ihvertfall for dem som bryr seg. her er min bad hair day:
See! not so bad!!
mandag 15. desember 2008
ugh...
Bad hair days are suxx.
ihvertfall for dem som bryr seg. her er min bad hair day:
See! not so bad!!
ihvertfall for dem som bryr seg. her er min bad hair day:
See! not so bad!!
torsdag 11. desember 2008
Bah...
Det er rart. Av en eller annen grunn føler man seg oversett, alene og forlatt for tiden. Ikke vet jeg hvorfor heller. Kort sagt har man jo vert deprimert som bare faen, og denne gangen hjelper det ikke å skylde på mørketida, for den har ingenting med saken og gjøre.
Saken er vel helst den at man sitter her og føler seg alene og forlatt mest fordi de vennene man hade har man enten mistet kontakten med, begynt å miste kontakten med, eller har ikke mulighet til å finne på noe med. Enten den ene eller den ande (inkludert meg selv) ikke har tid eller hva det nå måtte være, så er det like forbanna kjipt og kjedelig. Men det er greit nok. Sånn vil det alltid være, uansett hvor lenge man måtte leve.
Det som virkelig traff meg hardt denne gangen var (tro det eller ei) noen vilt fremmede personer som begynte å disse meg og mobbe meg. Riktignok var dette på det altfor berømte WoW, men likevel. Her kommer jeg oge begynner å spilel igjen, for å kunne prate med venner jeg hadde der osv, og hva skjer? Jo, vennene mine er borte fra guildet, bortsett fra 2. Det er masse nye folk der, og det første som skjer når jeg skriver noe er at de begynner å være frekke i kjeften og kaller meg en "shortsighted idiot" blandt annet. Joda, det er bare et spill, og man skal ikke ta det så altfor alvorlig, det er greit. saken er den at ingen av de 2 vennene mine som var igjen der så ut til å bry seg i det hele tatt. Her sto de og bare så på at jeg ble trampa ned, og de bare ignorerte det. Den ene av dem er til og med GM i det forbanna guildet...
Så da dreit jeg i hele greia og quitta guildet. Da kom de og reagerte og ville ha meg tilbake. De snakket om at de ville gjøre alt for at jeg skulle komme tilbake, men når jeg sa at ja, da fikk de kicke de drittsekkene som var der nå, nei, da var det ikke så nøye å få meg tilbake igjen.
Jeg vet at en av dem kommer til å lese dette. Kanskje. Så derfor sier jeg at det var slik det føltes for meg. har allerede sagt dette til denne personen, men det så ikke ut til at d trengte inn. Derfor skriver jeg dette nå.
Dere kan kalle meg teit, dum elelr rett og slett idiot, men det hjalp. Jeg føler meg bedre nå. Så for alle som har tenkt å komme med noe dritt nå;
FUCK OFF!
Saken er vel helst den at man sitter her og føler seg alene og forlatt mest fordi de vennene man hade har man enten mistet kontakten med, begynt å miste kontakten med, eller har ikke mulighet til å finne på noe med. Enten den ene eller den ande (inkludert meg selv) ikke har tid eller hva det nå måtte være, så er det like forbanna kjipt og kjedelig. Men det er greit nok. Sånn vil det alltid være, uansett hvor lenge man måtte leve.
Det som virkelig traff meg hardt denne gangen var (tro det eller ei) noen vilt fremmede personer som begynte å disse meg og mobbe meg. Riktignok var dette på det altfor berømte WoW, men likevel. Her kommer jeg oge begynner å spilel igjen, for å kunne prate med venner jeg hadde der osv, og hva skjer? Jo, vennene mine er borte fra guildet, bortsett fra 2. Det er masse nye folk der, og det første som skjer når jeg skriver noe er at de begynner å være frekke i kjeften og kaller meg en "shortsighted idiot" blandt annet. Joda, det er bare et spill, og man skal ikke ta det så altfor alvorlig, det er greit. saken er den at ingen av de 2 vennene mine som var igjen der så ut til å bry seg i det hele tatt. Her sto de og bare så på at jeg ble trampa ned, og de bare ignorerte det. Den ene av dem er til og med GM i det forbanna guildet...
Så da dreit jeg i hele greia og quitta guildet. Da kom de og reagerte og ville ha meg tilbake. De snakket om at de ville gjøre alt for at jeg skulle komme tilbake, men når jeg sa at ja, da fikk de kicke de drittsekkene som var der nå, nei, da var det ikke så nøye å få meg tilbake igjen.
Jeg vet at en av dem kommer til å lese dette. Kanskje. Så derfor sier jeg at det var slik det føltes for meg. har allerede sagt dette til denne personen, men det så ikke ut til at d trengte inn. Derfor skriver jeg dette nå.
Dere kan kalle meg teit, dum elelr rett og slett idiot, men det hjalp. Jeg føler meg bedre nå. Så for alle som har tenkt å komme med noe dritt nå;
FUCK OFF!
tirsdag 2. desember 2008
Jul? Ikke i år...
Heh. Dette innlegget kommer ikke til å være happy happy julestas! Så for de som forventer det, stikk til helvete...
Nok en gang er julen over oss, og nokk en gang er de fleste glade, presanger skal kjøpes og deles ut, det skal pyntes og nissefar kommer og banker på døra. Jada. Kyss meg i ræva.
For første gang i mitt liv vil jeg ikke feire jul. Jeg føler ikke for det, og grunnen(e) er som så:
1. Jeg skal feire hos min mor, sammen med henne, min lillebror og typen hennes. Joda, greit nok, men samtidig ikke. Blir sikkert koselig å være sammen med dem osv, men...jula i år føles rett og slett ikke bra.
2. Jeg vet at jeg kommer til å skuffe mange i år, venner og familie, sikkert både kjente og ukjente også. Gaver har jeg ikke råd til, ikke noe særlig i alle fall, humøret er ikke der, og jeg føler på meg at dette kommer til å bli noe dritt...
3. Jeg er alene. Kanskje ikke fysisk, men jeg føler meg ensom...
Det er ikke første gang jeg føler meg ensom. Det er garantert ikke siste gang. Men jeg har bare følt det så sterkt èn gang før., og jeg hadde håpet at jeg aldri ville føle det igjen. Men den gang ei. Men hvorfor da? Hvorfor føler jeg meg så ensom? Jeg vet ikke. Jeg vet hvorfor jeg gjorde det sist, men det er 9-10 år siden. Jeg skjønner det ikke. Jeg har venner nok, og jeg føler at jeg kan stole på og snakke med mange av dem, og da mener jeg snakke ordentlig om alt mulig som jeg måtte føle og mene. Jeg har familie og slekt nær meg som jeg r glad i og alt det der. Men likevel føles det tomt...
Vel, jeg får vel bare prøve å få litt innsikt i hva det kan være, hva det er som mangler. Uansett så tviler jeg på at de såkaldte "glade dager" som julen liksom skal bringe når fram til meg i år. I år, for en gangs skyld, er jeg enig med min gode venninne Jeanett. Julen suger.
Du kan jo spørre henne hvor ofte det skjer....
Now go do something productive, you lazy bum...
Why do I feel so alone? Why can't anyone make me whole?
Nok en gang er julen over oss, og nokk en gang er de fleste glade, presanger skal kjøpes og deles ut, det skal pyntes og nissefar kommer og banker på døra. Jada. Kyss meg i ræva.
For første gang i mitt liv vil jeg ikke feire jul. Jeg føler ikke for det, og grunnen(e) er som så:
1. Jeg skal feire hos min mor, sammen med henne, min lillebror og typen hennes. Joda, greit nok, men samtidig ikke. Blir sikkert koselig å være sammen med dem osv, men...jula i år føles rett og slett ikke bra.
2. Jeg vet at jeg kommer til å skuffe mange i år, venner og familie, sikkert både kjente og ukjente også. Gaver har jeg ikke råd til, ikke noe særlig i alle fall, humøret er ikke der, og jeg føler på meg at dette kommer til å bli noe dritt...
3. Jeg er alene. Kanskje ikke fysisk, men jeg føler meg ensom...
Det er ikke første gang jeg føler meg ensom. Det er garantert ikke siste gang. Men jeg har bare følt det så sterkt èn gang før., og jeg hadde håpet at jeg aldri ville føle det igjen. Men den gang ei. Men hvorfor da? Hvorfor føler jeg meg så ensom? Jeg vet ikke. Jeg vet hvorfor jeg gjorde det sist, men det er 9-10 år siden. Jeg skjønner det ikke. Jeg har venner nok, og jeg føler at jeg kan stole på og snakke med mange av dem, og da mener jeg snakke ordentlig om alt mulig som jeg måtte føle og mene. Jeg har familie og slekt nær meg som jeg r glad i og alt det der. Men likevel føles det tomt...
Vel, jeg får vel bare prøve å få litt innsikt i hva det kan være, hva det er som mangler. Uansett så tviler jeg på at de såkaldte "glade dager" som julen liksom skal bringe når fram til meg i år. I år, for en gangs skyld, er jeg enig med min gode venninne Jeanett. Julen suger.
Du kan jo spørre henne hvor ofte det skjer....
Now go do something productive, you lazy bum...
Why do I feel so alone? Why can't anyone make me whole?
mandag 24. november 2008
Dette kan bli et problem...
Ja, her sitter man da og prøver å samle folk til å spille lit rollespill, type D&D og slikt. Men hvor er den gamle spillegjengen? Jo, de er overalt bortsett fra i fuckings Alta!
Og de som er igjen her gidder faen ikke å være med på noe man prøver å finne på, det være seg rollespill eller filmkveld eller hva faen. Eneste de virker interessert i er å drikke, drikke og drikke mer!
Det er faen så jævla irriterende! Det finnes da bedre ting og gjøre og bruke penger på enn å drikke?! Faen ass...Hva skjedde med de gode gamle fritidssyslene? Man trenger da ikke drikke hver helg for å ha det moro sammen? eller? er det bare jeg som er helt på jordet nå eller?
Jaja. Det blir vel noe rollespill i løpet av jula nå, så det hjelper jo på...også blir det poker! masse poker! Det gleder vi oss til! Poker er genialt!
så blir det fest på nyttårsaften i alle fall. det blir digg, vil jeg tro. om man har et bra sted å feste da...
Men det ordner seg!
Men! Back on topic! Saken er basically den at ingen virker som de har noen interesse for å være med på noe som helst av det man foreslår. de sier de vil at man skal finne på noe sammen, men de vil ikke noe av det man foreslår, og ikke kommer de med forslag selv heller. Så ender det med at de fleste drar ut og drikker eller noe slikt, og resten enten sitter hjemme med WoW eller AoC eller whatnot og kjeder dritten av seg.
Bah. Vel, jeg er i alle fall lei av å prøve å ta initiativet til å finne på noe og ingen virker interessert i noe annet enn å feste. Noen andre får ta over. Jeg gidder ikke mer av dette -.-
Rant: done.
fredag 21. november 2008
A dream (almost) come true...
Ja, faktisk. I går sendte min mor, som tilfedigvis er daglig leder der jeg jobber, med meg en litt eldre kontor-pc hjem for at jeg skulle sjekke om den var brukbar for min lillebror i forhold til spill og slike ting. Jeg visste jo egentlig allerede på forhånd at hele maskina bare var en eneste stor søppelboks. Men jeg gjorde noen interessante oppdagelser mens jeg styrte med den i går kveld. Først var når jeg startet den opp og fant ut at det faktisk var windows 98 på den. Win98 ffs! det har ikke jeg sett på en del år nå.
Etter de 10-20 minuttene den brukte på å starte opp var forbi skulle jeg sjekke litt i systemet. Prosessor hastighet, minne og slike ting. Så jeg begynte med å sjekke hvor mye minne dritten hadde, og der kom den første store bomben...64 Mb RAM! Holy crap, til og med konsoller har mer en det!
Deretter måtte jeg restarte driten og gå inn i bios fordi den ikke ville vise prosessorhastighet i windows. vel, det var jo vel og bra. Bombe nr 2: Biosen var fra 1999!
Joda, forsåvidt greit nok. Gikk videre og så hvor rask prosessoren var, og dermed kom bombe nr 3: 300Mhz!! 300 ffs! det er omtrent dobbelt så mye som min første data, og den ble kjøpt rundt 1995! Så jeg lo litt for meg selv der jeg satt og ristet på hodet. Jeg mener, jeg visste jo at den var omtrent ubrukelig, men jeg hadde da forventet at den skulle være litt bedre, med tanke på at den ble kjøpt i 2004 eller noe sånt.
jaja, jeg tok da ut harddisken og pluget den i min egen maskin for å få formatert den og slikt. Egentlig vardet fordi jeg glemte å sjekke hvor stor den var når jeg hadde den kontormaskinen oppe og gikk, og fordi jeg ikke orket å sitte i 10-20 minutter til og vente på at dritten skulle starte. Anyways, plugget i, startet opp og sjekket. harddisken var delt i to partisjoner, så jeg bare slettet partisjonene, og fikka da overraskelse nr 4: den var på hele 3 Gb!! 3!!! Unnskyld meg, men OMGWTFROFLMAO!
Så jeg snakket med min mor på telefon etterpå da, og sa det som det var. Den er ubrukelig. Så jeg fikk ordre om å sørge for at den ikke kunne brukes, at det ikke gikk an å få noe data ut av den, for den skulle jo kastes. Joda, det skulle jeg vel klare. Vi la på og jeg hentet min fulloppladete drill og samlingen av borr. Resten er historie. Dere kan vel tenke dere hva jeg holdt på med den neste timen. Det var, utrolig nok, ganske fantastisk moro å herpe den maskina så jævlig som jeg gjorde da. La oss bare si at det finnes ikke en eneste del inni der som er brukbar lengre. det er forsåvidt ikke kabinettet heller, for jeg herpa det og.
Nåh, grunnen til at tittelen på dette inlegget er "A dream (almost) come true" er at jeg har lenge hatt lyst til å herpe en datamaskin så mye som jeg bare klarer. Det er bare en ting som ikke stemte med den "drømmen". Ifølge "drømmen" skal den datamaskinen jeg herper være full av verdens beste deler, pluss at det skulle filmes. Men selvfølgelig, for å klare det måtte jeg jo ha vert rik. Så hvis jeg en dag vinner masse penger eller noe slikt, så kan dere forvente å e en film på youtube av verdens beste pc som blir herpa. Fun? I think so.
Etter de 10-20 minuttene den brukte på å starte opp var forbi skulle jeg sjekke litt i systemet. Prosessor hastighet, minne og slike ting. Så jeg begynte med å sjekke hvor mye minne dritten hadde, og der kom den første store bomben...64 Mb RAM! Holy crap, til og med konsoller har mer en det!
Deretter måtte jeg restarte driten og gå inn i bios fordi den ikke ville vise prosessorhastighet i windows. vel, det var jo vel og bra. Bombe nr 2: Biosen var fra 1999!
Joda, forsåvidt greit nok. Gikk videre og så hvor rask prosessoren var, og dermed kom bombe nr 3: 300Mhz!! 300 ffs! det er omtrent dobbelt så mye som min første data, og den ble kjøpt rundt 1995! Så jeg lo litt for meg selv der jeg satt og ristet på hodet. Jeg mener, jeg visste jo at den var omtrent ubrukelig, men jeg hadde da forventet at den skulle være litt bedre, med tanke på at den ble kjøpt i 2004 eller noe sånt.
jaja, jeg tok da ut harddisken og pluget den i min egen maskin for å få formatert den og slikt. Egentlig vardet fordi jeg glemte å sjekke hvor stor den var når jeg hadde den kontormaskinen oppe og gikk, og fordi jeg ikke orket å sitte i 10-20 minutter til og vente på at dritten skulle starte. Anyways, plugget i, startet opp og sjekket. harddisken var delt i to partisjoner, så jeg bare slettet partisjonene, og fikka da overraskelse nr 4: den var på hele 3 Gb!! 3!!! Unnskyld meg, men OMGWTFROFLMAO!
Så jeg snakket med min mor på telefon etterpå da, og sa det som det var. Den er ubrukelig. Så jeg fikk ordre om å sørge for at den ikke kunne brukes, at det ikke gikk an å få noe data ut av den, for den skulle jo kastes. Joda, det skulle jeg vel klare. Vi la på og jeg hentet min fulloppladete drill og samlingen av borr. Resten er historie. Dere kan vel tenke dere hva jeg holdt på med den neste timen. Det var, utrolig nok, ganske fantastisk moro å herpe den maskina så jævlig som jeg gjorde da. La oss bare si at det finnes ikke en eneste del inni der som er brukbar lengre. det er forsåvidt ikke kabinettet heller, for jeg herpa det og.
Nåh, grunnen til at tittelen på dette inlegget er "A dream (almost) come true" er at jeg har lenge hatt lyst til å herpe en datamaskin så mye som jeg bare klarer. Det er bare en ting som ikke stemte med den "drømmen". Ifølge "drømmen" skal den datamaskinen jeg herper være full av verdens beste deler, pluss at det skulle filmes. Men selvfølgelig, for å klare det måtte jeg jo ha vert rik. Så hvis jeg en dag vinner masse penger eller noe slikt, så kan dere forvente å e en film på youtube av verdens beste pc som blir herpa. Fun? I think so.
søndag 16. november 2008
Not so good, Very good.
Mjoda, helgen var helt grei den. Fredagen var kjip og kjedelig som vanlig, men på lørdagen var jeg og Anders på Bossekopmarkedet. Det var...kurant. Akkurat de samme gamle folkene med de samme gamle bilene og de samme varene. Men anders fikk kjøpt seg kjøtt, og jeg oppdaget at jeg fortsatt hadde en 100'ings i lommeboka, så det var alt i alt en ganske bra tur.
Senere denne dagen satt jeg hjemme og nerda til utpå kveldinga. Da gikk jeg til Rafsbotn, en tur som er...vel, la oss bare si at det er langt dit fra der jeg bor. Kom halvveis, så ble det noe misforståelser og slikt med de jeg skulle møte der, og det hele endte med at jeg gikk hjem igjen. No problems there, I don't mind. Jeg fikk en fin liten trimtur. Fortsatt i godt humør.
Søndagen var helt kurant, den og. Var oppe i 8-9 tiden og dro en tur på jobben for å gjøre noe ekstra arbeid. Når jeg dro derfra i 14 tiden traff jeg på ei venninne som skulle dra med bussen til Målselv da, så vi snakket i et par minutter, sa hadet og så dro vi hver vår vei. Jeg gikk hjem, nerdet litt og fikk etter hvert tak i Anders. Han ville komme på besøk og jeg sa seff OK. På veien gjorde han meg den tjenesten at han plukket opp en Hello Kitty kjole jeg fant i grøftekanten på min vandring på lørdags kvelden. Jeg heiv den på vask når han kom hit, og skal gi den til ei venninne som liker Hello Kitty tenker jeg. Var da også så heldig å få ett flott bilde av meg selv i barbar-form av henne. Tusen takk. Anders var da her til rundt klokka halv 11 eller noe sånt. Deretter var det å nerde litt mer, og så var det seng.
Nå, idag, Mandag den 17 November 2008 sitter jeg her og har en helvetes migrene, og eneste grunne til at jeg sitter her er at jeg bare måtte skrive dette innlegget før jeg mistet inspirasjonen til å skrive noe som helst.
That's my weekend. How was yours?
onsdag 12. november 2008
Venner...
Å være alene er noe dritt, med mindre man faktisk ønsker det. Det gjør ikke jeg. Når jeg sitter her og føler meg litt alene tar jeg meg selv i å ønske at ting var som før. Eneste tiden på døgnet vi var alene, hver for oss i vennegjengen min var om natta når vi skulle sove, og det var faen ikke sikkert vi var elene da engang. Hendte jo titt og ofte at man sovna i stolen hos kompisen og blei sittende der og sove til langt utpå morraskvisten. Dette var riktignok ganske risikofylt, spesielt med den gjengen jeg hengte med. Var man ikke forsiktig så endte man opp med tusj i hele trynet, kanskje barberskum i nevan osm så havnet i trynet (flere som kjenner til den, regner jeg med), eller man våkner kanskje med at kompisen har satt de enorme 18" høyttalerne sine på hver side av hodet ditt og skrudd lyden på maks på noe skikkelig syrehue-musikk. Joda, man våkner jo, men damn! Vondt i hodet resten av dagen.
Jeg tar meg selv i ofte å savne de vennene jeg har som har flyttet herfra. Ingenting var så godt som å dra hjemmefra og bare traske til en av dem, slenge seg på sofan, ta en røyk og bare chille og prate drit. Det er liksom ikke så enkelt lengre. Joda, det har vel noe med at man begynner å bli "voksen", få seg jobb og gå på skole, så man har vel rett og slett ikke så mye tid til overs til slikt. Velvel, man får vel bare gjøre det beste ut av det. Nå skal jeg skrive en liten hilsen til de vennene jeg har og som jeg savner.
De som har flyttet:
Jeanett Mikkelsen
Stefan Strifeldt
Simon varsi
Kim Lundberg
Kenneth Muotkajaervi (eller kordan d nu enn skrives -.-)
Ole Morten Støbakk
Kristina Martine (Husker ikke etternavn)
De man har mistet kontakt med:
Mads Oskar "Maggot" Sandvik
Iselin Bjørnæs Heggeli
De man bare ser av og til, men som egentlig bor herl:
Lotte Wirkola
Husker ikke fler ei farta. Ble litt deppa nå. Kommer nok til å legge til flere etterhvert.
Anyways, Jeg er Utrolig glad i dere alle sammen, og savner dere noe helt grusomt.
Just so you know. I'll never forget any of you, no matter what happens.
:'(
På jakt etter gamle kjente
Vel, som overskriften sier, jeg er på jakt etter gamle kjente som man har mistet kontakten med.
Jeg prøver å finne dem på nettet generelt, på spesialiserte sider, forumsider og på sider som nettby eller facebook.
ikke alltid like lett, desverre. Har jo funnet flere av de gamle vennene mine igjen nå, men der er noen få som fortsatt unnviker meg, for å si det sånn, og det irriterer meg. Må vel starte spørreundersøkelse i Alta snart for å finne fram til de.
Saken er liksom den at jeg hadde lyst å finne tak i dem og se om man kanskje fortsatt hadde noe felles, og kunne "starte på nytt", som det heter, although i know you can never make a first impression twice.
Et par av disse forandret seg, eller så var det jeg som forandret meg, og det førte til at vennskapet gikk til faens, noe som egentlig, etter min mening, ikke burde skjedd. Var jeg en så dårlig venn?
Gjorde/sa jeg noe som såret eller støtet denne personen? Eller "vokste" vi bare fra hverandre?
Det betyr ingenting nå. Det er 5 år siden vi mistet kontakten, og det går nok lengere før jeg får gjennoppretta den. Men det betyr ikke at jeg ikke skal prøve.
Denne personen er første prioritet for dette prosjektet, men funker det ikke så får jeg gå videre til andre som jeg har mistet kontakten med, og se om det finnes interesse for å få kontakten tilbake der.
Kan bli vanskelig though, for, som jeg allerede har sagt, det kan være veldig vanskelig å finne informasjon om noen, selv om man vet hele navnet. Spesielt når disse personene ikke bruker sitt eget navn når de registrerer, la oss si et nytt mobilnr. De bruker som oftest Mamma eller Pappa's navn, og det irriterer meg. Vetke om jeg orker å drive å ringe rundt til foreldrene deres for å få tak i dem. Men vi får se. Jeg må vurdere saken.
Heldigvis vet jeg jo hvor noen av disse jobber, så jeg kan jo dra dit. Problemet er jo at jeg jobber på kontor selv, og dermed blir det litt vanskelig å komme seg dit iløpet av dagen, ettersom både de og min jobb stenger samtidig.
Jaja, vi får ta det som det kommer.
mandag 10. november 2008
Ah, helgetur med danskebåten...
HelgestyrOm morgenen Fredag den 7 november tok jeg og mine arbeidskolleger og deres "livspartnere" fly til Tromsø, og derfra til Oslo. Vi vandret rundt i oslo i 4-5 timer og jeg var en tur innom Outland på Paleet i Oslo. Når jeg kom inn i butikken kjentes det som om haken min lå på gulvet og tunga lå rullet langt innover i butikken. Når jeg til slutt etter et par minutter av ærefrykt og uutholdelig spenning igjen klarte å røre meg gikk jeg innover i butikken og holdt på å begynne å grine over den rene og skjære gleden jeg følte ved å se alle bøkene og bladene som var samlet i hyllene der. Jeg var i ekstase. Siden jeg skulle spare litt penger så jeg hadde råd å handle på Tax-Free'n på danskebåten kjøpte jeg bare to bøker der på Fredagen; Brisingr, sise bok i Eragon-serien og The Earthsea Quartet, en samlebok med alle Earthsea bøkene i en.
Deretter gikk turen til H&M hvor jeg kjøpte ei ny bukse og støtte på Charlotte, Maiken og han gutten som spiller i Zymphelia, men jeg ikke vet navnet på, og det var ganske koselig, og deretter Peppes Pizza hvor jeg spiste en nyyyyyyydelig pizza med ufattelig god dessert.
Så dro vi til havna, nærmere bestemt Vippetangen og DFDS terminalen der. Vi sjekket inn, fikk boarding cards osv. Når vi kom ombord i båten tenkte jeg at jeg skulle ut på oppdagelsesreise rundt omkring på skipet, men det ble aldri noe av, ettersom det eneste som var å se var på dekk 7 og 8, og det var stort sett der jeg tilbrakte tiden jeg ikke hadde noe annet å gjøre.
Det skjedde ikke så mye på skipet, annet enn litt drikking og moro med arbeidskollegene mine.
Lørdag morgen var vi i København, og vandret rundet der i omtrent 4 timer. Der kjøpte jeg en bursdagsgave til min Gudsønn og søskenebarn, Odd Kristian og Unreal Tournament 3 Limited Collectors Edition til meg selv. Deretter var det bare å vandre rundt, men vi stoppet innom et biffhus, Jensen's Bøfhus, og spiste lunch. Den hakkebiffen var utrooolig god, sier jeg bare. Deretter vandret vi litt til, og så bar det tilbake til skipet. når jeg kom inn i lugaren min slengte jeg meg i senga og sov i et par timer.
Resten av dagen var det stort sett møter, julebord og drikking.
Jeg var da også en snartur innom Tax-Free'n og handlet litt: et par danske pølser, en salami og en hvitløks-salami; en liten eske sigarettpapir (15 pakker inni eska); noe godter, julegave til min far og stemor, en liten gave til ei venninne av meg og 15 pakker Rød3.
Søndag var vi tilbake i Oslo og vandret litt. Jeg traff en gammel venn av meg, Ole Morten, og var sammen med han i noen timer, og deretter dro vi til Gardermoen hvor vi sjekket inn og satt og ventet på at flyet skulle gå 2,5 timer senere. I mellomtiden klarte jeg å prestere å kjøpe to bøker til, såkalte "bibler", dette pga tykkelsen på dem. En var Stephen King's nyeste og den andre var en klassiker jeg har jaktet på lenge, Alexandre Dumas - "Lè Comte de Monte Cristo" eller "Greven av Monte Cristo".
Mens vi satt ved gaten sporte de på høyttaler anlegget om det var noen frivillige som kunne vente til neste fly til alta gikk for flyet vi skulle med var overbooket. De som ventet skulle få en kontant-kompensasjon på ca. 1270 kr, så jeg meldte meg med en gang. Desverre viste det seg at de hadde plass til meg på flyet, så ingen penger på meg.
Vel tilbake i Alta dro jeg til min mor, pakket ut og pakket om, og dro deretter hjem hvor jeg pakket ut og ryddet alt på plass med en gang, så jeg skulle være ferdig med det. Deretter satt jeg meg i godstolen for å se på Rome, men det viste seg at kanalene var fucka, så jeg fikk ikke sett det, så jeg gikk og la meg og sove istedet.
Well, that's my wekend. How was yours?
Deretter gikk turen til H&M hvor jeg kjøpte ei ny bukse og støtte på Charlotte, Maiken og han gutten som spiller i Zymphelia, men jeg ikke vet navnet på, og det var ganske koselig, og deretter Peppes Pizza hvor jeg spiste en nyyyyyyydelig pizza med ufattelig god dessert.
Så dro vi til havna, nærmere bestemt Vippetangen og DFDS terminalen der. Vi sjekket inn, fikk boarding cards osv. Når vi kom ombord i båten tenkte jeg at jeg skulle ut på oppdagelsesreise rundt omkring på skipet, men det ble aldri noe av, ettersom det eneste som var å se var på dekk 7 og 8, og det var stort sett der jeg tilbrakte tiden jeg ikke hadde noe annet å gjøre.
Det skjedde ikke så mye på skipet, annet enn litt drikking og moro med arbeidskollegene mine.
Lørdag morgen var vi i København, og vandret rundet der i omtrent 4 timer. Der kjøpte jeg en bursdagsgave til min Gudsønn og søskenebarn, Odd Kristian og Unreal Tournament 3 Limited Collectors Edition til meg selv. Deretter var det bare å vandre rundt, men vi stoppet innom et biffhus, Jensen's Bøfhus, og spiste lunch. Den hakkebiffen var utrooolig god, sier jeg bare. Deretter vandret vi litt til, og så bar det tilbake til skipet. når jeg kom inn i lugaren min slengte jeg meg i senga og sov i et par timer.
Resten av dagen var det stort sett møter, julebord og drikking.
Jeg var da også en snartur innom Tax-Free'n og handlet litt: et par danske pølser, en salami og en hvitløks-salami; en liten eske sigarettpapir (15 pakker inni eska); noe godter, julegave til min far og stemor, en liten gave til ei venninne av meg og 15 pakker Rød3.
Søndag var vi tilbake i Oslo og vandret litt. Jeg traff en gammel venn av meg, Ole Morten, og var sammen med han i noen timer, og deretter dro vi til Gardermoen hvor vi sjekket inn og satt og ventet på at flyet skulle gå 2,5 timer senere. I mellomtiden klarte jeg å prestere å kjøpe to bøker til, såkalte "bibler", dette pga tykkelsen på dem. En var Stephen King's nyeste og den andre var en klassiker jeg har jaktet på lenge, Alexandre Dumas - "Lè Comte de Monte Cristo" eller "Greven av Monte Cristo".
Mens vi satt ved gaten sporte de på høyttaler anlegget om det var noen frivillige som kunne vente til neste fly til alta gikk for flyet vi skulle med var overbooket. De som ventet skulle få en kontant-kompensasjon på ca. 1270 kr, så jeg meldte meg med en gang. Desverre viste det seg at de hadde plass til meg på flyet, så ingen penger på meg.
Vel tilbake i Alta dro jeg til min mor, pakket ut og pakket om, og dro deretter hjem hvor jeg pakket ut og ryddet alt på plass med en gang, så jeg skulle være ferdig med det. Deretter satt jeg meg i godstolen for å se på Rome, men det viste seg at kanalene var fucka, så jeg fikk ikke sett det, så jeg gikk og la meg og sove istedet.
Well, that's my wekend. How was yours?
torsdag 6. november 2008
Om klesstiler/væremåter
Her er et tema som er ganske omstritt og til og med kan være litt skummelt å komme inn på.
Mange mennesker har sterke meninger om hvordan man skal kle seg og oppføre seg, mens andre ikke tar det så tungt. De fleste vil jo bare se hva andre gjør, og deretter gjøre det samme selv.
Personlig liker jeg at folk stikker seg litt ut og ikke er "en i mengden". Selv er jeg "en i mengden", men det betyr ikke at jeg mener det er riktig at alle skal være det. Alt og alle som stikekr seg litt ut er verdt å se på synes jeg. Jeg har llettere for å ta kontakt med gothere eller "Emo-kids" enn jeg har med andre, folk som ikke skiller seg ut i det hele tatt.
Etter min erfaring er det lettere å bli forstått av de som stikekr seg litt ut enn av de som ikke gjør det. Mange av de som skiller seg litt ut har kjennskap til det å ikke føle seg forstått, og er derfor lettere å snakke med. Dette er fakta faen for å si det sånn, men seff, det kan jo hende det bare er jeg som ser det sånn.
Saken er den at alle er ikke like, og det må folk begynne å akseptere. Jo fortere folk aksepterer det, jo letter blir det å ha ordentlig kontakt med hverandre, plus at man slipper all drittkastingen som kommer pga. klesstil og væremåte.
Nei, jeg er STOLT av mine medmennesker som faktisk TØR å skille seg ut i forhold til "mengden".
Som en outsider selv må jeg si at det er ikke så jævla ille å være en outsider. det er nok av outsidere rundt omkring, og de viser seg som oftest å være bedre venner enn de som hører til i "mengden" uansett.
Så HIV DERE RUNDT OG VÆR DEN DERE VIL VÆRE! VÆR DEG SELV!, UANSETT HVA ANDRE HAR Å SI TIL DET!!
whatever.....
Mange mennesker har sterke meninger om hvordan man skal kle seg og oppføre seg, mens andre ikke tar det så tungt. De fleste vil jo bare se hva andre gjør, og deretter gjøre det samme selv.
Personlig liker jeg at folk stikker seg litt ut og ikke er "en i mengden". Selv er jeg "en i mengden", men det betyr ikke at jeg mener det er riktig at alle skal være det. Alt og alle som stikekr seg litt ut er verdt å se på synes jeg. Jeg har llettere for å ta kontakt med gothere eller "Emo-kids" enn jeg har med andre, folk som ikke skiller seg ut i det hele tatt.
Etter min erfaring er det lettere å bli forstått av de som stikekr seg litt ut enn av de som ikke gjør det. Mange av de som skiller seg litt ut har kjennskap til det å ikke føle seg forstått, og er derfor lettere å snakke med. Dette er fakta faen for å si det sånn, men seff, det kan jo hende det bare er jeg som ser det sånn.
Saken er den at alle er ikke like, og det må folk begynne å akseptere. Jo fortere folk aksepterer det, jo letter blir det å ha ordentlig kontakt med hverandre, plus at man slipper all drittkastingen som kommer pga. klesstil og væremåte.
Nei, jeg er STOLT av mine medmennesker som faktisk TØR å skille seg ut i forhold til "mengden".
Som en outsider selv må jeg si at det er ikke så jævla ille å være en outsider. det er nok av outsidere rundt omkring, og de viser seg som oftest å være bedre venner enn de som hører til i "mengden" uansett.
Så HIV DERE RUNDT OG VÆR DEN DERE VIL VÆRE! VÆR DEG SELV!, UANSETT HVA ANDRE HAR Å SI TIL DET!!
whatever.....
fredag 31. oktober 2008
Om litteratur
Litteratur, ja. Føde for sjelen. Lite er viktigere for å lære og for å kose seg en litteratur.
Innen litteratur finnes det så utrolig mange emner i seg selv at det er umulig å kartlegge alle.
for å nevne noen: blader med forskjellige sjangre, bøker med hundrevis av forskjellige sjangre, dikt innen x antall forskjellige sjangre, og det er bare noen få eksempler.
Hver person som leser ei bok eller et blad har sin preferanse for hva de vil lese. Noen foretrekker vitenskapelige verk om forskjellige ting, det være seg dyr, planter, universet osv. Andre igjen foretrekker tegneserier framfor bøker, og andre igjen holder seg til aviser.
Hvis du gir en bok til 10 personer og alle leser den fra start til slutt (samme bok) og du etter det spør dem hvordan inntrykk de fikk av den, hva de så "mellom linjene", og om e lærer noe på noen måte av den, ja, da vil alle si forskjellige ting. De vil selvfølgelig være enig på noen områder, men ikke alle. Aldri alle. Forfatteren har kanskje hatt en klar mening om hvordan folk skal oppfatte hans/hennes verk, men det skjer aldri, ettersom de fleste i verden ikek tenker helt likt og ser froskjellige ting "mellom linjene". Folk er forskjellige.
Litteratur. For meg er det et ord som lover store ting. Enten det gjelder en tegneserie, ei bok eller noe annet, så forventer jeg store ting. Det trenger ikke nødvendigvis være noe som jeg ville lest, men noen, en eller annen plass i verden vil nok like det.
Vel, litteratur er som sagt, viktig. Ekstremt viktig vil jeg si, men jeg er en "lesehest" av det ekstreme. Jeg leser stort sett alt jeg kommer over av ting som er av interese for meg, det være seg bøker blader eller til og med reklameplakater. Man vet aldri hvor man kan lære noe nytt. Og det er veldig mye denne søken etter å lære som driver meg til å lese så mye som jeg gjør. kommer jeg over noe jeg vil vite mer om så finner jeg mer info om det på internett, i leksikon osv.
Jeg tar meg selv i å gjenta meg selv her, men jeg kan ikke hjelpe for det. Litteratur av alle slag ER noe av det aller VIKTIGSTE i denne verden. Jeg synes veldig synd på de menneskene som ikke har interesse for eller ikke tar seg tid til å lese, samme hva det er.
That's just my 2 cents....
Innen litteratur finnes det så utrolig mange emner i seg selv at det er umulig å kartlegge alle.
for å nevne noen: blader med forskjellige sjangre, bøker med hundrevis av forskjellige sjangre, dikt innen x antall forskjellige sjangre, og det er bare noen få eksempler.
Hver person som leser ei bok eller et blad har sin preferanse for hva de vil lese. Noen foretrekker vitenskapelige verk om forskjellige ting, det være seg dyr, planter, universet osv. Andre igjen foretrekker tegneserier framfor bøker, og andre igjen holder seg til aviser.
Hvis du gir en bok til 10 personer og alle leser den fra start til slutt (samme bok) og du etter det spør dem hvordan inntrykk de fikk av den, hva de så "mellom linjene", og om e lærer noe på noen måte av den, ja, da vil alle si forskjellige ting. De vil selvfølgelig være enig på noen områder, men ikke alle. Aldri alle. Forfatteren har kanskje hatt en klar mening om hvordan folk skal oppfatte hans/hennes verk, men det skjer aldri, ettersom de fleste i verden ikek tenker helt likt og ser froskjellige ting "mellom linjene". Folk er forskjellige.
Litteratur. For meg er det et ord som lover store ting. Enten det gjelder en tegneserie, ei bok eller noe annet, så forventer jeg store ting. Det trenger ikke nødvendigvis være noe som jeg ville lest, men noen, en eller annen plass i verden vil nok like det.
Vel, litteratur er som sagt, viktig. Ekstremt viktig vil jeg si, men jeg er en "lesehest" av det ekstreme. Jeg leser stort sett alt jeg kommer over av ting som er av interese for meg, det være seg bøker blader eller til og med reklameplakater. Man vet aldri hvor man kan lære noe nytt. Og det er veldig mye denne søken etter å lære som driver meg til å lese så mye som jeg gjør. kommer jeg over noe jeg vil vite mer om så finner jeg mer info om det på internett, i leksikon osv.
Jeg tar meg selv i å gjenta meg selv her, men jeg kan ikke hjelpe for det. Litteratur av alle slag ER noe av det aller VIKTIGSTE i denne verden. Jeg synes veldig synd på de menneskene som ikke har interesse for eller ikke tar seg tid til å lese, samme hva det er.
That's just my 2 cents....
Om Arbeidsgivere / Arbeidsattester
Mange arbeidsgivere er idioter. Mange er også flotte sjefer. Så enkelt er det bare.
Hvis du føler at en arbeidsgiver behandler deg dårlig, ta det opp med han/henne.
Dette er et felt jeg har personlig erfaring fra, så det jeg sier mener jeg 100%.
Be om å få en samtale med arbeidsgiver og forklar ham/henne situasjonen og hvordan du føler det. Arbeidsgiver er pliktig til å behandle sine ansatte som likeverdige. Selfølgelig har arbeidsgiver høyere "rang", men det gjelder da bare på jobben og ingen annen plass, selv om mange arbeidsgivere "glemmer" dette. Om du føler deg dårlig behandlet, enten på jobb elelr i det private fordi din arbeidsgiver "herser" med deg, ta det opp med han/henne! Jeg kan ikke få understreket nok hvor viktig dette er.
Hvis det forbedrer seg er jo alt vel og bra, selvfølgelig.
Men om ting holder seg på samme nivå, eller til og med blir verre, ja, da kan du velge å ta det opp med arbeidsgiver igjen, eller gå til neste steg. I verste fall blir du nått til å få en tredjeparts instanse til å se på saken, og det er aldri morsomt eller bra, hverken for arbeidsgiver eller ansatt. Unngå problemer på jobb, og du vil få en god og bra Arbeidsattest.
Og det bringer oss videre til neste emne.
Arbeidsattester er noe alle burde sørge for å få sin arbeidsgiver til å skrive hver gang du slutter i en jobb, enten du slutter frivillig eller av en eller annen grunn får sparken.
Uansett hva grunnen til at du ikke jobber der mer er, så har ikke arbeidsgiver lov å skrive en eneste negativ ting om ditt arbeid der. Om arbeidsgiver er meget misfornøy med ditt arbeid, så kan han/hun skrive noe som:
*navn* jobbet hos oss fra 18.10.2005 til 18.10.2006. Han/hun har utført arbeidet han/hun var satt til på en måte vi er fornøyd med.
Om arbeidsgiver synes du har gjort en god jobbkan han/hun skrive noe slikt som:
*navn* jobbet hos oss fra 18.10.2005 til 18.10.2006. Han/hun har utført sine arbeidsoppgaver på en meget god måte og satt en ny standard for hvordan det skal gjøres.
Det var et par eksempler på kjedelige arbeidsattester, men mange skriver bare slike.
Andre vil kanskje ubrodere mer om hvor bra du har gjort det osv. men ikke forvent det.
Selv om DU mener du har gjort en super jobb er det ikke sikkert andre mener det. Om du er misfornøyd med din arbeidsattest kan du også ta dette opp med arbeidsgiver og forklare ditt synspunkt og hvorfor du er misfornøyd. Om du argumenterer på en ordentlig måte burde alt løse seg i din favør .
Hvis du føler at en arbeidsgiver behandler deg dårlig, ta det opp med han/henne.
Dette er et felt jeg har personlig erfaring fra, så det jeg sier mener jeg 100%.
Be om å få en samtale med arbeidsgiver og forklar ham/henne situasjonen og hvordan du føler det. Arbeidsgiver er pliktig til å behandle sine ansatte som likeverdige. Selfølgelig har arbeidsgiver høyere "rang", men det gjelder da bare på jobben og ingen annen plass, selv om mange arbeidsgivere "glemmer" dette. Om du føler deg dårlig behandlet, enten på jobb elelr i det private fordi din arbeidsgiver "herser" med deg, ta det opp med han/henne! Jeg kan ikke få understreket nok hvor viktig dette er.
Hvis det forbedrer seg er jo alt vel og bra, selvfølgelig.
Men om ting holder seg på samme nivå, eller til og med blir verre, ja, da kan du velge å ta det opp med arbeidsgiver igjen, eller gå til neste steg. I verste fall blir du nått til å få en tredjeparts instanse til å se på saken, og det er aldri morsomt eller bra, hverken for arbeidsgiver eller ansatt. Unngå problemer på jobb, og du vil få en god og bra Arbeidsattest.
Og det bringer oss videre til neste emne.
Arbeidsattester er noe alle burde sørge for å få sin arbeidsgiver til å skrive hver gang du slutter i en jobb, enten du slutter frivillig eller av en eller annen grunn får sparken.
Uansett hva grunnen til at du ikke jobber der mer er, så har ikke arbeidsgiver lov å skrive en eneste negativ ting om ditt arbeid der. Om arbeidsgiver er meget misfornøy med ditt arbeid, så kan han/hun skrive noe som:
Om arbeidsgiver synes du har gjort en god jobbkan han/hun skrive noe slikt som:
Det var et par eksempler på kjedelige arbeidsattester, men mange skriver bare slike.
Andre vil kanskje ubrodere mer om hvor bra du har gjort det osv. men ikke forvent det.
Selv om DU mener du har gjort en super jobb er det ikke sikkert andre mener det. Om du er misfornøyd med din arbeidsattest kan du også ta dette opp med arbeidsgiver og forklare ditt synspunkt og hvorfor du er misfornøyd. Om du argumenterer på en ordentlig måte burde alt løse seg i din favør .
torsdag 30. oktober 2008
Om Arbeidslivet
Jeg tenker stadig vekk på dette med Arbeid i forhold til "sosial status".
Det er virkelig noe å tenke på, for mange mennesker dømmer deg som person etter hvilket arbeid du gjør, hvordan jobb du har. Akkurat på det har ikke verden forandret seg mye, og det kan jeg skrive under på.
Så sent som i dag klaget en venninne til meg over den dårlige behandlingen hun får hos kundene i butikken hun jobber i. That's right, vanlig butikk, ikke noe fancy. Her sitter hun i kassa og aner fred og ingen fare da det kommer en kunde. "jaja", tenker hun sikkert, "enda en kunde som har det travelt".
Mens hun slår inn varene begynner kunden å klage over prisene på varene. Kunden synes de er for høye, og det er jo godt mulig. MEN! Hvorfor la det gå ut over min venninne? hun jobber jo bare der. Det er jo ikke hun som bestemmer prisene, så hvorfor kjefte på henne for det? Jo, det er fordi kunden i dette tilfellet ikek tenker seg om, ikek tenker på at det faktisk er et annet menneske som sitter der, men at det er en slags maskin som ser ut som et menneske. Joda, det høres absurd ut, men sånn er det.
Et annet eksempel er da jeg selv jobbet på en møbelbutikk. De fleste kundene er jo selfølgelig helt ok, men noen tar virkelig kaka. Som denne:
Her kommer en mann mot meg mens jeg står og sorterer noen bilder og slikt som vi solgte. Han spør om jeg an hjelpe, og selfølgelig hjelper jeg. Det er jo jobben min.
Vi går til det produktet han lurer på, og han spør div. spørsmål om det som jeg kan svare på uten å tenke engang, ettersom det var et svært etterspurt produkt.
Så kommer vi til det store spørsmålet: "Har dere mange av disse inne akkurat nå?" spør han. Jeg sier jeg skal sjekke og går til skranken for å sjekke i datasystemet. Der står det "0 på lager". Greit nok, jeg sier i fra til kunden og han spør når vi får dem inn igjen. Joda, det er jo 3-4 uker til det, men hvis han vil kan jeg legge av en til ham. "3-4 uker!? det tar da ikke så jævla lang tid å få det sendt fra Oslo til hit! Det er jo latterlig! hva i all verden bruker dere til transport? Skilpadder?! Hva med den som står i utstillingen da?" "vel", sier jeg, "Den kan jeg desverre ikke selge. for det første fordi den er skadet, og for det andre så må vi jo ha den i butikken så andre mulige kunder kan se den." Da klikker det for fyren og han begynner å kjefte: "Ja men for faen da mann, du må jo kunne selge det du har i butikken! Jeg tar den lett, selv om den er skadet. jeg skal selvfølgelig ha prisavslag da." og jeg: "Beklager, men jeg kan _ikke_ selge den. derimot kan jeg, som sagt, legge av en til deg når de kommer inn, så ringer vi når vi har dem her. Skal vi gjøre det slik?" han: Nei, faen heller! Da vil jeg faen ikek ha dritten! Bare behold den du. Jeg skal derimot fortelle de jeg kjenner hvor hjelpsomme dere er her i butikken! Da skal vi se hvor mange som kommer hit og handler!"
Jeg ble jo selvfølgelig ganske forbannet selv over hvordan fyren oppførte seg, men jeg kunne jo liksom ikke si så mye.
Saken er den at mange av de som kommer og skal handle i en eller annen butikk, samme hvilken, som oftest ser på personalet som underdannige dem selv. Som om de var en slags lavere kaste, eller verdt mindre enn dem. Faktum er jo at de er verdt like mye, de er mennesker de og. De har følelser og liv og venner de og. Jeg tror at de fleste som kommer inn i en butikk og begyner å oppføre seg som drittsekker har problemer selv, kanskje de blir behandlet slik i sin jobb, kanskje de er sinte og frustrerte og trenger å få det ut. Men det gir dem ingen rett til å la det gå utover uskyldige butikkmedarbeidere fordet. Som jeg sa til venninna mi; jeg er sikker på at den personen tenkte noe slikt som dette: "du sitt her i butikken å slit me luselønn å ser ut som æ vet ikke ka, mens æ har en kjip kontorjobb på motsatt side av byen, en gubbe/kjærring som e utro å 3 onga som bare jør faenskap! yup, mitt liv e myyyye bedre enn ditt".
En annen side av saken er jo det at mange synes den jobben vi har definerer vår status i det sosiale liv. Men for faen da menneske, vi lever ikke på 1600 tallet lengre!
Latterlige greier.
Det er virkelig noe å tenke på, for mange mennesker dømmer deg som person etter hvilket arbeid du gjør, hvordan jobb du har. Akkurat på det har ikke verden forandret seg mye, og det kan jeg skrive under på.
Så sent som i dag klaget en venninne til meg over den dårlige behandlingen hun får hos kundene i butikken hun jobber i. That's right, vanlig butikk, ikke noe fancy. Her sitter hun i kassa og aner fred og ingen fare da det kommer en kunde. "jaja", tenker hun sikkert, "enda en kunde som har det travelt".
Mens hun slår inn varene begynner kunden å klage over prisene på varene. Kunden synes de er for høye, og det er jo godt mulig. MEN! Hvorfor la det gå ut over min venninne? hun jobber jo bare der. Det er jo ikke hun som bestemmer prisene, så hvorfor kjefte på henne for det? Jo, det er fordi kunden i dette tilfellet ikek tenker seg om, ikek tenker på at det faktisk er et annet menneske som sitter der, men at det er en slags maskin som ser ut som et menneske. Joda, det høres absurd ut, men sånn er det.
Et annet eksempel er da jeg selv jobbet på en møbelbutikk. De fleste kundene er jo selfølgelig helt ok, men noen tar virkelig kaka. Som denne:
Her kommer en mann mot meg mens jeg står og sorterer noen bilder og slikt som vi solgte. Han spør om jeg an hjelpe, og selfølgelig hjelper jeg. Det er jo jobben min.
Vi går til det produktet han lurer på, og han spør div. spørsmål om det som jeg kan svare på uten å tenke engang, ettersom det var et svært etterspurt produkt.
Så kommer vi til det store spørsmålet: "Har dere mange av disse inne akkurat nå?" spør han. Jeg sier jeg skal sjekke og går til skranken for å sjekke i datasystemet. Der står det "0 på lager". Greit nok, jeg sier i fra til kunden og han spør når vi får dem inn igjen. Joda, det er jo 3-4 uker til det, men hvis han vil kan jeg legge av en til ham. "3-4 uker!? det tar da ikke så jævla lang tid å få det sendt fra Oslo til hit! Det er jo latterlig! hva i all verden bruker dere til transport? Skilpadder?! Hva med den som står i utstillingen da?" "vel", sier jeg, "Den kan jeg desverre ikke selge. for det første fordi den er skadet, og for det andre så må vi jo ha den i butikken så andre mulige kunder kan se den." Da klikker det for fyren og han begynner å kjefte: "Ja men for faen da mann, du må jo kunne selge det du har i butikken! Jeg tar den lett, selv om den er skadet. jeg skal selvfølgelig ha prisavslag da." og jeg: "Beklager, men jeg kan _ikke_ selge den. derimot kan jeg, som sagt, legge av en til deg når de kommer inn, så ringer vi når vi har dem her. Skal vi gjøre det slik?" han: Nei, faen heller! Da vil jeg faen ikek ha dritten! Bare behold den du. Jeg skal derimot fortelle de jeg kjenner hvor hjelpsomme dere er her i butikken! Da skal vi se hvor mange som kommer hit og handler!"
Jeg ble jo selvfølgelig ganske forbannet selv over hvordan fyren oppførte seg, men jeg kunne jo liksom ikke si så mye.
Saken er den at mange av de som kommer og skal handle i en eller annen butikk, samme hvilken, som oftest ser på personalet som underdannige dem selv. Som om de var en slags lavere kaste, eller verdt mindre enn dem. Faktum er jo at de er verdt like mye, de er mennesker de og. De har følelser og liv og venner de og. Jeg tror at de fleste som kommer inn i en butikk og begyner å oppføre seg som drittsekker har problemer selv, kanskje de blir behandlet slik i sin jobb, kanskje de er sinte og frustrerte og trenger å få det ut. Men det gir dem ingen rett til å la det gå utover uskyldige butikkmedarbeidere fordet. Som jeg sa til venninna mi; jeg er sikker på at den personen tenkte noe slikt som dette: "du sitt her i butikken å slit me luselønn å ser ut som æ vet ikke ka, mens æ har en kjip kontorjobb på motsatt side av byen, en gubbe/kjærring som e utro å 3 onga som bare jør faenskap! yup, mitt liv e myyyye bedre enn ditt".
En annen side av saken er jo det at mange synes den jobben vi har definerer vår status i det sosiale liv. Men for faen da menneske, vi lever ikke på 1600 tallet lengre!
Latterlige greier.
Abonner på:
Innlegg (Atom)