I come up behind you and put my arms around your waist. You turn your head and I kiss your soft lips deeply, sensually.
I kiss your neck, your cheek and your nose.
I caress your breasts through your clothes and nibble at your ear and we are both breathing heavily.
As I bite your neck you stat to moan and I turn you around.
I rip off all your clothes. I bite your neck, your cheeks, and nibble at your ears while you feel my fingers clawing your back, and you moan louder for every bite i take.
I start going down, biting my way, starting with your arms, then your neck and your breasts. I don't bite hard, just hard enough for you to love it. I kiss your stomach and squeeze your ass as I lay you down on the bed.
I'm going south, my tongue whirling in a wild dance around your clit while my hands are caressing your breasts and your thighs.
I feel your wetness on my fingers as they slowly enter your pussy, and I taste your juices as My tongue dances faster and wilder than before. I Fingerfuck you while I lick you and you moan and scream and can't lay still.
At the end I enter you, my cock gliding effortlessly through your soaked pussy and you moan even louder. I start pumping, going hard and fast and you love it. You're clawing at my back, biting my chest and shoulders and I'm biting your neck and everything else goes away. I go slower and softer, giving you a small break before I start again, going even faster and harder than before and you know why. It's because I wanna hear you scream as orgasm after orgasm takes you to that place that only sex can help you go. I wanna hear your screams, filled with pleasure and lust.
When your orgasm ends, we I roll off you, both of us breathing hard. We smoke a cigarette, and lay us down to sleep. But we're not gonna sleep tonight. before 1 minute passes we are on it again. We fuck eachothers brains out all night long, and in the end we are both too exhausted to do anything but cuddle up in a spoon, my arms around your lovely, sweaty body.
But then, feeling my steel hard-on against your ass, you want more. Want it in any way possible and so we go from the normal riding and missionary to doggy, hard and fast. After a while, I ask if you wanna take it in the ass, and yes, you do.
So I start slow, letting you get used to the feeling, since it's been a while since last time, and when you're ready, I go all in, and you scream and moan as I play with your clit while I'm fucking you. I stop when you ask me to, and you say you can't do anymore, because you're totally exhausted. I accept this for the compliment it is, and this time, we do sleep, close, our arms wrapped around eachother in an embrace that will break all too soon...
JGK, 17.08.10
tirsdag 17. august 2010
onsdag 4. august 2010
This is how I feel
Den hær skreiv æ egentli i Januar i år, men glemte å legge dn på bloggen, så hær kommer dn. Har d fortsatt sånn i ny å ne, men ikke like ofte som da, heldivis.
Du har mæ i din hule hand
Du stramme grepe dag etter dag,
du slæpp aldri take.
Æ hate dæ så jævli, æ hate dæ så du ikke ane
Du e alltid me mæ, time for time, minutt for minutt
Du har fulgt mæ hele live, så længe æ kan huske
Du e d værste som fins, å du gjør mæ lei
Æ føle dæ hele tia, nær mæ, rundt mæ, overalt
Du stramme grepe enda litt mer, å d kjennes som æ ska kvæles
Dine iskalde fingra snik sæ rundt i hode mitt å bringe negative tanka
Æ kjenne dem helt innerst inn i sjæla, å æ e redd
Redd for at du ska få overtake, redd for at du ska vinne
Redd for at du ska ta kontroll å ødelegge mæ
Ingen kjenne mæ bedre enn du
Mine styrka, mine svakheta, alt ligg åpent for dæ
Du stramme grepe igjen å d kjennes som æ ska knuses
Sekund for sekund snegle dagan sæ avgårde
Æ kjenne du ligg å lure bak alle hjørnan å jør mæ utrygg
Æ har ikke styrke t å kjempe imot dæ lengere
Du kommer t å vinne å æ kommer t å forsvinne
Æ hate dæ, Ensomhet.
Du har fulgt mæ så lenge æ kan huske å æ klare ikke å bli kvitt dæ
Æ vil ikke ha dæ hær mer!
Æ klare dæ ikke mer.
Ensomhet, æ hate dæ
Du tar live av mæ.
Æ orke ikke slåss mot dæ mer
Æ gir opp...
mandag 2. august 2010
Drømmejenta
Han åpner øynene og ser seg forsiktig rundt uten å bevege hodet, men han ser ikke noe galt. Bare det samme gamle rommet med de samme slitne Evanescence og Blue October plakatene, El-gitaren som står ved forsterkeren, PC'n og hyllene som er fulle av alskens bøker.
Alt er som når han sovnet, ryddig, stille og rolig.
Han snur seg for å sove videre, men skvetter som faen når idet blikket hans fester seg på et par lysende grønne øyne.
"Hva faen...!" roper han idet han spretter opp av senga, snubler i en kabel og faller.
Han setter seg fortumlet opp og ser urolig mot senga. Var det innbilning? Bare et fantasifoster født av for mange skrekkfilmer?
Men nei, øynene er der ennå, like tydelige i mørket som selvlysende maling, om omtrent samme farge.
Så ser han kroppen de er festet til.
Han ser fort at det er ei jente. Hun er vakker, så ufattelig, unaturlig vakker. Og hun er naken. Han innser dette med ett sjokk. Hvor kom hun fra? hvorfor er hun der? Hvorfor er hun naken?
Han kjenner kroppen reise seg og klatre opp i senga, selv om han ikke har gitt den beskjed om å gjøre det.
Han ser armen strekke seg og den ene hånda stryke henne over kinnet, ned halsen og kjærtegne det ene brystet hennes. Han kan ikke fatte at dette skjer. Det er ikke han som gjør det! De er som om han er innelåst i et bur, men kan se gjennom vinduer på hva som skjer på yttersiden.
Hun stønner lett og han ser hånda gli ned mot skrittet hennes. Han kjenner når fingrene treffer den våte sprekken og begynner å fingre henne. Hun stønner høyere. Alt som har skjedd til nå er glemt i det han glir inn i ekstase sammen med henne i den mørke natten.
Når kompisene kommer og skal vekke ham dagen etter finner de et inntørket lik.
Det ser ut som alt blodet er sugd ut av de og det har vert dødt i mange år.
Ja, det ser nesten ut som en av de gamle egyptiske mumiene.
JGK, 02.08.10
Alt er som når han sovnet, ryddig, stille og rolig.
Han snur seg for å sove videre, men skvetter som faen når idet blikket hans fester seg på et par lysende grønne øyne.
"Hva faen...!" roper han idet han spretter opp av senga, snubler i en kabel og faller.
Han setter seg fortumlet opp og ser urolig mot senga. Var det innbilning? Bare et fantasifoster født av for mange skrekkfilmer?
Men nei, øynene er der ennå, like tydelige i mørket som selvlysende maling, om omtrent samme farge.
Så ser han kroppen de er festet til.
Han ser fort at det er ei jente. Hun er vakker, så ufattelig, unaturlig vakker. Og hun er naken. Han innser dette med ett sjokk. Hvor kom hun fra? hvorfor er hun der? Hvorfor er hun naken?
Han kjenner kroppen reise seg og klatre opp i senga, selv om han ikke har gitt den beskjed om å gjøre det.
Han ser armen strekke seg og den ene hånda stryke henne over kinnet, ned halsen og kjærtegne det ene brystet hennes. Han kan ikke fatte at dette skjer. Det er ikke han som gjør det! De er som om han er innelåst i et bur, men kan se gjennom vinduer på hva som skjer på yttersiden.
Hun stønner lett og han ser hånda gli ned mot skrittet hennes. Han kjenner når fingrene treffer den våte sprekken og begynner å fingre henne. Hun stønner høyere. Alt som har skjedd til nå er glemt i det han glir inn i ekstase sammen med henne i den mørke natten.
Når kompisene kommer og skal vekke ham dagen etter finner de et inntørket lik.
Det ser ut som alt blodet er sugd ut av de og det har vert dødt i mange år.
Ja, det ser nesten ut som en av de gamle egyptiske mumiene.
JGK, 02.08.10
Two souls, one body
He is the boy with the dark blue eyes.
She is the girl with the fiery hair.
His mouth is narrow and sensual.
Her nose is small and delicate.
His torso is slim but strong.
Her legs are long and powerful.
They always fight and scream at eachother.
They are always together, a loving couple.
Though each do not see the other.
To each goes their own illusion, twisting their world, tearing it apart.
It's not easy, for they know something's not right.
They both have blank spots, their memories dark.
The song is right, at least at the start. It tells of what is wrong.
It says it all, loud and clear.
Would you hear it now, all defined?
"Hello, I am your mind, giving you someone to talk to..."
I must go now, I can feel her coming.
Taking over, I can't resist.
This feeling I can't describe.
Think how you would feel
Two souls with minds of their own,
One body to contain them...
JGK, 02.08.10
She is the girl with the fiery hair.
His mouth is narrow and sensual.
Her nose is small and delicate.
His torso is slim but strong.
Her legs are long and powerful.
They always fight and scream at eachother.
They are always together, a loving couple.
Though each do not see the other.
To each goes their own illusion, twisting their world, tearing it apart.
It's not easy, for they know something's not right.
They both have blank spots, their memories dark.
The song is right, at least at the start. It tells of what is wrong.
It says it all, loud and clear.
Would you hear it now, all defined?
"Hello, I am your mind, giving you someone to talk to..."
I must go now, I can feel her coming.
Taking over, I can't resist.
This feeling I can't describe.
Think how you would feel
Two souls with minds of their own,
One body to contain them...
JGK, 02.08.10
From a crimescene
"I saw the lie for what it was.
Your faithfullness gone to hell.
My mind reeled with uncertainty and pain from your betrayal
Through my mind race the memories of our past
The good, the bad and the ugly, but all worth treasuring because they involve you"
"Now you have destroyed our future
Yes, you have!
YOU ARE THE CAUSE OF THIS!
Why, you ask? Because you ran away! Had you stayed, we could have talked about it.
Alas, now I have chased you from one end of the world to the other and I've finally caught you!"
"Now you're sitting in that uncomfortable chair in this damp, musty cellar where no one can find you.
Oh, why did you fuck that girl? Why did you betray my love?
Oh, you didn't? you didn't fuck her? That's funny, 'cause that's what she said.
But who believes a known liar and whore? I know I don't
It's too late now anyway. I already killed her!"
"You look shocked. Why? Did I not warn you?
Ah, but you didn't believe me.
WHAT THE FUCK ARE YOU CRYING FOR?
I TOLD YOU I'D KILL FOR YOU!
BUT NO MORE! YOU BETRAYED ME AND NOW YOU SHALL PAY THE PRICE!"
This is what she said when she recorded the video.
She recorded it for the world to see that she was the one who murdered him.
And she did so in such a grotesque way that it can't be described, and after she was done with him she started on her self. It's all on the tape. You can watch it if you dare.
Where are the bodies, you ask?
Well, look around! Do you not see the bits of flesh strewn around the room?!
On the roof, the walls, in the sink!??
JGK, 02.08.10
Your faithfullness gone to hell.
My mind reeled with uncertainty and pain from your betrayal
Through my mind race the memories of our past
The good, the bad and the ugly, but all worth treasuring because they involve you"
"Now you have destroyed our future
Yes, you have!
YOU ARE THE CAUSE OF THIS!
Why, you ask? Because you ran away! Had you stayed, we could have talked about it.
Alas, now I have chased you from one end of the world to the other and I've finally caught you!"
"Now you're sitting in that uncomfortable chair in this damp, musty cellar where no one can find you.
Oh, why did you fuck that girl? Why did you betray my love?
Oh, you didn't? you didn't fuck her? That's funny, 'cause that's what she said.
But who believes a known liar and whore? I know I don't
It's too late now anyway. I already killed her!"
"You look shocked. Why? Did I not warn you?
Ah, but you didn't believe me.
WHAT THE FUCK ARE YOU CRYING FOR?
I TOLD YOU I'D KILL FOR YOU!
BUT NO MORE! YOU BETRAYED ME AND NOW YOU SHALL PAY THE PRICE!"
This is what she said when she recorded the video.
She recorded it for the world to see that she was the one who murdered him.
And she did so in such a grotesque way that it can't be described, and after she was done with him she started on her self. It's all on the tape. You can watch it if you dare.
Where are the bodies, you ask?
Well, look around! Do you not see the bits of flesh strewn around the room?!
On the roof, the walls, in the sink!??
JGK, 02.08.10
torsdag 29. juli 2010
Kjærlighet
Han ser på henne. Hun ser på ham.
Han kjenner henne trekke ham til seg som ved hjelp av et usynlig tau, men han vet at ikke er så enkelt som det.
Alt det han føler når han ser på henne. Alt han tenker når han er sammen med henne.
Hun er hans liv, hans første og eneste kjærlighet.
Hun er verdens vakreste, og han elsker henne mer enn ord kan forklare.
Han stryker henne over det myke håret, kysser hennes myke lepper og legger seg ved siden av henne.
Når han våkner kysser han henne igjen. Han står opp, kler på seg og drar på jobb.
Han jobber i et begravelsesbyrå, og er den beste i firmaet til å balsamere lik. En relativt godt betalt jobb, med tanke på det morbide arbeidet han må gjøre. Når han kommer fra jobb går han rett inn på soverommet og kysser henne igjen.
Herregud, hvor han elsker hennes myke, kalde lepper.
Hennes vakre, silkemyke og kalde hud.
Hennes hvite, døde øyne...
Men han ser at hun ikke vil ha ham mer. Hun elsker ham ikke lengre. Han flyr inn i et raserianfall som ville fått vikingkrigere til å se ut som tamme hundevalper.
Han løfter henne av senga og bærer henne ut i skogen bak det store huset.
Der graver han en grav og legger henne nedi. deretter lager han et lite trekors og risser inn navnet hennes.
Melissa.
Endelig skal hun å hvile, men aldri få ro. Rundt henne ligger gravene til de 12 andre kvinnene hans.
Han går inn i huset igjen, spiser middag, ser på TV, leser litt i ei bok og går deretter og legger seg.
Han kommer ikke på jobb dagen etter, eller dagen etter der igjen. Ingen får tak i ham på telefonen.
Etter ei uke drar en av kollegaene hans hjem til ham for å se om han har det bra. han finner huset med alle dører og vinduer på vidt gap, alt av lys på og noe som ser ut som kloremerker rundt omkring på veggene, i taket og på gulvet. Han finner blod på flere steder.
I en lenestol i stua finner han kollegaen sin. Idet han ser ansiktet hans blir hans eget helt hvitt. Han stirrer i skrekk på tingen som sitter i stolen og bryter ut i et hyl og løper fra huset.
i stolen sitter mannen med 13 kvinner, innhyllet i noe som kan minne om balsameringsstoff, men som er steinhardt og helt gjennomsiktig, som glass. Man ser helt tydelig kloremerkene overalt på den nakne kroppen, pikken som er blitt revet halvveis av og et ansiktsuttrykk som vitner om ren, ekstrem, sinnssyk redsel.
Han kjenner henne trekke ham til seg som ved hjelp av et usynlig tau, men han vet at ikke er så enkelt som det.
Alt det han føler når han ser på henne. Alt han tenker når han er sammen med henne.
Hun er hans liv, hans første og eneste kjærlighet.
Hun er verdens vakreste, og han elsker henne mer enn ord kan forklare.
Han stryker henne over det myke håret, kysser hennes myke lepper og legger seg ved siden av henne.
Når han våkner kysser han henne igjen. Han står opp, kler på seg og drar på jobb.
Han jobber i et begravelsesbyrå, og er den beste i firmaet til å balsamere lik. En relativt godt betalt jobb, med tanke på det morbide arbeidet han må gjøre. Når han kommer fra jobb går han rett inn på soverommet og kysser henne igjen.
Herregud, hvor han elsker hennes myke, kalde lepper.
Hennes vakre, silkemyke og kalde hud.
Hennes hvite, døde øyne...
Men han ser at hun ikke vil ha ham mer. Hun elsker ham ikke lengre. Han flyr inn i et raserianfall som ville fått vikingkrigere til å se ut som tamme hundevalper.
Han løfter henne av senga og bærer henne ut i skogen bak det store huset.
Der graver han en grav og legger henne nedi. deretter lager han et lite trekors og risser inn navnet hennes.
Melissa.
Endelig skal hun å hvile, men aldri få ro. Rundt henne ligger gravene til de 12 andre kvinnene hans.
Han går inn i huset igjen, spiser middag, ser på TV, leser litt i ei bok og går deretter og legger seg.
Han kommer ikke på jobb dagen etter, eller dagen etter der igjen. Ingen får tak i ham på telefonen.
Etter ei uke drar en av kollegaene hans hjem til ham for å se om han har det bra. han finner huset med alle dører og vinduer på vidt gap, alt av lys på og noe som ser ut som kloremerker rundt omkring på veggene, i taket og på gulvet. Han finner blod på flere steder.
I en lenestol i stua finner han kollegaen sin. Idet han ser ansiktet hans blir hans eget helt hvitt. Han stirrer i skrekk på tingen som sitter i stolen og bryter ut i et hyl og løper fra huset.
i stolen sitter mannen med 13 kvinner, innhyllet i noe som kan minne om balsameringsstoff, men som er steinhardt og helt gjennomsiktig, som glass. Man ser helt tydelig kloremerkene overalt på den nakne kroppen, pikken som er blitt revet halvveis av og et ansiktsuttrykk som vitner om ren, ekstrem, sinnssyk redsel.
mandag 19. juli 2010
Danserinnen
Hun danser. Hun dansen som om det stod om liv, som om hun hadde djevelen til publikum og demoner som fans.
Hun gir alt hun har i det vakre sølvaktige månelyset ved det nydelige vannet som ser ut som flytende sølv i nattens lys.
Hun følger ingen musikk, for det er stille bortsett fra de vanlige nattlydene. Hun danser etter musikken i hodet og rytmen av hennes stadig raskere hjerteslag. Hennes ben er som virvelvinder over bar mark der de virvler opp blader og jord i sin raske dans, nesten umulig og følge.
Hennes vakre kroppe vrir og vender seg i dansens hete intenshet. Hun er fortapt i dansen, og hun danser bare for seg selv.
Hun kan danse slik i timesvis, så grasiøst og vakkert som alle verdens dansere til sammen.
Og han er vitne til dette. Han sitter ved skogkanten og ser på henne uten at hun merker at han er der.
Hun danser raskere og mer sensuelt. Kjolen flagrer i månelyset, og det ser ut som hun flyter på lufta. Ingen som danser slik kan være bundet av jordens fysiske lover. Det er ikke mulig.
Et øyeblikk ser det ut som hun danser på vannet, men det går jo ikke. Synsbedrag i månelys og nattemørke.
Så ser han at hun faktisk danser på vannflaten. Hun danser som besatt med det lange vakre håret flagrende rundt seg, rundt hodet, de vakre skuldrene og skjuler hennes vakre ansikt.
Vannet kruser seg i små bølger under henne og fortsetter utover i sirkler. Han går nermere vannkanten, helt besatt av hennes utrolige dans og hypnotiserende bevegelser. Så vakkert...så utrolig vakkert...
Han går lengre fram, ut i vannet. Han vil ta på henne, kjenne henne under sine hendre, kysse henne, danse med henne og ligge med henne. Han vil gifte seg med henne, elske henne og få barn med henne.
Han får ingen av delene.
Idet han nesten kan ta i henne snur hun seg mot ham og han ser, i det skrekkelig vakre månelyset, ansiktet hennes. Ansiktet som noen minutter tidligere var så vakkert, så utrolig vakkert.
Det er nå en maske av skrekk!
Huden er tørr og sprukket og ser ut som gammel papyrus som er trukket stramt over hodeskallen. Hun har ingen nese, og øynene, åh, øynene!
Der det tidligere var dype, vakre, sensuelle grønne øyne som kunne fått enhver gift man til å drepe kona si er det nå noen lysende blå kuler som betrakter ham med iskald sult og morbid lyst.
Hun smiler, og han ser halvråtne gulnede tenner der det før var en hvit, perfekt tanngard.
Han er livredd, men klarer ikke rive seg løs fra de uendelige mørke dybdene som i øynene hennes. Øynene som suger ham inn, holder ham fast, fortærer hans sjel.
I et siste glimt av tanker husker han mytene om de såkaldte Sukkubusene. Disse er demoner som tar kvinneskikkelse for å lure til seg menn for så å suge all livskraft ut av dem mens de har sex.
I det han tenker dette tar hun av seg den silketynne kjolen som han nå oppdager var laget av ekstremt vakkert spunnet spindelvev.
Hun flerrer av ham klærne og griper tak i hans stive lem. Hun klemmer hardt og han vil hyle i smerte, men kan ikke. Han kan ikke gjøre noe. Hun har paralysert ham. Hun dytter ham på rygg og rir ham, rir ham hardt og lenge, helt til det eneste som er igjen er et inntørket lik på bunnen av et beryktet lite vann som ingen tør å bevege seg. Det viste seg å være en grunn til det.
JGK, 19.07.10
onsdag 14. juli 2010
Dødelig lek
Han har de i ei krukke av blankt glass. Det er et gammelt syltetøyglass, den store typen med metall lokk som skrus på.
Han samler dem i denne krukka eller andre krukker lik den. Han bruker disse fordi han liker å se på. Han liker å å se dem vri seg når de pines.
Edderkopper, fluer, meitemark, biller og alle andre typer insekter.
Han putter dem i glasskrukka, skrur på lokket og hiver den på et bål og ser på med absurd, morbid fascinasjon når de vrir seg, pines, smelter og dør.
Dette har han gjort mange ganger nå. Han er praktisk talt en ekspert på å pine dyr, det være seg insekter, katter, hunder eller andre dyr.
Han husker med sinnssyk glede og fascinasjon den gangen han spikret en katt fast i et kors av tre. en spiker for hver pote, og deretter skjærte den opp mens den ennå var i live.
I løpet av de siste 2-3 ukene har han begynt å få en ekkel følelse overalt hvor han drar. Han føler seg beglodd, forfulgt, overvåket.
Han våknet ei natt i ekstrem redsel, hylende, hyperventilerende. Han visste ikke hva det var som gjorde det, hvorfor det skjedde, men han hadde aldri vert så redd før i hele sitt liv.
Om dagen fortsetter han med sin grusomme hobby, om natten våkner han hylende og skrikende, reddere og reddere hver gang.
Hvorfor skjer dette? Hvem er det som holder øye med ham hele tiden?
For noen dager siden begynte han å legge merke til at alle insektene og dyrene han passerte så på ham. Stirret på ham. Hver minste bevegelse han gjorde.
Han burde skjønt det allerede da, men nei, hans dumme, trege hjerne ville ikke prosessere det han så. Han avskrev det som paranoia og livlig fantasi.
Så dum han var.
Denne natten våkner han fordi han føler at han ikke er alene i rommet. Han er ikke redd, men alle sanser står på maks. Han hører noe kravle rundt på rommet hans, og når han åpner øynene ser han en edderkopp henge noen få cm over ansiktet hans. Den ser ENORM ut!
Han vræler og spretter opp av senga. Når han lander på gulvet hører han noe knase og kjenner den uforglemmelige lyden av biller som knuses under føttene. Det er en kvalmende knuselyd.
Han ser ned og ser at gulvet er dekket av insekter. Biller, edderkopper, meitemark, maur og alle andre nevnelige og unevnelige, kjente og ujente typer av insekter.
De begynner å kravle opp føttene hans, og han kjenner noe som faller i håret hans. Han kjenner etter og finner en enorm edderkopp. Han hyler og kaster den i veggen, så løper han ut av rommet. Gangen er full av insekter. Han løper ut i stua og ser at den også er full av insekter. De ser ut til å komme fra alle mulige steder, alle sprekker og kriker og kroker.
Han River opp ytterdøra og løper ut på trappa og bråstopper. Insektene inne er glemt i et øyeblikk. Rundt trappa...nei, rund huset står det hunder, katter, ravner, kråker og hundre andre typer dyr og alle stirrer på ham. Hundene flekker tenner og knurrer, kattene hveser, kråkene og ravnene lager sine lyder, og det gjør alle de andre dyrene også. Under alt dette ligger lyden av milliarder på milliarder av insekter som summer og lager andre lyder, og det hele blir til et orkester av infernalsk musikk.
Han får panikk og løper langs terrassen, hopper ut på plenen, faller, ruller og kommer seg på beina igjen og løper som en gal. Bak seg hører han bikkjene bjeffe og kattene synge sin klagende, rustne sang.
Føttene blir raskt tyngre, og det tar noen sekunder at han blir klar over at det ikke er fordi han er sliten, men fordi beina hans er dekt av hundrevis, nei, tusenvis av insekter!
Han kjenner maurene bite ham i beina, leggene, lårene, han kjenner smerten fra tusenvis av små sår, og han brøler når han kjenner en hund soom biter ham i hånda og ei katte som hopper og klorer ham på ryggen. Med ett kommer det en hund og stiller seg foran hans løpende føtter, og han faller, faller, faller ned i den kokende gryta av insekter som venter.
Alt ser ut til å gå i sakte film deretter. Han tror det er fordi sansene hans er begynt å bli sløve, for selv om ingen av disse dyrene eller insektene har noen form for kraftig gift, så vil tusenvis av bitt fra pissmaur ha sin effekt på kroppen. Han kjenner insektene kravle over ham, bikkjene, kattene og fuglene bite, hakke og klore, men det er som om det er langt borte.
Han hyler idet maur kryper inn under øyelokkene hans og begynner å bite på øynene. Han hører et lite popp idet øynene punkterer og han blir blind og denne smerten kjenner han ekstremt godt.
Han kjenner de store dyreen trekke ut innvollene hans, og insektene krype ned i halsen og kvele ham. Det siste han tenker er at de fikk sin hevn.
Dagen etter finner naboene et renspist skjelett i hagen hans, men ingenting vitner om hva som har skjedd, med mindre du legger merke til milliarder av øyne som følger med på menneskene. Hvem blir den neste som vil torturere dyrene og insektene?
JGK, 14.07.10
Han samler dem i denne krukka eller andre krukker lik den. Han bruker disse fordi han liker å se på. Han liker å å se dem vri seg når de pines.
Edderkopper, fluer, meitemark, biller og alle andre typer insekter.
Han putter dem i glasskrukka, skrur på lokket og hiver den på et bål og ser på med absurd, morbid fascinasjon når de vrir seg, pines, smelter og dør.
Dette har han gjort mange ganger nå. Han er praktisk talt en ekspert på å pine dyr, det være seg insekter, katter, hunder eller andre dyr.
Han husker med sinnssyk glede og fascinasjon den gangen han spikret en katt fast i et kors av tre. en spiker for hver pote, og deretter skjærte den opp mens den ennå var i live.
I løpet av de siste 2-3 ukene har han begynt å få en ekkel følelse overalt hvor han drar. Han føler seg beglodd, forfulgt, overvåket.
Han våknet ei natt i ekstrem redsel, hylende, hyperventilerende. Han visste ikke hva det var som gjorde det, hvorfor det skjedde, men han hadde aldri vert så redd før i hele sitt liv.
Om dagen fortsetter han med sin grusomme hobby, om natten våkner han hylende og skrikende, reddere og reddere hver gang.
Hvorfor skjer dette? Hvem er det som holder øye med ham hele tiden?
For noen dager siden begynte han å legge merke til at alle insektene og dyrene han passerte så på ham. Stirret på ham. Hver minste bevegelse han gjorde.
Han burde skjønt det allerede da, men nei, hans dumme, trege hjerne ville ikke prosessere det han så. Han avskrev det som paranoia og livlig fantasi.
Så dum han var.
Denne natten våkner han fordi han føler at han ikke er alene i rommet. Han er ikke redd, men alle sanser står på maks. Han hører noe kravle rundt på rommet hans, og når han åpner øynene ser han en edderkopp henge noen få cm over ansiktet hans. Den ser ENORM ut!
Han vræler og spretter opp av senga. Når han lander på gulvet hører han noe knase og kjenner den uforglemmelige lyden av biller som knuses under føttene. Det er en kvalmende knuselyd.
Han ser ned og ser at gulvet er dekket av insekter. Biller, edderkopper, meitemark, maur og alle andre nevnelige og unevnelige, kjente og ujente typer av insekter.
De begynner å kravle opp føttene hans, og han kjenner noe som faller i håret hans. Han kjenner etter og finner en enorm edderkopp. Han hyler og kaster den i veggen, så løper han ut av rommet. Gangen er full av insekter. Han løper ut i stua og ser at den også er full av insekter. De ser ut til å komme fra alle mulige steder, alle sprekker og kriker og kroker.
Han River opp ytterdøra og løper ut på trappa og bråstopper. Insektene inne er glemt i et øyeblikk. Rundt trappa...nei, rund huset står det hunder, katter, ravner, kråker og hundre andre typer dyr og alle stirrer på ham. Hundene flekker tenner og knurrer, kattene hveser, kråkene og ravnene lager sine lyder, og det gjør alle de andre dyrene også. Under alt dette ligger lyden av milliarder på milliarder av insekter som summer og lager andre lyder, og det hele blir til et orkester av infernalsk musikk.
Han får panikk og løper langs terrassen, hopper ut på plenen, faller, ruller og kommer seg på beina igjen og løper som en gal. Bak seg hører han bikkjene bjeffe og kattene synge sin klagende, rustne sang.
Føttene blir raskt tyngre, og det tar noen sekunder at han blir klar over at det ikke er fordi han er sliten, men fordi beina hans er dekt av hundrevis, nei, tusenvis av insekter!
Han kjenner maurene bite ham i beina, leggene, lårene, han kjenner smerten fra tusenvis av små sår, og han brøler når han kjenner en hund soom biter ham i hånda og ei katte som hopper og klorer ham på ryggen. Med ett kommer det en hund og stiller seg foran hans løpende føtter, og han faller, faller, faller ned i den kokende gryta av insekter som venter.
Alt ser ut til å gå i sakte film deretter. Han tror det er fordi sansene hans er begynt å bli sløve, for selv om ingen av disse dyrene eller insektene har noen form for kraftig gift, så vil tusenvis av bitt fra pissmaur ha sin effekt på kroppen. Han kjenner insektene kravle over ham, bikkjene, kattene og fuglene bite, hakke og klore, men det er som om det er langt borte.
Han hyler idet maur kryper inn under øyelokkene hans og begynner å bite på øynene. Han hører et lite popp idet øynene punkterer og han blir blind og denne smerten kjenner han ekstremt godt.
Han kjenner de store dyreen trekke ut innvollene hans, og insektene krype ned i halsen og kvele ham. Det siste han tenker er at de fikk sin hevn.
Dagen etter finner naboene et renspist skjelett i hagen hans, men ingenting vitner om hva som har skjedd, med mindre du legger merke til milliarder av øyne som følger med på menneskene. Hvem blir den neste som vil torturere dyrene og insektene?
JGK, 14.07.10
tirsdag 13. juli 2010
Teltturen
Han løper fort. Han hiver etter luft, luft som svir i lungene og kommer i store gisp.
Han har løpt langt nå, men han tror han haler innpå. Han kan høre henne foran seg, hvinende pust, greiner som knekker. Hun hyler ikke. Hun vet det er smartere å spare pusten til løpinga istedet. Faen at han måtte finn ei som kunne tenke da!
Han tenker på hvor fantastisk vakker hun er, de nydelige øynene, det silkemyke håret, den myke huden..
Han ser for seg hver kurve av kroppen hennes som han så når han smugtittet på henne når hun badet i det lille skogsvannet tidligere samme dag. Hun trodde hun var alene. Hun skulle vært alene.
Men han visste at hun skulle hit ut, og han så sjansen sin.
Han ser for seg hendene sine stryke ligge på hoftene hennes, bevege seg sakte oppover, innom magen, opp til de myke brystene og de stive niplene hennes. Han hører henne stønne idet han fører en hånd mellom lårene hennes og kjenner den våte kløfta hennes. Han fører en finger inn i henne mens han bruker tunga på niplene og den andre hånden masserer brystene hennes. Hun stønner, ber ham å stoppe, men han kommer ikke til å stoppe.
Han bøyer henne fram og fører pikken inn i henne og tar henne hardt bakfra. Det er så utrolig deilig å høre hylene hennes. Redselshylene. Smertehylene.
Han rister på hodet. Må konsentrere seg om å ta henne igjen! Ikke begynn å fantasere nå, det har han gjort nok av. Han kan ikke høre henne foran seg lengre. Faen! hvor langt fra ha kom hun seg når han forsvant i fantasien sin? Han setter opp farten og kjenner et brøl av frustrasjon, sinne, lyst og kåthet stige i halsen.
Han brøler etter henne "NÅ KOMMER JÆG, JENTA MI! NÅ ER DU MI..."
Han kommer ikke lengre. Han føler seg selv bråstoppe idet han kjenner en intens smerte i brystet. Han hoster opp noe vått, og når han tar seg til munnen ser han at det er blod. Så ser han henne. hun står med ryggen mot et tre, stor i øynene, redd, vakker.
Han ser ned og ser den lange, tykke greina hun holder mot ham. Han følger den opp og ser den forsvinne inn i brystet hans. Han tvinger en arm opp ryggen og kjenner enden på greina stikke ut mellom noe som kun kan være knekte og knuste bein.
Han stirrer på henne, hoster igjen og sier noen ord:
"Jeg..ville bare..ha..."
Så blir han slapp. Hun slipper greina og ser følelsesløst på at han faller sammen. Med iskald ro og stødige hender drar hun greina ut av brystet hans og kler av ham. Pikken hans er fortsatt stiv, men det varer nok ikke lenge. Hun stripper og setter seg over den nakne, døde kroppen og fører hans døde lem inn i seg og hun puler liket til hun kommer.
Når hun kommer tilbake til telte hun hadde med seg er hun så ful lav blod at hun nesten ikke er til å kjenne igjen, men det er mest blod rundt og i munnen hennes, og fra den ene munnvika henger der en kjøttbit og slenger.
Hun hadde ventet lenge på ham og var svært, svært sulten.....
JGK, 13.07.10
Han har løpt langt nå, men han tror han haler innpå. Han kan høre henne foran seg, hvinende pust, greiner som knekker. Hun hyler ikke. Hun vet det er smartere å spare pusten til løpinga istedet. Faen at han måtte finn ei som kunne tenke da!
Han tenker på hvor fantastisk vakker hun er, de nydelige øynene, det silkemyke håret, den myke huden..
Han ser for seg hver kurve av kroppen hennes som han så når han smugtittet på henne når hun badet i det lille skogsvannet tidligere samme dag. Hun trodde hun var alene. Hun skulle vært alene.
Men han visste at hun skulle hit ut, og han så sjansen sin.
Han ser for seg hendene sine stryke ligge på hoftene hennes, bevege seg sakte oppover, innom magen, opp til de myke brystene og de stive niplene hennes. Han hører henne stønne idet han fører en hånd mellom lårene hennes og kjenner den våte kløfta hennes. Han fører en finger inn i henne mens han bruker tunga på niplene og den andre hånden masserer brystene hennes. Hun stønner, ber ham å stoppe, men han kommer ikke til å stoppe.
Han bøyer henne fram og fører pikken inn i henne og tar henne hardt bakfra. Det er så utrolig deilig å høre hylene hennes. Redselshylene. Smertehylene.
Han rister på hodet. Må konsentrere seg om å ta henne igjen! Ikke begynn å fantasere nå, det har han gjort nok av. Han kan ikke høre henne foran seg lengre. Faen! hvor langt fra ha kom hun seg når han forsvant i fantasien sin? Han setter opp farten og kjenner et brøl av frustrasjon, sinne, lyst og kåthet stige i halsen.
Han brøler etter henne "NÅ KOMMER JÆG, JENTA MI! NÅ ER DU MI..."
Han kommer ikke lengre. Han føler seg selv bråstoppe idet han kjenner en intens smerte i brystet. Han hoster opp noe vått, og når han tar seg til munnen ser han at det er blod. Så ser han henne. hun står med ryggen mot et tre, stor i øynene, redd, vakker.
Han ser ned og ser den lange, tykke greina hun holder mot ham. Han følger den opp og ser den forsvinne inn i brystet hans. Han tvinger en arm opp ryggen og kjenner enden på greina stikke ut mellom noe som kun kan være knekte og knuste bein.
Han stirrer på henne, hoster igjen og sier noen ord:
"Jeg..ville bare..ha..."
Så blir han slapp. Hun slipper greina og ser følelsesløst på at han faller sammen. Med iskald ro og stødige hender drar hun greina ut av brystet hans og kler av ham. Pikken hans er fortsatt stiv, men det varer nok ikke lenge. Hun stripper og setter seg over den nakne, døde kroppen og fører hans døde lem inn i seg og hun puler liket til hun kommer.
Når hun kommer tilbake til telte hun hadde med seg er hun så ful lav blod at hun nesten ikke er til å kjenne igjen, men det er mest blod rundt og i munnen hennes, og fra den ene munnvika henger der en kjøttbit og slenger.
Hun hadde ventet lenge på ham og var svært, svært sulten.....
JGK, 13.07.10
søndag 11. juli 2010
The secret of youth
I see this girl standing all alone at her bedroom window. She's looking out at the world, seeing nothing but her own mirror image.
The world has passed her by, she can feel it in her bones. It's got no mercy for a lonely girl, so sad and dark.
As she watches, it seems to goin slower, the days and hours going past in a more tolerable speed, showing her images of what is going to be, but nothing of what has been before.
The girl is ffeling better watching this, but not completely herself. Then, in a flash as bright and fast as that of a lightning bolt, she sees a boy who's soul is as dark and disturbed as her own. She instantly sees that this boy is meant for her and no one else, forever.
I see this girl dancing on her lawn, her soul sad and dark, her mind somewhere else, with a boy watching, his soul as dark and broken as hers is not.
He's smiling, laughing and yelling at the girl, in a manner most peculiar. He seems t be genuinely happy in spite of his souls sadness. She's also laughing, smiling and crying.
These tears are the happy tears of someone who's finally found his or her place in a world that passes by faster than you can see, hear or feel.
On the other side of the fence stands a crowd of people looking at the two sad, yet happy, children. These people are all sad, although their souls are smiling and laughing in unison with the boy and girl.
Their souls feel the happiness of youth and innocence while their minds and bodies see the corruption of life and time itself.
We are all bound to this world in as many ways as there are people in he world, and though this is sad and scary, we must take refuge in the fact that there's always someone right for each of us, be it a friend, a familymember or a wife/husband.
We will all experience the innocent and happy youth and the boring, sad and deceitfull adult life.
It will be torture, but there is refuge in this too.
Hold on to your immortal soul, keep it young and smiling and let it smile and laugh through your body and mind, and you shall be happy forever.
JGK, 11.07.10
The world has passed her by, she can feel it in her bones. It's got no mercy for a lonely girl, so sad and dark.
As she watches, it seems to goin slower, the days and hours going past in a more tolerable speed, showing her images of what is going to be, but nothing of what has been before.
The girl is ffeling better watching this, but not completely herself. Then, in a flash as bright and fast as that of a lightning bolt, she sees a boy who's soul is as dark and disturbed as her own. She instantly sees that this boy is meant for her and no one else, forever.
I see this girl dancing on her lawn, her soul sad and dark, her mind somewhere else, with a boy watching, his soul as dark and broken as hers is not.
He's smiling, laughing and yelling at the girl, in a manner most peculiar. He seems t be genuinely happy in spite of his souls sadness. She's also laughing, smiling and crying.
These tears are the happy tears of someone who's finally found his or her place in a world that passes by faster than you can see, hear or feel.
On the other side of the fence stands a crowd of people looking at the two sad, yet happy, children. These people are all sad, although their souls are smiling and laughing in unison with the boy and girl.
Their souls feel the happiness of youth and innocence while their minds and bodies see the corruption of life and time itself.
We are all bound to this world in as many ways as there are people in he world, and though this is sad and scary, we must take refuge in the fact that there's always someone right for each of us, be it a friend, a familymember or a wife/husband.
We will all experience the innocent and happy youth and the boring, sad and deceitfull adult life.
It will be torture, but there is refuge in this too.
Hold on to your immortal soul, keep it young and smiling and let it smile and laugh through your body and mind, and you shall be happy forever.
JGK, 11.07.10
torsdag 8. juli 2010
Game over, bitch!
Verden passerer utenfor vinduet med en fart du ikke ville trodd om du så det selv.
Det virker som om alt som skjer, skjer samtidig. Morgenkaffen varer i 3 dager.
Det virker ihvertfall slik for henne.
Hun har ikke vert utenfor døra siden voldtekten 3 år tidligere. Hun kan fortsatt huske hele hendelsesforløpet.
Hun var på vei fra jobben på bensinstasjonen sent en kald høstkveld.
Idet hun gikk forbi det skumle smuget som har skremt henne siden hun var barn hørte hun en lyd, som av noen som får slått lufta ut av seg.
Hun blir redd, naturlig nok. Hva er det som skjer? Så hører hun noen som snakker, truende, og hun bestemmer seg for å snike seg inn i smuget for å sjekke. Kanskje det ikke er noe, men kanskje hun må ringe politiet.
Men først av alt må hun sjekke.
Idet hun kommer inn i de mørkeste skyggene kjenner hun plutselig en skarp smerte i bakhodet idet mannen som stod gjemt bak hjørnet slår henne med en flaske.
Hun faller sammen, halvveis i svime med stjerner svermende foran øynene hennes.
Hun kjenner han tar tak i henne og snur henne rundt, holder fast håndleddene hennes mens han sprer bena hennes med sine bein. Han bytter grep så han bare holder henne med en hånd, og hun utnytter dette for å prøve å komme seg løs, men hun får en knyttet neve i nesa for bryet.
Hun kjenner at den knekkes.
Han fumler med buksen hennes, får den opp og drar den av henne. Deretter åpner han sin egen og drar ut saken. Han drar trusa hennes til side og presser seg inn.
Hun har hylt mens alt dette har pågått, men det er ingen som har hørt henne.
Eller har de det? Kanskje de er redde for å gjøre noe med saken. Kanskje de er så vant til det at de ikke legger merke til det.
Det er ikke nøye. Hun får ingen hjelp. Hun må bare ligge der og ta imot, igjen og igjen, til han har gjort seg ferdig.
Han slår henne to ganger, så besvimer hun. Når hun våkner er hun på sykehus. Noen unger som bruker smuget som snarvei fant henne på morgenen dagen etter og fikk ringt sykehuset.
Politiet starter en full etterforskning, men hun husker ikke hvordan mannen så ut, og ingen hadde hørt noe. Sa de. De pysene! De forbanna pinglene! De skulle vert kastrert med en kjøkkensaks, alle sammen!
Saken ble henlagt.
Hun har hatt en syk frykt for å gå ut etter dette, men i dag har hun bestemt seg for at hun skal gå på butikken selv. Det er formiddag, klokken er halv tolv og hun vet at det er mange som har lunsjpause nå, og det er derfor hun velger å gå nå. Om noe skulle skje vil det være mer enn nok av vitner.
De første stegene ut døra og ned oppkjørselen er utrolig tunge. Det føles som om føttene hennes er blitt til betongklosser og hun må slepe dem etter seg resten av livet. Hun snur nesten når hun ser en skummel mann med mørk frakk og hatt på andre siden av gata, men stålsetter seg igjen. Hun SKAL klare det!
Sakte men sikkert blir det lettere å gå, og når hun kommer til kjøpesenteret som er fullt av folk så føles det nesten som det gjorde før voldtekten. Hun har ikke funnet noe kallenavn på hendelsen eller laget noen unnskyldninger eller fantasier for å beskytte hverken seg selv eller andre for den grusomme sannheten. Hun ble voldtatt. Så enkelt er det. Hun er ei praktisk dame, og kjenner sannheten når hun ser den.
Hun kommer til butikken, går inn og handler det hun skal ha.
Når hun kommer ut fra senteret og ser opp fra veska som hun holdt på å putte lommeboka i, så får hun sitt livs kanskje største sjokk.
Han.
Mannen som voldtok henne. Som lyn fra klar himmel husker hun hvordan han ser ut, fordi han står noen meter rett foran henne. Hun stivner helt, føler panikken komme krypende opp ryggraden og begynne å forplante seg i hjernen. Han ser på henne. Kommer han til å kjenne henne igjen? Kommer han til å huske hva han gjorde mot henne, hvordan han ødela livet hennes? Hvordan han ødela ansiktet hennes?
Men øynene hans stopper bare ved henne et øyeblikk før de glir videre over folkemengden og han begynner å gå.
Helt uten å tenke på det følger hun etter ham. Hun må vite hva slags mann han er, som kan voldta uskyldige kvinner i en bakgate en sen høstkveld. Er han alkoholiker? Hun kjente ingen alkohol på ånden hans den gangen, så hun tror ikke det. Er han narkoman? Hun tror ikke det. Han ser frisk og rask ut, og godt trent, ikke minst.
All konsentrasjonen hennes er på ham, så når hun merker at det er folketomt rundt henne skvetter hun og blir redd. Han er fortsatt foran henne, og ser ikke ut til å ha merket at hun følger etter, knappe 10 meter bak. Han svinger rundt et hjørne og hun mister han av syne et øyeblikk. Når hun runder hjørnet er han borte.
"Faen!" tenker hun. Det var den sjansen til å finne ut hvem han er. Hun snur seg for å gå igjen, men idet hun runder hjørnet for andre gang kjenner hun en hånd på skuldra og en mørk stemme sier "Hvorfor følger du etter meg? Hm? Svar, kvinnemenneske!"
Før hun når å tenke over det har hun trekt den nye steikepanna av smijern som hun kjøpte opp av posen og slått ham i kneet. Han brøler, tar seg til kneet og hopper rundt som en annen kanin. Han prøver å hinke bort fra henne mens han banner og roper og kjefter, men hun bryr seg ikke. Hun er inne i den røde berserkertåka som de gamle vikingene brukte å mane fram i krig.
Hun løper etter han med steikepanna hevet og slår han med bunne på siden av ansiktet så hardt hun klarer. Lyden av jern som treffer kjøtt og bein blandes med bein som knekkes og knuses. Han spytter tenner og blør som en foss fra munnen og nesen, men hun stopper ikke der. Hun følger opp slaget, som en profesjonell fekter og vender momentet til steikepanna til sin fordel når hun snur den i en 8-talls figur og slår han på andre siden av ansiktet, denne gangen med siden av steikepanna. Hun ser det som i sakte film når den sløve kanten på panna skjærer seg inn i huden og kjøttet på kinnet hans og glir oppover ansiktet til den treffer øyet hans, klemmer det opp i skallen og det sprekker som en overmoden tomat mens hun brøler "GAME OVER, BITCH! NÅ FÅR DU FOR Å HA ØDELAGT LIVET MITT!"
Når hun kommer til seg selv står hun blodig fra topp til tå over noe som ser ut som en sekk med kjøtt og blod og knuste bein. Mannen er død og i sitt berserkersinne har hun knust hele kroppen hans med den nå meget bulkete steikepanna.
Idet det hun har gjort slår henne, besvimer hun.
Hun våkner på sykehuset og får med en gang flashbacks til voldtekten, 3 år tidligere.
Deretter husker hun alt. Handleturen, mannen, steikepanna. Hun kjenner fort at hun ikke har dårlig samvittighet, men det føles heller som om rettferdigheten er blitt tjent.
Hennes praktiske hjerne snur seg mot neste spørsmål: hvordan skal hun komme seg unna? Hun har drept en mann på grovest mulig måte.
Hun vet ikke. men hun får en god forsvarsadvokat, og hun kommer unna med en dom om at hun var sinnssyk i gjerningsøyeblikket.
Hun blir innlagt på et hjem for psykisk ustabile og bor der i 1 år, så blir hun skrevet ut.
Hun drar tilbake til sin gamle leilighet.
Hun tenker fortsatt mye på det hun har gjort.
Hvordan det føltes.
Hvor DEILIG det føltes når steikepanna knuste kjevebeinet hans.
En kald høstnatt kommer det en lyd fra et mørkt, skummelt smug.
Ei dame på vei hjem fra jobben på bensinstasjonen hører en lyd og går for å sjekke.
Hun finner smertefull, knusende død...
JGK, 08.07.10
Det virker som om alt som skjer, skjer samtidig. Morgenkaffen varer i 3 dager.
Det virker ihvertfall slik for henne.
Hun har ikke vert utenfor døra siden voldtekten 3 år tidligere. Hun kan fortsatt huske hele hendelsesforløpet.
Hun var på vei fra jobben på bensinstasjonen sent en kald høstkveld.
Idet hun gikk forbi det skumle smuget som har skremt henne siden hun var barn hørte hun en lyd, som av noen som får slått lufta ut av seg.
Hun blir redd, naturlig nok. Hva er det som skjer? Så hører hun noen som snakker, truende, og hun bestemmer seg for å snike seg inn i smuget for å sjekke. Kanskje det ikke er noe, men kanskje hun må ringe politiet.
Men først av alt må hun sjekke.
Idet hun kommer inn i de mørkeste skyggene kjenner hun plutselig en skarp smerte i bakhodet idet mannen som stod gjemt bak hjørnet slår henne med en flaske.
Hun faller sammen, halvveis i svime med stjerner svermende foran øynene hennes.
Hun kjenner han tar tak i henne og snur henne rundt, holder fast håndleddene hennes mens han sprer bena hennes med sine bein. Han bytter grep så han bare holder henne med en hånd, og hun utnytter dette for å prøve å komme seg løs, men hun får en knyttet neve i nesa for bryet.
Hun kjenner at den knekkes.
Han fumler med buksen hennes, får den opp og drar den av henne. Deretter åpner han sin egen og drar ut saken. Han drar trusa hennes til side og presser seg inn.
Hun har hylt mens alt dette har pågått, men det er ingen som har hørt henne.
Eller har de det? Kanskje de er redde for å gjøre noe med saken. Kanskje de er så vant til det at de ikke legger merke til det.
Det er ikke nøye. Hun får ingen hjelp. Hun må bare ligge der og ta imot, igjen og igjen, til han har gjort seg ferdig.
Han slår henne to ganger, så besvimer hun. Når hun våkner er hun på sykehus. Noen unger som bruker smuget som snarvei fant henne på morgenen dagen etter og fikk ringt sykehuset.
Politiet starter en full etterforskning, men hun husker ikke hvordan mannen så ut, og ingen hadde hørt noe. Sa de. De pysene! De forbanna pinglene! De skulle vert kastrert med en kjøkkensaks, alle sammen!
Saken ble henlagt.
Hun har hatt en syk frykt for å gå ut etter dette, men i dag har hun bestemt seg for at hun skal gå på butikken selv. Det er formiddag, klokken er halv tolv og hun vet at det er mange som har lunsjpause nå, og det er derfor hun velger å gå nå. Om noe skulle skje vil det være mer enn nok av vitner.
De første stegene ut døra og ned oppkjørselen er utrolig tunge. Det føles som om føttene hennes er blitt til betongklosser og hun må slepe dem etter seg resten av livet. Hun snur nesten når hun ser en skummel mann med mørk frakk og hatt på andre siden av gata, men stålsetter seg igjen. Hun SKAL klare det!
Sakte men sikkert blir det lettere å gå, og når hun kommer til kjøpesenteret som er fullt av folk så føles det nesten som det gjorde før voldtekten. Hun har ikke funnet noe kallenavn på hendelsen eller laget noen unnskyldninger eller fantasier for å beskytte hverken seg selv eller andre for den grusomme sannheten. Hun ble voldtatt. Så enkelt er det. Hun er ei praktisk dame, og kjenner sannheten når hun ser den.
Hun kommer til butikken, går inn og handler det hun skal ha.
Når hun kommer ut fra senteret og ser opp fra veska som hun holdt på å putte lommeboka i, så får hun sitt livs kanskje største sjokk.
Han.
Mannen som voldtok henne. Som lyn fra klar himmel husker hun hvordan han ser ut, fordi han står noen meter rett foran henne. Hun stivner helt, føler panikken komme krypende opp ryggraden og begynne å forplante seg i hjernen. Han ser på henne. Kommer han til å kjenne henne igjen? Kommer han til å huske hva han gjorde mot henne, hvordan han ødela livet hennes? Hvordan han ødela ansiktet hennes?
Men øynene hans stopper bare ved henne et øyeblikk før de glir videre over folkemengden og han begynner å gå.
Helt uten å tenke på det følger hun etter ham. Hun må vite hva slags mann han er, som kan voldta uskyldige kvinner i en bakgate en sen høstkveld. Er han alkoholiker? Hun kjente ingen alkohol på ånden hans den gangen, så hun tror ikke det. Er han narkoman? Hun tror ikke det. Han ser frisk og rask ut, og godt trent, ikke minst.
All konsentrasjonen hennes er på ham, så når hun merker at det er folketomt rundt henne skvetter hun og blir redd. Han er fortsatt foran henne, og ser ikke ut til å ha merket at hun følger etter, knappe 10 meter bak. Han svinger rundt et hjørne og hun mister han av syne et øyeblikk. Når hun runder hjørnet er han borte.
"Faen!" tenker hun. Det var den sjansen til å finne ut hvem han er. Hun snur seg for å gå igjen, men idet hun runder hjørnet for andre gang kjenner hun en hånd på skuldra og en mørk stemme sier "Hvorfor følger du etter meg? Hm? Svar, kvinnemenneske!"
Før hun når å tenke over det har hun trekt den nye steikepanna av smijern som hun kjøpte opp av posen og slått ham i kneet. Han brøler, tar seg til kneet og hopper rundt som en annen kanin. Han prøver å hinke bort fra henne mens han banner og roper og kjefter, men hun bryr seg ikke. Hun er inne i den røde berserkertåka som de gamle vikingene brukte å mane fram i krig.
Hun løper etter han med steikepanna hevet og slår han med bunne på siden av ansiktet så hardt hun klarer. Lyden av jern som treffer kjøtt og bein blandes med bein som knekkes og knuses. Han spytter tenner og blør som en foss fra munnen og nesen, men hun stopper ikke der. Hun følger opp slaget, som en profesjonell fekter og vender momentet til steikepanna til sin fordel når hun snur den i en 8-talls figur og slår han på andre siden av ansiktet, denne gangen med siden av steikepanna. Hun ser det som i sakte film når den sløve kanten på panna skjærer seg inn i huden og kjøttet på kinnet hans og glir oppover ansiktet til den treffer øyet hans, klemmer det opp i skallen og det sprekker som en overmoden tomat mens hun brøler "GAME OVER, BITCH! NÅ FÅR DU FOR Å HA ØDELAGT LIVET MITT!"
Når hun kommer til seg selv står hun blodig fra topp til tå over noe som ser ut som en sekk med kjøtt og blod og knuste bein. Mannen er død og i sitt berserkersinne har hun knust hele kroppen hans med den nå meget bulkete steikepanna.
Idet det hun har gjort slår henne, besvimer hun.
Hun våkner på sykehuset og får med en gang flashbacks til voldtekten, 3 år tidligere.
Deretter husker hun alt. Handleturen, mannen, steikepanna. Hun kjenner fort at hun ikke har dårlig samvittighet, men det føles heller som om rettferdigheten er blitt tjent.
Hennes praktiske hjerne snur seg mot neste spørsmål: hvordan skal hun komme seg unna? Hun har drept en mann på grovest mulig måte.
Hun vet ikke. men hun får en god forsvarsadvokat, og hun kommer unna med en dom om at hun var sinnssyk i gjerningsøyeblikket.
Hun blir innlagt på et hjem for psykisk ustabile og bor der i 1 år, så blir hun skrevet ut.
Hun drar tilbake til sin gamle leilighet.
Hun tenker fortsatt mye på det hun har gjort.
Hvordan det føltes.
Hvor DEILIG det føltes når steikepanna knuste kjevebeinet hans.
En kald høstnatt kommer det en lyd fra et mørkt, skummelt smug.
Ei dame på vei hjem fra jobben på bensinstasjonen hører en lyd og går for å sjekke.
Hun finner smertefull, knusende død...
JGK, 08.07.10
onsdag 23. juni 2010
Halloween
Hun sitter hjemme alene.
Det er kveld den 31 oktober.
Hun er ikke ute med vennene sine fordi hun er redd.
Redd for alle maskene og kostymene.
Kanskje det bare er barnslig overtro, men hun føler at det er noe skummelt ved hele dagen.
Hun sitter i sofa'n med popcorn, potetgull, brus og en god film på tv'n. Ikke no skumle greier, men en romantisk komedie med Richard Gere.
Alle lysene står på, som de kommer til å gjøre helt til dagen etter. Hun liker ikke skygger.
Hun ler og koser seg, så ringer en venninne. Hvorfor kommer hun ikke ut med dem? Det begynner vel å bli på tide å komme over slik barnslig overtro. Det er jo bare historier for å skremme barn til å være snille.
Hun sukker og sier hun skal komme en tur. Må bare ordne seg først. Kan de hente henne om 20 minutter?
Yups, ingen problem.
Hun går opp trappen for å gå på rommet og finne klær og sminke. Idet hun når toppen er det noe som hopper ut foran henne. Hun hyler og mister balansen..
*dunk dunk dunk* ned trappen. Hun får et kutt i panna og slår seg ganske bra, men hun overlever.
Hun ser opp trappa og ser et vesen komme svevende mot henne. Det lager ingen lyd. Ikke engang trinnene som vanligvis knirker lager en lyd. Så ser hun at vesenet ikke har bein.
"Hva faen er det der!?" tenker hun, men før hun når å gjøre noe kjenner hun en iskald hand på skulderen sin, men hun kan ikke se den. Hun prøver å komme seg vekk, men klarer ikke. Vesenet er for sterkt.
Alle historiene om at huset er hjemsøkt kommer tilbake til henne.
Historien om mannen som bodde her før og som hengte seg her i trappa.
Mannen som voldtok og drepte over 100 jenter og gutter.
Alt dette husker hun idet klærne hennes blir revet i stykker.
Hun begynner å gråte. Tårene strømmer og hun ber så inderlig om nåde, i Guds navn.
Når vennene kommer finner de henne ikke.
Hun er ikke i huset, ikke i hagen og ikke noe annet sted de leter.
De ringer mobilen hennes, men den er slått av.
De ringer politiet, men de sier at man må vente 24 timer før man kan melde noen for savnet. Hun har sikkert bare dradd i forveien og glemt å si ifra til vennene.
Men vennene vet at det ikke er fakta. Hun ville ikke gjort det, og spesielt ikke i kveld.
De bestemmer seg for at to av dem skal bli i huset over natta i tilfelle hun kommer tilbake.
Når de åpner ytterdøra så ender den enkle bevegelsen i hyl og skrik, roping, gråting og panikk.
I oppkjøringa ligger den forvridde, livløse kroppen hennes, naken og med vidåpne, livredde øyne.
Denne gangen kommer politiet når de ringer.
tirsdag 22. juni 2010
Sarah
Dagens historie begynner med et brøl og et hyl.
Brølet kommer fra mannen som har gått berserk og løper med en øks i hendene, klar til å slå.
Hylet kommer fra kvinnen som prøver å løpe fra mannen med øksa.
Han har mistet evnen til å tenke over hva han gjør.
Hun vet ikke hvorfor han er så sint at han vil drepe henne.
Han kan ikke huske å ha sett ham før, langt mindre sagt noe til han.
Hun var på vei hjem fra butikken med en kurv kjøtt hun hadde kjøpt til middagen.
Idet hun gikk forbi mannen som var på vei nedover veien så stirret han intenst på henne før han ropte "JÆVLA HORE!!", og hugget etter henne med ksa. Heldigvis traff han bare kurven med kjøtt og rev den ut av armene hennes.
Deretter var jakten i gang.
Han haler innpå. Folkene de møter på veien ser forskrekket på, men ingen prøver å stoppe mannen, selv om hun roper om hjelp. Feige drittsekker, alle som en!
lengre fram ser hun brønnen i midten av handelsplassen og hun får en ide. Hun stiller seg framfor brønnen og venter på mannen. Idet han slår etter henne flytter hun seg og tar snublefot på ham så han faller framover over kanten på brønnen.
Hun når knapt å registrere hva hun har gjort før hun kjenner et rykk i kjolen og blir dradd over kanten på brønnen.
Det høres et svakt dunk idet de to treffer bunnen, og lyden av knekkende ben høres kun av dem i sekundene før de dør. Livsgnisten forlater øynene hans idet han hvisker "Jeg hater deg, Ragnhild. Du ødela livet mitt."
Men hun heter Sarah.
JGK. 22.06.10
mandag 21. juni 2010
Historien om en gutt.
Han står opp.
Klatrer sakte ut av senga og går i dusjen.
På med klærne, spise frokost, Si "hadet på badet" til mamma etter dagens klem.
Vel utfor døra og et stykke ned veien stopper han.
Han ser seg rundt. Ingen i nærheten.
Han går inn i skogen, finner lysningen sin og setter seg. Det er fint vær.
6 timer senere er han hjemme igjen. Han lager middag og småprater med mamma, så går han på rommet og gjør hva enn tenåringsgutter gjør, så legger han seg.
Tårene kommer denne kvelden også. De vonde tankene presser dem ut som en sykkelpumpe presser ut luft.
Mamma står utenfor rom-døren og hører at han gråter, hører hans forpinte hulk, og hun gråter selv, for smerten i det å vite men ikke kunne gjøre noe er intens.
Han sovner, gråtende.
Han står opp.
Klatrer sakte ut av senga og går i dusjen.
På med klærne, spise frokost, Si "hadet på badet" til mamma etter dagens klem.
Vel utfor døra og et stykke ned veien stopper han.
Han ser mot skogen, men vet han ikke kan gå dit i dag.
Når han kommer fram så ser han de slemme guttene og jentene stå ved inngangsporten til skolen. Vel, vel, han må forbi.
Han prøver å gå uten å se på dem, men de tar tak i ham. Tvinger han til å gi dem lommepengene og maten sin. Tømmer sekken hans utover bakken.
De andre elevene står og ser på, ler eller bare forter seg forbi.
Så går de. Han plukker sammen sakene og kommer seg til timen. Han gråter ikke.
I storefri gjemmer han seg så de ikke skal finne ham.
Etter skolen går han hjem, men møter dem på veien.
De river istykker sekken og skolebøkene, slår og sparker han, ødelegger klærne hans.
Når han kommer hjem blir mamma helt forskrekket og redd og sint og hun begynner å gråte.
Hun ringer til foreldrene til de andre elevene og kjefter mens han er ute en tur.
Idet hun går på badet ser hun en lapp. Han har skrevet "Jeg elsker deg mamma. Du er verdens beste"
Hun skjønner med en gang hva som skjer og løper ut i skogen for å finne ham.
Hun finner ham etter en stund.
Hennes smertehyl kan høres over hele nabolaget.
Stopp mobbing. Mobbing dreper.
JGK 21.06.10
torsdag 17. juni 2010
The Rise of a Queen
She sits in her room, looking out her window at the night sky. So beautiful it is, so good to be bathed in starlight and moonlight, so cleansing it feels.
She takes a chance and start to dream. She dreams of blood, of violence and of steel.
Becasue she is steel. She has the will of an old magician and the body of a young woman with sinewy muscles in her arms and her long legs.
Tomorrow she will prove it. Tomorrow is the day she has been waiting for since she was 4, now 9 years ago.
Tomorrow she will finally meet him. The one who has challenged her for her rightful place at her mothers side.
He is 21, 3 years older than her, and almost twice her size.
But she will win. She is faster than him, and as long as she can keep out of his reach, she can win.
Morning comes while she is still sitting at her window. She hums a random tune as she goes to the armory to get her equipment.
On goes the chainmail that protects her upper body and the chain-skirt that protects her thighs. On her feet she uses thick leather boots and she's got leather gloves. No helmet. It would just be in the way. She ties her long hair in a ponytail and picks up her whip, made especially for this day. It's a 12 feet long bullwhip made of red-dyed leather, except for one little detail. The tip is made of a barbed steel arrowhead, polished and sharpened to razor-like sharpness.
She puts her dagger in her belt. It's a small thing, with a short grip and a short blade. The blade is weighed, so it can be used for throwing with great accuracy.
Now, out into the sunshine she goes, to kill her first man. For honor, for the right to sit on her mothers side, but most of all for the thirst. The thirst for blood is great in her, the thirst for violence and carnage even greater.
She enters the fighting area. He is already there. He does not look at her, doesn't even glance her way.
There is a big crowd today. This fight is the one the people have been waiting for for 9 years.
It is for power, glory, honor, and it is to the death.
A bell is struck and the crowd turns quiet. A man comes into the fighting area. he is tall, heavily muscled and his skin is tanned by years of sun. He is scarred from toe to forehead, having fought in innumerable wars, conflicts and barfights. His right eye is simply not there.instead there's a gaping hole where it should be. he won't hide it with a patch, because he believes it strikes fear into his enemies. He is right.
He speaks slowly and deliberately. His voice is a dark bass with a low and sad undertone.
"I will not take long. We have all waited for this day too long already. Since the day Rihaz turned four she has trained endlessly and undaunted for this day. She will fight my son, Stiga, for the right to rule this land.”
He looks at the two fighters. His son and the dead queens daughter. He loves them both, but he will lose one of them today. He does not know which one of them he wants to win.
“Let this fight be clean and fair. You may begin!”
She immediately goes into a crouch while pulling her whip free of her belt with her left hand. She has her dagger in her right hand.
Stiga goes into his combat stance, his weapons of choice being a sword in each hand. This is a fighting style that takes years to master and requires enormous strength in the arms and good balance and reflexes. How well does he fight with this style? We shall soon find out.
He charges her, but she rolls away with ease, using the wip to ensnare his feet when she comes up from the roll. He trips and falls and she moves in for the kill, wanting to stab him in his heart, but he rolls away and lashes out at her with his right-hand weapon. She evades the blade and stabs his arm with her dagger instead.
He doesn’t even flinch.
Now he’s up on his feet again, having loosened the whip on the way up, holding it in his left hand, his sword lying on the ground at his feet. He starts to reel her in, but she throws the dagger at him, catching him in the left shoulder. This time he cries out, more in savage fury than in pain. He takes the dagger, pulls it out and charges her again. This time she’s not fast enough to evade the blow and he places a savage blow to her stomach which causes her to double over and loose her breath. She is stunned. There’s nothing she can do. He moves in for the kill.
Just as he is about to strike, he feels a savage pain in his belly. Looking down he sees that sha has pushed the arrowhead of her whip into his stomach, making sure it’s barbs are stuck in his flesh. He bellows with insane pain, finally, and goes berserk. He throws away his weapons and starts hitting her with his fists, raining blows down upon her, all pain forgotten. At first the blows hurt her, oh, how they hurt!
After a few hits she can’t feel the pain any more. The world grows darker and finally everything goes black.
When his rage ends he is sitting on top of her, his hands covered in blood and brains, her head broken, smashed to pieces under his powerful hammering fists.
He looks around, sees the grave faces around him. Nobody is cheering, nobody is smiling.
He picks up her broken body and holds her to his chest, and he cries for her. He cries for the one he loved. He cries for his wife, whom he just killed…
She takes a chance and start to dream. She dreams of blood, of violence and of steel.
Becasue she is steel. She has the will of an old magician and the body of a young woman with sinewy muscles in her arms and her long legs.
Tomorrow she will prove it. Tomorrow is the day she has been waiting for since she was 4, now 9 years ago.
Tomorrow she will finally meet him. The one who has challenged her for her rightful place at her mothers side.
He is 21, 3 years older than her, and almost twice her size.
But she will win. She is faster than him, and as long as she can keep out of his reach, she can win.
Morning comes while she is still sitting at her window. She hums a random tune as she goes to the armory to get her equipment.
On goes the chainmail that protects her upper body and the chain-skirt that protects her thighs. On her feet she uses thick leather boots and she's got leather gloves. No helmet. It would just be in the way. She ties her long hair in a ponytail and picks up her whip, made especially for this day. It's a 12 feet long bullwhip made of red-dyed leather, except for one little detail. The tip is made of a barbed steel arrowhead, polished and sharpened to razor-like sharpness.
She puts her dagger in her belt. It's a small thing, with a short grip and a short blade. The blade is weighed, so it can be used for throwing with great accuracy.
Now, out into the sunshine she goes, to kill her first man. For honor, for the right to sit on her mothers side, but most of all for the thirst. The thirst for blood is great in her, the thirst for violence and carnage even greater.
She enters the fighting area. He is already there. He does not look at her, doesn't even glance her way.
There is a big crowd today. This fight is the one the people have been waiting for for 9 years.
It is for power, glory, honor, and it is to the death.
A bell is struck and the crowd turns quiet. A man comes into the fighting area. he is tall, heavily muscled and his skin is tanned by years of sun. He is scarred from toe to forehead, having fought in innumerable wars, conflicts and barfights. His right eye is simply not there.instead there's a gaping hole where it should be. he won't hide it with a patch, because he believes it strikes fear into his enemies. He is right.
He speaks slowly and deliberately. His voice is a dark bass with a low and sad undertone.
"I will not take long. We have all waited for this day too long already. Since the day Rihaz turned four she has trained endlessly and undaunted for this day. She will fight my son, Stiga, for the right to rule this land.”
He looks at the two fighters. His son and the dead queens daughter. He loves them both, but he will lose one of them today. He does not know which one of them he wants to win.
“Let this fight be clean and fair. You may begin!”
She immediately goes into a crouch while pulling her whip free of her belt with her left hand. She has her dagger in her right hand.
Stiga goes into his combat stance, his weapons of choice being a sword in each hand. This is a fighting style that takes years to master and requires enormous strength in the arms and good balance and reflexes. How well does he fight with this style? We shall soon find out.
He charges her, but she rolls away with ease, using the wip to ensnare his feet when she comes up from the roll. He trips and falls and she moves in for the kill, wanting to stab him in his heart, but he rolls away and lashes out at her with his right-hand weapon. She evades the blade and stabs his arm with her dagger instead.
He doesn’t even flinch.
Now he’s up on his feet again, having loosened the whip on the way up, holding it in his left hand, his sword lying on the ground at his feet. He starts to reel her in, but she throws the dagger at him, catching him in the left shoulder. This time he cries out, more in savage fury than in pain. He takes the dagger, pulls it out and charges her again. This time she’s not fast enough to evade the blow and he places a savage blow to her stomach which causes her to double over and loose her breath. She is stunned. There’s nothing she can do. He moves in for the kill.
Just as he is about to strike, he feels a savage pain in his belly. Looking down he sees that sha has pushed the arrowhead of her whip into his stomach, making sure it’s barbs are stuck in his flesh. He bellows with insane pain, finally, and goes berserk. He throws away his weapons and starts hitting her with his fists, raining blows down upon her, all pain forgotten. At first the blows hurt her, oh, how they hurt!
After a few hits she can’t feel the pain any more. The world grows darker and finally everything goes black.
When his rage ends he is sitting on top of her, his hands covered in blood and brains, her head broken, smashed to pieces under his powerful hammering fists.
He looks around, sees the grave faces around him. Nobody is cheering, nobody is smiling.
He picks up her broken body and holds her to his chest, and he cries for her. He cries for the one he loved. He cries for his wife, whom he just killed…
onsdag 26. mai 2010
Ikke i rute
Hun løper så fort hun kan.
Lufta river i lungene og leggene verker.
Hvor langt har hun løpt?
hun er ikke sikker, men hun kan se enden på skogen.
Skogen hun var på telttur i alene.
Skogen de andre advarte henne mot nå som han var kommet tilbake til bygda.
De snakket om hva han hadde gjort, men hun hørte ikke på advarslene deres.
Hun hører ham nå.
Hun hører hans raspende pesing idet han gisper etter luft.
Hun hører hans tunge fottrinn gjennom skogbunnen.
Hvor skal hun dra?
Alle de andre har dradd til byen. Bygda er tom.
Han haler innpå.
Hva kommer han til å gjøre med henne?
Voldta henne, som de andre jentene?
Mishandle henne som han gjorde med guttene?
Begge deler?
Vent litt!
Hun kaster et blikk på det nydelige gull-armbåndsuret hun fikk av kjæresten.
Båten drar om 3 minutter!
Hun kan få hjelp av mannskapet!
Hun MÅ nå den!
I det hun får øye på brygga kjenner hun en hånd rive tak i håret hennes og rykke hardt!
Hun blir slengt rundt, og smerten i hodebunnen er helt utrolig.
Hun hører ham si "Har deg!", og hun sparker ut i panikk og treffer ham i leggen.
Han hyler ut i smerte og slipper taket i henne.
Hun snurrer rundt og løper så fort hun klarer mens smerten jager opp leggene og lårene og helt ut i hårtuppene.
Hun hører ham banne og rope etter henne. Han kaller henne ei jævla kjærring og helvetes hore.
Så hører hun hans løpende fottrinn på asfalten, og hun setter opp farten enda litt mer.
Hun har snart ikke mer energi igjen.
Hun kan ikke se båten på grunn av lagerbygningen som sperrer for utsikten til brygga.
Hun runder hjørnet på lagerbygninga på brygga og ser det store skiltet der rutetidene til båten står, men ingen båt.
Hun leser "IKKE I RUTE" med store bokstaver, og tenker "men jeg var jo rask nok!", så kjenner hun en skarp smerte øverst i ryggen.
Det kjennes som om noen har stukket en kniv mellom skuldrene hennes.
Hun kjenner noe varmt som renner ned ryggen, så blir alt svart...
JGK, 26.05.10
tirsdag 25. mai 2010
We are, we are...
We are...what?
Humans?
Mammals?
Sentient beings with a higher than average intelligence in the world of animals?
Yes, we are all these. But what we are most are destroyers.
I do not say this lightly. I say it because it is my opinion on the human race.
But it's not only my opinion. It's also the truth.
Don't get me wrong. We create lots of things, and some of them are even good things.
Good for us. A small amount of it is good for other animals and for nature, but the awareness of what we are doing to nature only came to us a few decades ago, and I'm quite sure that it was too late even then.
Anyways, what humans have done more than anything else is destroying things. we have eradicated several species of animals, we have torn down trees and flattened uncountable acres of ground to use for farming and building our cities. We pollute the earth with all our exhausts, fumes and gasses and while we do all this, we're using up all our fossil fuels.Yes, we are searching for other ways to get electricity and other ways of making our cars go forward and our airplanes fly, but I personally think it's too little, too late.
As my father once said "We humans live on borrowed time". This means that he thinks we, the human race, is on overtime, like in a football match. Our survival depends wholly on the outcome of current research into ways of replacing our use of fiossil fuels and to combat the increasing pollution and how to stop the corruption of the ozon-layer.
Now, I've got the solution to all these problems. It's very controvercial, but as i see it, it's the only way to preserve the earth.
Why don't you give me some alternatives? This is up for discussion as always, but I think it would be interesting to see what normal people like those who read this thinks of the matter.
Humans?
Mammals?
Sentient beings with a higher than average intelligence in the world of animals?
Yes, we are all these. But what we are most are destroyers.
I do not say this lightly. I say it because it is my opinion on the human race.
But it's not only my opinion. It's also the truth.
Don't get me wrong. We create lots of things, and some of them are even good things.
Good for us. A small amount of it is good for other animals and for nature, but the awareness of what we are doing to nature only came to us a few decades ago, and I'm quite sure that it was too late even then.
Anyways, what humans have done more than anything else is destroying things. we have eradicated several species of animals, we have torn down trees and flattened uncountable acres of ground to use for farming and building our cities. We pollute the earth with all our exhausts, fumes and gasses and while we do all this, we're using up all our fossil fuels.Yes, we are searching for other ways to get electricity and other ways of making our cars go forward and our airplanes fly, but I personally think it's too little, too late.
As my father once said "We humans live on borrowed time". This means that he thinks we, the human race, is on overtime, like in a football match. Our survival depends wholly on the outcome of current research into ways of replacing our use of fiossil fuels and to combat the increasing pollution and how to stop the corruption of the ozon-layer.
Now, I've got the solution to all these problems. It's very controvercial, but as i see it, it's the only way to preserve the earth.
Why don't you give me some alternatives? This is up for discussion as always, but I think it would be interesting to see what normal people like those who read this thinks of the matter.
onsdag 5. mai 2010
Sex?
What is the ultimate sexual high? Where is the nastiest, most brutally blasphemous, "all-the-other-people-in-the-world-hates-me-because-I-did-this-and-they-didn't" place you could have sex? And who's the nastiest guy/chick you could do it with? And I'm not talking about fucking hobos or shitty dwarfs! NO! We're talking fucking really bad shit, like this idea I have of getting a BJ...by a NUN...ON the fucking altar in a fucking cathedral! Or maybe doing the nun from behind, bent over the altar? That'd be friggin awesome!
Or, what about doing the flight attendant in the plane toilet in a storm, using the turbulence as a booster! Yeah, old one, buuuut still doable and probably worth it!
What about doing a cop in the back of the cop car? Or a ambulance driver/paramedic in the back of their ambulance?
All good ideas, but they all have one small thing in common: The chance of them actually happening are very low. Unless you're in some kind of relationship with one of these, and the nun is still very unlikely.
Anybody else got any good fucking ideas? And I mean that literally ;)
Or, what about doing the flight attendant in the plane toilet in a storm, using the turbulence as a booster! Yeah, old one, buuuut still doable and probably worth it!
What about doing a cop in the back of the cop car? Or a ambulance driver/paramedic in the back of their ambulance?
All good ideas, but they all have one small thing in common: The chance of them actually happening are very low. Unless you're in some kind of relationship with one of these, and the nun is still very unlikely.
Anybody else got any good fucking ideas? And I mean that literally ;)
onsdag 24. mars 2010
Litt morro og en ny ide.
Jau, så i dag ska æ gi mitt lille bidrag til litt morro.
D finnes mange måta æ kunne gjort d på, men æ gidd ikke anstrenge mæ så veldig.
For dem som like bila så burde dåkker sjekke hær.
For dem som like å flire av teite bilda, sjekk hær.
For dem som mene dem e voksen, sjekk hær.
For dem som like Karius og Baktus, sjekk hær.
For dem som elsker dumme, norske blondiner, sjekk hær. (verd å sjekke uansett)
Now, that's enough links, I think.
Now over to something entirely different:
I HAVE A DREAM!
Well, actually, I've got lots of dreams (I think, cuz I almost never remember any of them if I do have them),
but this one's special.
"It's about a world, a special world, where time is a strange thing that seems to have it's own life.
In this world there are human beings, living in small villages around the world. These villages are usually remnants of a time long gone, and the people living in them doesn't know who built them.
Distance in this world is also a strange thing, as you can go to sleep one night and know and see that the place you're going to the next day is 3 miles away, and when you wake up, you know and see that this place is 10 miles away, or maybe just 1 mile away. You can never know.
In this world humans are more or less extinct, but there are some who hang on to the world with tooth and nail. These are called "Harriers", and their objective is to restore the world to what it used to be, when it was safe and time and distane was as sure as the rock you stand on.
The Harriers are men, no exceptions. No women allowed, and no contact with women in a intimate way is allowed. These men are like warrior monks in a way, practicing their combat styles and learning wisdom at the feet of a master.
Other people who still live are usually the kind of people who's lost everything. They are mostly farmers and hunters.
Nobody lives in the big cities anymore, except for some stray bands of bandits and general outlaws.
The big machines of the past stand in place, rusty and broken, and legends of them are told amongst the people that remain. Legends that tell of great carriages that could fly through the air like the birds, horseless carriages that roamed along the great roads of the past and even some machines that could produce food."
Æ trur æ kan lage nåt av d dær. Treng bare å få skrevve ne non flere idea å gi historien litt kjøtt på beina, så trur æ d dær kan bli bra.
Eller?
D finnes mange måta æ kunne gjort d på, men æ gidd ikke anstrenge mæ så veldig.
For dem som like bila så burde dåkker sjekke hær.
For dem som like å flire av teite bilda, sjekk hær.
For dem som mene dem e voksen, sjekk hær.
For dem som like Karius og Baktus, sjekk hær.
For dem som elsker dumme, norske blondiner, sjekk hær. (verd å sjekke uansett)
Now, that's enough links, I think.
Now over to something entirely different:
I HAVE A DREAM!
Well, actually, I've got lots of dreams (I think, cuz I almost never remember any of them if I do have them),
but this one's special.
"It's about a world, a special world, where time is a strange thing that seems to have it's own life.
In this world there are human beings, living in small villages around the world. These villages are usually remnants of a time long gone, and the people living in them doesn't know who built them.
Distance in this world is also a strange thing, as you can go to sleep one night and know and see that the place you're going to the next day is 3 miles away, and when you wake up, you know and see that this place is 10 miles away, or maybe just 1 mile away. You can never know.
In this world humans are more or less extinct, but there are some who hang on to the world with tooth and nail. These are called "Harriers", and their objective is to restore the world to what it used to be, when it was safe and time and distane was as sure as the rock you stand on.
The Harriers are men, no exceptions. No women allowed, and no contact with women in a intimate way is allowed. These men are like warrior monks in a way, practicing their combat styles and learning wisdom at the feet of a master.
Other people who still live are usually the kind of people who's lost everything. They are mostly farmers and hunters.
Nobody lives in the big cities anymore, except for some stray bands of bandits and general outlaws.
The big machines of the past stand in place, rusty and broken, and legends of them are told amongst the people that remain. Legends that tell of great carriages that could fly through the air like the birds, horseless carriages that roamed along the great roads of the past and even some machines that could produce food."
Æ trur æ kan lage nåt av d dær. Treng bare å få skrevve ne non flere idea å gi historien litt kjøtt på beina, så trur æ d dær kan bli bra.
Eller?
onsdag 17. mars 2010
These are strange times indeed 0.o
Har lest litt på nett og i aviser om disse bilene som ikke liker å bli kjørt, tydeligvis.
Dette er da biler av merket Toyota.
Det har visst vært flere tilfeller i den siste tiden der gasspedalen har hengt seg opp og bilen har fortsatt og akselerere, samtidig som bremsepedalen har sluttet og virke. Samme med håndbrekk og gir, etter hva jeg har forstått.
Se denne artikkelen: http://www.vg.no/bil-og-motor/artikkel.php?artid=591653
Nå florerer det selvsagt med teorier om hva dette kan være, hvorfor det skjer og om dette kanskje bare er PR-stunt fra mannen som dette hendte med.
Vel, jeg har en teori selv også!
Teorien min er litt...spesiell, kan man kanskje si, men slik jeg ser det er det den beste forklaringen på det som skjer.
Jeg tror (og håper) at det er bilene som tar igjen!
At de kanskje er en slags Transformers, bare uten "transform"-delen!
Intelligente biler som ikke liker menneskene som sitter bak rattet, og derfor går JIIIIHAAAAAAAAAAAD på dem og prøver å leke selvmordsbomber, bare uten sprengstoffet!
En bil som av seg selv kjører i 176 km/t for så å smelle inn i et autovern/en annen bil (som sannsynligvis er like sure på mennesket sitt)/ett tre/lyktestolpe/what have you, er ikke noe som skjer normalt.
Men! I nyere biler (som disse Toyota-modellene faktisk er), så er det jo datasystemer som styrer det meste, right?
Vel...KUNSTIG INTELLIGENS, FOLKENS!
Bilene er blitt for smarte fir sitt eget (og vårt) beste!
De er blitt Decepticons!!!!
Noen må lage en Optimus Prime snart 0.o
Jeg tror det må være en Volvo eller Scania, siden det er de beste trailerne som er på markedet for tiden.
Right?
Dette er da biler av merket Toyota.
Det har visst vært flere tilfeller i den siste tiden der gasspedalen har hengt seg opp og bilen har fortsatt og akselerere, samtidig som bremsepedalen har sluttet og virke. Samme med håndbrekk og gir, etter hva jeg har forstått.
Se denne artikkelen: http://www.vg.no/bil-og-motor/artikkel.php?artid=591653
Nå florerer det selvsagt med teorier om hva dette kan være, hvorfor det skjer og om dette kanskje bare er PR-stunt fra mannen som dette hendte med.
Vel, jeg har en teori selv også!
Teorien min er litt...spesiell, kan man kanskje si, men slik jeg ser det er det den beste forklaringen på det som skjer.
Jeg tror (og håper) at det er bilene som tar igjen!
At de kanskje er en slags Transformers, bare uten "transform"-delen!
Intelligente biler som ikke liker menneskene som sitter bak rattet, og derfor går JIIIIHAAAAAAAAAAAD på dem og prøver å leke selvmordsbomber, bare uten sprengstoffet!
En bil som av seg selv kjører i 176 km/t for så å smelle inn i et autovern/en annen bil (som sannsynligvis er like sure på mennesket sitt)/ett tre/lyktestolpe/what have you, er ikke noe som skjer normalt.
Men! I nyere biler (som disse Toyota-modellene faktisk er), så er det jo datasystemer som styrer det meste, right?
Vel...KUNSTIG INTELLIGENS, FOLKENS!
Bilene er blitt for smarte fir sitt eget (og vårt) beste!
De er blitt Decepticons!!!!
Noen må lage en Optimus Prime snart 0.o
Jeg tror det må være en Volvo eller Scania, siden det er de beste trailerne som er på markedet for tiden.
Right?
Abonner på:
Innlegg (Atom)