Når moren kommer hjem er dattera ingen sted å finne, men på bordet ligger en historie om ei jente som blir mobbet på skolen. Moren leser den og begynner å gråte, for hun skjønner at den handler om hennes egen datter, men hun ber til Gud om at slutten ikke stemmer idet hun stormer ut i skogen bak huset og finner fram til datterens favorittsted. Der finner hun også ei 10 år gammel jente som ikke kommer til å bli eldre. 

JGNK, 16.11.10

Mobbing ødelegger mennesker og tar liv. Ikke mobb og ikke overse mobbing hvis du ser det skje. Ta tak i det! Vi må stå sammen og hjelpe hverandre om mobbing skal overvinnes. 

Who will win the fight?

I have a Devil on my shoulder
An Angel on the other
I want to do good, but I'm tempted to do bad
I need to be bad, but my Angel says "no, be good"

They fight an eternal battle for my attention
Doing whatever they can to make me insecure
My desicions might be wrong as well as right
Depending on the eye of the beholder

Sometimes my conscience scream at me when I do bad things
Other times it laughs at my victim
It never voices protests when I do good things
as if it doesn't care about being good

This is because of the rules taught to us by society
But it all comes down to you
The Angel on one shoulder
The Devil on the other

Who will win the fight?

Vinger av stein

Han sitter på kanten av brygga og ser utover havet.
Hodet spinner og han må holde seg godt fast for ikke å falle ned i det iskalde høstvannet idet han prøver å reise seg opp. Kroppen er sliten og han klarer ikke tenke klart, men en tanke står klart som den skarpe senhøstsolen i hodet hans: Stopp. Slutt med dette tullet nå. Han må komme seg hjem til kona og ungene, skaffe seg en jobb og sørge for at de har det bra. Han begynner å sjangle hjemover.

Hun står ved kjøkkenbenken og ser på dattera som sitter og ser på tv. 4 år gammel, og allerede så gammel.
Selv står hun med ett glass sprit blandet med litt brus og noen piller som hun svelger med alkoholen. Plutselig blir døra slått opp, og der står mannen. Han er full som alltid, og han begynner å rope til henne. Dattera gjemmer seg under sofaen og moren dekker ansiktet idet mannen slår etter henne med knyttet neve. Hun kjenner trykket fra knoklene hans som smeller mot hennes hender, og deretter ansiktet. Hun kjenner at hun begynner å hoven opp med en gang, og hun hyler og skriker, men han bare fortsetter og fortsetter. Datter ligger under sofaen og gråter stille, redd for å tiltrekke seg hans oppmerksomhet.

Han står på gatehjørnet og og selger stoffet sitt til uskyldige og skyldige. Han tjener penger, så hva bryr det ham hvem som bruker greiene? Når han har nådd dagens kvote går han og leverer pengene til sjefen og får litt til seg selv. Deretter går han til en lekebutikk og plukker ut en kjempe fin barbie-dukke med rosa kjole og sminke som lillesøstra skal få. Deretter går han på butikken og handler mat før han starter hjem. Når han åpner døra hjemme merker han at det er unaturlig stille i leiliheten, så han setter fra seg posene og går rett inn. Der finner han mora liggende og gråte på kjøkkengulvet med en blodig kniv ved siden av seg. litt lengre bort i gangen ser han faren ligge på magen i en dam av blod. Enda litt lengre bort ser han søsteren sitte i et hjørne med vidåpne, livredde øyne og tårer trillende ned kinnene. Han kjenner en tåre trille ned hans eget kinn, men bryr seg ikke. Han trår over faren og plukker opp søsteren. Han hysjer på henne, sier at alt skal bli bra og at hun ikke må være redd, for han skal passe på henne, ta henne under sine vinger av stein.
Han bærer henne ut i stua og setter henne fra seg. Hun lager ikke en lyd, bare ser tomt ut i rommet.
han går for å finne telefonen, men kjenner at stresset med å finne dem alle i en slik forfatning øker hans trang til å ta en stripe. Han kjenner trangen rive i hodet og kroppen, men prøver å konsentrere på det som er viktig. Han når telefonen, plukker den opp, trykker nummeret og ringer politiet.

Når han våkner er han på sykehuset. Han får panikk, roper og skriker, helt til politimannen kommer inn og får roet ham ned. Han spør hvor søsteren er, men politimannen vil ikke si noe. etter en stund kommer flere politimenn, og disse har med seg bilder som de viser til gutten. På det første bildet er faren, liggende i en blodpøl i gangen, der han fant ham. Det andre viser moren liggende på kjøkkengulvet, druknet i sitt eget oppkast. Det tredje viser søsteren liggende på sofaen og holde rundt bamsen sin, helt blå i ansiktet og med merker etter putevaret han brukte for å kvele henne i sin rus...

En tilståelse...

Siden omtrent midt inni forholde mitt me Karina har æ vært deprimert mer eller mindre hele tia.

Æ e alltid trist å lei, æ føle mæ ensom å aleina hele tia, uansett ka æ gjør å kem æ e lamme.

Humøre mitt e som en jojo, dvs. at æ kan være godt humør å superglad å 5 minutt etterpå så e æ så deprimert at æ har løst å legge mæ på bakken  å bare dø.

Ikke så rent sjeldent ende kveldn opp me at æ grine mæ i søvn fordi...vel, fordi æ e trist å lei, rett å slett.

Æ har ingen årntli grunn t at æ gjør d. D bare e sånn.

De gangan æ blir glad så vare d vanlivis bare i toppen non få tima før æ e tilbake på bunnen igjen. D e ganske slitsomt å ikke klare å føle årntli glede. 

En anna itng e at æ e bynnt å bli mye sint å forbanna, å d helt uten videre. Et eksempel: Før aronnesrocken va æ lamme Cc, Mortn, Kim å Kiki på city scene å så på non band som spilte...eeeh..Power to the Robots å Before Dusk heta dem. D va ganske bra, å vi hadde d arti å sånt. men mens vi satt å så på Before Dusk, så forsvant d gode humøre mitt, å æ blei mer å mer sint. Ingen grunn for d på nån måta. æ blei rett å slett bare forbanna. d hele endte me at æ bare dro hjem uten å si ifra t nån, for æ visste at om æ snakka t nån dær så kome æ t å bynne å kjefte å bjeffe t dem, å d ekke no gøy.

Samme skjedde i går når æ hadde vært hos mamma å spist middag. d va kosli selskap å god mat, skitsnakk å fliring. så mens æ gikk heim blei æ bare mer å mer sint. ikke vet æ ka/kem æ va sint på eller koffer, men d e nu sånn d blei. d ekke no kosli, d kan æ love

Men d e ikke bare d heller. Æ e blidd kald. dvs, æ bryr mæ egentli midt i ræva om folk å ting.

Æ klare liksom ikke å bry mæ hvis bestevennen min kommer å fortell at d har skjedd no som egentli e ganske jævli. Æ klare ikke bry mæ om nån æ egentli e gla i kommer me dårlige eller gode nyheta. Æ må faktisk tvinge mæ sjøl t å late som at æ bryr mæ så mye som en fis om ka som skjer, å d e jo ikke helt bra vil æ påstå.

Så nu, etter å ha snakka me nån folk som har vært borti lignanes greier, ska æ snakek me legen min om ikek lenge, å se ka han sir. forhåpentlivis får æ mæ en psykolog som kan hjelpe mæ me d hær, for æ klare ikke å ha d sånn lengre.

Man krysse fingran for at ting årne sæ.