Kjærlighet

Han ser på henne. Hun ser på ham.
Han kjenner henne trekke ham til seg som ved hjelp av et usynlig tau, men han vet at ikke er så enkelt som det.
Alt det han føler når han ser på henne. Alt han tenker når han er sammen med henne.
Hun er hans liv, hans første og eneste kjærlighet.
Hun er verdens vakreste, og han elsker henne mer enn ord kan forklare.
Han stryker henne over det myke håret, kysser hennes myke lepper og legger seg ved siden av henne.

Når han våkner kysser han henne igjen. Han står opp, kler på seg og drar på jobb.
Han jobber i et begravelsesbyrå, og er den beste i firmaet til å balsamere lik. En relativt godt betalt jobb, med tanke på det morbide arbeidet han må gjøre. Når han kommer fra jobb går han rett inn på soverommet og kysser henne igjen.
Herregud, hvor han elsker hennes myke, kalde lepper.
Hennes vakre, silkemyke og kalde hud.
Hennes hvite, døde øyne...

Men han ser at hun ikke vil ha ham mer. Hun elsker ham ikke lengre. Han flyr inn i et raserianfall som ville fått vikingkrigere til å se ut som tamme hundevalper.
Han løfter henne av senga og bærer henne ut i skogen bak det store huset.
Der graver han en grav og legger henne nedi. deretter lager han et lite trekors og risser inn navnet hennes.

Melissa.

Endelig skal hun å hvile, men aldri få ro. Rundt henne ligger gravene til de 12 andre kvinnene hans.

Han går inn i huset igjen, spiser middag, ser på TV, leser litt i ei bok og går deretter og legger seg.
Han kommer ikke på jobb dagen etter, eller dagen etter der igjen. Ingen får tak i ham på telefonen.
Etter ei uke drar en av kollegaene hans hjem til ham for å se om han har det bra. han finner huset med alle dører og vinduer på vidt gap, alt av lys på og noe som ser ut som kloremerker rundt omkring på veggene, i taket og på gulvet. Han finner blod på flere steder.
I en lenestol i stua finner han kollegaen sin. Idet han ser ansiktet hans blir hans eget helt hvitt. Han stirrer i skrekk på tingen som sitter i stolen og bryter ut i et hyl og løper fra huset.

i stolen sitter mannen med 13 kvinner, innhyllet i noe som kan minne om balsameringsstoff, men som er steinhardt og helt gjennomsiktig, som glass. Man ser helt tydelig kloremerkene overalt på den nakne kroppen, pikken som er blitt revet halvveis av og et ansiktsuttrykk som vitner om ren, ekstrem, sinnssyk redsel.

Danserinnen

Hun danser. Hun dansen som om det stod om liv, som om hun hadde djevelen til publikum og demoner som fans.

Hun gir alt hun har i det vakre sølvaktige månelyset ved det nydelige vannet som ser ut som flytende sølv i nattens lys.

Hun følger ingen musikk, for det er stille bortsett fra de vanlige nattlydene. Hun danser etter musikken i hodet og rytmen av hennes stadig raskere hjerteslag. Hennes ben er som virvelvinder over bar mark der de virvler opp blader og jord i sin raske dans, nesten umulig og følge.

Hennes vakre kroppe vrir og vender seg i dansens hete intenshet. Hun er fortapt i dansen, og hun danser bare for seg selv.

Hun kan danse slik i timesvis, så grasiøst og vakkert som alle verdens dansere til sammen.

Og han er vitne til dette. Han sitter ved skogkanten og ser på henne uten at hun merker at han er der.

Hun danser raskere og mer sensuelt. Kjolen flagrer i månelyset, og det ser ut som hun flyter på lufta. Ingen som danser slik kan være bundet av jordens fysiske lover. Det er ikke mulig.

Et øyeblikk ser det ut som hun danser på vannet, men det går jo ikke. Synsbedrag i månelys og nattemørke.

Så ser han at hun faktisk danser på vannflaten. Hun danser som besatt med det lange vakre håret flagrende rundt seg, rundt hodet, de vakre skuldrene og skjuler hennes vakre ansikt.

Vannet kruser seg i små bølger under henne og fortsetter utover i sirkler. Han går nermere vannkanten, helt besatt av hennes utrolige dans og hypnotiserende bevegelser. Så vakkert...så utrolig vakkert...

Han går lengre fram, ut i vannet. Han vil ta på henne, kjenne henne under sine hendre, kysse henne, danse med henne og ligge med henne. Han vil gifte seg med henne, elske henne og få barn med henne.

Han får ingen av delene.

Idet han nesten kan ta i henne snur hun seg mot ham og han ser, i det skrekkelig vakre månelyset, ansiktet hennes. Ansiktet som noen minutter tidligere var så vakkert, så utrolig vakkert.

Det er nå en maske av skrekk!

Huden er tørr og sprukket og ser ut som gammel papyrus som er trukket stramt over hodeskallen. Hun har ingen nese, og øynene, åh, øynene!

Der det tidligere var dype, vakre, sensuelle grønne øyne som kunne fått enhver gift man til å drepe kona si er det nå noen lysende blå kuler som betrakter ham med iskald sult og morbid lyst.

Hun smiler, og han ser halvråtne gulnede tenner der det før var en hvit, perfekt tanngard.

Han er livredd, men klarer ikke rive seg løs fra de uendelige mørke dybdene som i øynene hennes. Øynene som suger ham inn, holder ham fast, fortærer hans sjel.

I et siste glimt av tanker husker han mytene om de såkaldte Sukkubusene. Disse er demoner som tar kvinneskikkelse for å lure til seg menn for så å suge all livskraft ut av dem mens de har sex.

I det han tenker dette tar hun av seg den silketynne kjolen som han nå oppdager var laget av ekstremt vakkert spunnet spindelvev.

Hun flerrer av ham klærne og griper tak i hans stive lem. Hun klemmer hardt og han vil hyle i smerte, men kan ikke. Han kan ikke gjøre noe. Hun har paralysert ham. Hun dytter ham på rygg og rir ham, rir ham hardt og lenge, helt til det eneste som er igjen er et inntørket lik på bunnen av et beryktet lite vann som ingen tør å bevege seg. Det viste seg å være en grunn til det.

JGK, 19.07.10

Dødelig lek

Han har de i ei krukke av blankt glass. Det er et gammelt syltetøyglass, den store typen med metall lokk som skrus på.

Han samler dem i denne krukka eller andre krukker lik den. Han bruker disse fordi han liker å se på. Han liker å å se dem vri seg når de pines.

Edderkopper, fluer, meitemark, biller og alle andre typer insekter.

Han putter dem i glasskrukka, skrur på lokket og hiver den på et bål og ser på med absurd, morbid fascinasjon når de vrir seg, pines, smelter og dør.

Dette har han gjort mange ganger nå. Han er praktisk talt en ekspert på å pine dyr, det være seg insekter, katter, hunder eller andre dyr.

Han husker med sinnssyk glede og fascinasjon den gangen han spikret en katt fast i et kors av tre. en spiker for hver pote, og deretter skjærte den opp mens den ennå var i live.

 I løpet av de siste 2-3 ukene har han begynt å få en ekkel følelse overalt hvor han drar. Han føler seg beglodd, forfulgt, overvåket.

Han våknet ei natt i ekstrem redsel, hylende, hyperventilerende. Han visste ikke hva det var som gjorde det, hvorfor det skjedde, men han hadde aldri vert så redd før i hele sitt liv.



Om dagen fortsetter han med sin grusomme hobby, om natten våkner han hylende og skrikende, reddere og reddere hver gang.

Hvorfor skjer dette? Hvem er det som holder øye med ham hele tiden?

 For noen dager siden begynte han å legge merke til at alle insektene og dyrene han passerte så på ham. Stirret på ham. Hver minste bevegelse han gjorde.

Han burde skjønt det allerede da, men nei, hans dumme, trege hjerne ville ikke prosessere det han så. Han avskrev det som paranoia og livlig fantasi.

Så dum han var.

Denne natten våkner han fordi han føler at han ikke er alene i rommet. Han er ikke redd, men alle sanser står på maks. Han hører noe kravle rundt på rommet hans, og når han åpner øynene ser han en edderkopp henge noen få cm over ansiktet hans. Den ser ENORM ut!

Han vræler og spretter opp av senga. Når han lander på gulvet hører han noe knase og kjenner den uforglemmelige lyden av biller som knuses under føttene. Det er en kvalmende knuselyd.

Han ser ned og ser at gulvet er dekket av insekter. Biller, edderkopper, meitemark, maur og alle andre nevnelige og unevnelige, kjente og ujente typer av insekter.

De begynner å kravle opp føttene hans, og han kjenner noe som faller i håret hans. Han kjenner etter og finner en enorm edderkopp. Han hyler og kaster den i veggen, så løper han ut av rommet. Gangen er full av insekter. Han løper ut i stua og ser at den også er full av insekter. De ser ut til å komme fra alle mulige steder, alle sprekker og kriker og kroker.

Han River opp ytterdøra og løper ut på trappa og bråstopper. Insektene inne er glemt i et øyeblikk. Rundt trappa...nei, rund huset står det hunder, katter, ravner, kråker og hundre andre typer dyr og alle stirrer på ham. Hundene flekker tenner og knurrer, kattene hveser, kråkene og ravnene lager sine lyder, og det gjør alle de andre dyrene også. Under alt dette ligger lyden av milliarder på milliarder av insekter som summer og lager andre lyder, og det hele blir til et orkester av infernalsk musikk.

Han får panikk og løper langs terrassen, hopper ut på plenen, faller, ruller og kommer seg på beina igjen og løper som en gal. Bak seg hører han bikkjene bjeffe og kattene synge sin klagende, rustne sang.

Føttene blir raskt tyngre, og det tar noen sekunder at han blir klar over at det ikke er fordi han er sliten, men fordi beina hans er dekt av hundrevis, nei, tusenvis av insekter!

Han kjenner maurene bite ham i beina, leggene, lårene, han kjenner smerten fra tusenvis av små sår, og han brøler når han kjenner en hund soom biter ham i hånda og ei katte som hopper og klorer ham på ryggen. Med ett kommer det en hund og stiller seg foran hans løpende føtter, og han faller, faller, faller ned i den kokende gryta av insekter som venter.

Alt ser ut til å gå i sakte film deretter. Han tror det er fordi sansene hans er begynt å bli sløve, for selv om ingen av disse dyrene eller insektene har noen form for kraftig gift, så vil tusenvis av bitt fra pissmaur ha sin effekt på kroppen. Han kjenner insektene kravle over ham, bikkjene, kattene og fuglene bite, hakke og klore, men det er som om det er langt borte.

Han hyler idet maur kryper inn under øyelokkene hans og begynner å bite på øynene. Han hører et lite popp idet øynene punkterer og han blir blind og denne smerten kjenner han ekstremt godt.

Han kjenner de store dyreen trekke ut innvollene hans, og insektene krype ned i halsen og kvele ham. Det siste han tenker er at de fikk sin hevn.

 Dagen etter finner naboene et renspist skjelett i hagen hans, men ingenting vitner om hva som har skjedd, med mindre du legger merke til milliarder av øyne som følger med på menneskene. Hvem blir den neste som vil torturere dyrene og insektene?





JGK, 14.07.10

Teltturen

Han løper fort. Han hiver etter luft, luft som svir i lungene og kommer i store gisp.

Han har løpt langt nå, men han tror han haler innpå. Han kan høre henne foran seg, hvinende pust, greiner som knekker. Hun hyler ikke. Hun vet det er smartere å spare pusten til løpinga istedet. Faen at han måtte finn ei som kunne tenke da!

 Han tenker på hvor fantastisk vakker hun er, de nydelige øynene, det silkemyke håret, den myke huden..

Han ser for seg hver kurve av kroppen hennes som han så når han smugtittet på henne når hun badet i det lille skogsvannet tidligere samme dag. Hun trodde hun var alene. Hun skulle vært alene.

Men han visste at hun skulle hit ut, og han så sjansen sin.

Han ser for seg hendene sine stryke ligge på hoftene hennes, bevege seg sakte oppover, innom magen, opp til de myke brystene og de stive niplene hennes. Han hører henne stønne idet han fører en hånd mellom lårene hennes og kjenner den våte kløfta hennes. Han fører en finger inn i henne mens han bruker tunga på niplene og den andre hånden masserer brystene hennes. Hun stønner, ber ham å stoppe, men han kommer ikke til å stoppe.

Han bøyer henne fram og fører pikken inn i henne og tar henne hardt bakfra. Det er så utrolig deilig å høre hylene hennes. Redselshylene. Smertehylene.

 Han rister på hodet.  Må konsentrere seg om å ta henne igjen! Ikke begynn å fantasere nå, det har han gjort nok av. Han kan ikke høre henne foran seg lengre. Faen! hvor langt fra ha kom hun seg når han forsvant i fantasien sin? Han setter opp farten og kjenner et brøl av frustrasjon, sinne, lyst og kåthet stige i halsen.

Han brøler etter henne "NÅ KOMMER JÆG, JENTA MI! NÅ ER DU MI..."

Han kommer ikke lengre. Han føler seg selv bråstoppe idet han kjenner en intens smerte i brystet. Han hoster opp noe vått, og når han tar seg til munnen ser han at det er blod. Så ser han henne. hun står med ryggen mot et tre, stor i øynene, redd, vakker.

Han ser ned og ser den lange, tykke greina hun holder mot ham. Han følger den opp og ser den forsvinne inn i brystet hans. Han tvinger en arm opp ryggen og kjenner enden på greina stikke ut mellom noe som kun kan være knekte og knuste bein.

Han stirrer på henne, hoster igjen og sier noen ord:
"Jeg..ville bare..ha..."

Så blir han slapp. Hun slipper greina og ser følelsesløst på at han faller sammen. Med iskald ro og stødige hender drar hun greina ut av brystet hans og kler av ham. Pikken hans er fortsatt stiv, men det varer nok ikke lenge. Hun stripper og setter seg over den nakne, døde kroppen og fører hans døde lem inn i seg og hun puler liket til hun kommer.

 Når hun kommer tilbake til telte hun hadde med seg er hun så ful lav blod at hun nesten ikke er til å kjenne igjen, men det er mest blod rundt og i munnen hennes, og fra den ene munnvika henger der en kjøttbit og slenger.

Hun hadde ventet lenge på ham og var svært, svært sulten.....


JGK, 13.07.10

The secret of youth

I see this girl standing all alone at her bedroom window. She's looking out at the world, seeing nothing but her own mirror image.
The world has passed her by, she can feel it in her bones. It's got no mercy for a lonely girl, so sad and dark.
As she watches, it seems to goin slower, the days and hours going past in a more tolerable speed, showing her images of what is going to be, but nothing of what has been before.

The girl is ffeling better watching this, but not completely herself. Then, in a flash as bright and fast as that of a lightning bolt, she sees a boy who's soul is as dark and disturbed as her own. She instantly sees that this boy is meant for her and no one else, forever.

I see this girl dancing on her lawn, her soul sad and dark, her mind somewhere else, with a boy watching, his soul as dark and broken as hers is not.
He's smiling, laughing and yelling at the girl, in a manner most peculiar. He seems t be genuinely happy in spite of his souls sadness. She's also laughing, smiling and crying.
These tears are the happy tears of someone who's finally found his or her place in a world that passes by faster than you can see, hear or feel.

On the other side of the fence stands a crowd of people looking at the two sad, yet happy, children. These people are all sad, although their souls are smiling and laughing in unison with the boy and girl.
Their souls feel the happiness of youth and innocence while their minds and bodies see the corruption of life and time itself.

We are all bound to this world in as many ways as there are people in he world, and though this is sad and scary, we must take refuge in the fact that there's always someone right for each of us, be it a friend, a familymember or a wife/husband.

We will all experience the innocent and happy youth and the boring, sad and deceitfull adult life.
It will be torture, but there is refuge in this too.

Hold on to your immortal soul, keep it young and smiling and let it smile and laugh through your body and mind, and you shall be happy forever.



JGK, 11.07.10

Game over, bitch!

Verden passerer utenfor vinduet med en fart du ikke ville trodd om du så det selv.
Det virker som om alt som skjer, skjer samtidig. Morgenkaffen varer i 3 dager.

Det virker ihvertfall slik for henne.

Hun har ikke vert utenfor døra siden voldtekten 3 år tidligere. Hun kan fortsatt huske hele hendelsesforløpet.

Hun var på vei fra jobben på bensinstasjonen sent en kald høstkveld.
Idet hun gikk forbi det skumle smuget som har skremt henne siden hun var barn hørte hun en lyd, som av noen som får slått lufta ut av seg.
Hun blir redd, naturlig nok. Hva er det som skjer? Så hører hun noen som snakker, truende, og hun bestemmer seg for å snike seg inn i smuget for å sjekke. Kanskje det ikke er noe, men kanskje hun må ringe politiet.
Men først av alt må hun sjekke.

Idet hun kommer inn i de mørkeste skyggene kjenner hun plutselig en skarp smerte i bakhodet idet mannen som stod gjemt bak hjørnet slår henne med en flaske.
Hun faller sammen, halvveis i svime med stjerner svermende foran øynene hennes.
Hun kjenner han tar tak i henne og snur henne rundt, holder fast håndleddene hennes mens han sprer bena hennes med sine bein. Han bytter grep så han bare holder henne med en hånd, og hun utnytter dette for å prøve å komme seg løs, men hun får en knyttet neve i nesa for bryet.
Hun kjenner at den knekkes.
Han fumler med buksen hennes, får den opp og drar den av henne. Deretter åpner han sin egen og drar ut saken. Han drar trusa hennes til side og presser seg inn.
Hun har hylt mens alt dette har pågått, men det er ingen som har hørt henne.
Eller har de det? Kanskje de er redde for å gjøre noe med saken. Kanskje de er så vant til det at de ikke legger merke til det.
Det er ikke nøye. Hun får ingen hjelp. Hun må bare ligge der og ta imot, igjen og igjen, til han har gjort seg ferdig.
Han slår henne to ganger, så besvimer hun. Når hun våkner er hun på sykehus. Noen unger som bruker smuget som snarvei fant henne på morgenen dagen etter og fikk ringt sykehuset.
Politiet starter en full etterforskning, men hun husker ikke hvordan mannen så ut, og ingen hadde hørt noe. Sa de. De pysene! De forbanna pinglene! De skulle vert kastrert med en kjøkkensaks, alle sammen!
Saken ble henlagt.

Hun har hatt en syk frykt for å gå ut etter dette, men i dag har hun bestemt seg for at hun skal gå på butikken selv. Det er formiddag, klokken er halv tolv og hun vet at det er mange som har lunsjpause nå, og det er derfor hun velger å gå nå. Om noe skulle skje vil det være mer enn nok av vitner.

De første stegene ut døra og ned oppkjørselen er utrolig tunge. Det føles som om føttene hennes er blitt til betongklosser og hun må slepe dem etter seg resten av livet. Hun snur nesten når hun ser en skummel mann med mørk frakk og hatt på andre siden av gata, men stålsetter seg igjen. Hun SKAL klare det!
Sakte men sikkert blir det lettere å gå, og når hun kommer til kjøpesenteret som er fullt av folk så føles det nesten som det gjorde før voldtekten. Hun har ikke funnet noe kallenavn på hendelsen eller laget noen unnskyldninger eller fantasier for å beskytte hverken seg selv eller andre for den grusomme sannheten. Hun ble voldtatt. Så enkelt er det. Hun er ei praktisk dame, og kjenner sannheten når hun ser den.

Hun kommer til butikken, går inn og handler det hun skal ha.
Når hun kommer ut fra senteret og ser opp fra veska som hun holdt på å putte lommeboka i, så får hun sitt livs kanskje største sjokk.
Han.
Mannen som voldtok henne. Som lyn fra klar himmel husker hun hvordan han ser ut, fordi han står noen meter rett foran henne. Hun stivner helt, føler panikken komme krypende opp ryggraden og begynne å forplante seg i hjernen. Han ser på henne. Kommer han til å kjenne henne igjen? Kommer han til å huske hva han gjorde mot henne, hvordan han ødela livet hennes? Hvordan han ødela ansiktet hennes?
Men øynene hans stopper bare ved henne et øyeblikk før de glir videre over folkemengden og han begynner å gå.

Helt uten å tenke på det følger hun etter ham. Hun må vite hva slags mann han er, som kan voldta uskyldige kvinner i en bakgate en sen høstkveld. Er han alkoholiker? Hun kjente ingen alkohol på ånden hans den gangen, så hun tror ikke det. Er han narkoman? Hun tror ikke det. Han ser frisk og rask ut, og godt trent, ikke minst.
All konsentrasjonen hennes er på ham, så når hun merker at det er folketomt rundt henne skvetter hun og blir redd. Han er fortsatt foran henne, og ser ikke ut til å ha merket at hun følger etter, knappe 10 meter bak. Han svinger rundt et hjørne og hun mister han av syne et øyeblikk. Når hun runder hjørnet er han borte.

"Faen!" tenker hun. Det var den sjansen til å finne ut hvem han er. Hun snur seg for å gå igjen, men idet hun runder hjørnet for andre gang kjenner hun en hånd på skuldra og en mørk stemme sier "Hvorfor følger du etter meg? Hm? Svar, kvinnemenneske!"

Før hun når å tenke over det har hun trekt den nye steikepanna av smijern som hun kjøpte opp av posen og slått ham i kneet. Han brøler, tar seg til kneet og hopper rundt som en annen kanin. Han prøver å hinke bort fra henne mens han banner og roper og kjefter, men hun bryr seg ikke. Hun er inne i den røde berserkertåka som de gamle vikingene brukte å mane fram i krig.
Hun løper etter han med steikepanna hevet og slår han med bunne på siden av ansiktet så hardt hun klarer. Lyden av jern som treffer kjøtt og bein blandes med bein som knekkes og knuses. Han spytter tenner og blør som en foss fra munnen og nesen, men hun stopper ikke der. Hun følger opp slaget, som en profesjonell fekter og vender momentet til steikepanna til sin fordel når hun snur den i en 8-talls figur og slår han på andre siden av ansiktet, denne gangen med siden av steikepanna. Hun ser det som i sakte film når den sløve kanten på panna skjærer seg inn i huden og kjøttet på kinnet hans og glir oppover ansiktet til den treffer øyet hans, klemmer det opp i skallen og det sprekker som en overmoden tomat mens hun brøler "GAME OVER, BITCH! NÅ FÅR DU FOR Å HA ØDELAGT LIVET MITT!"

Når hun kommer til seg selv står hun blodig fra topp til tå over noe som ser ut som en sekk med kjøtt og blod og knuste bein. Mannen er død og i sitt berserkersinne har hun knust hele kroppen hans med den nå meget bulkete steikepanna.
Idet det hun har gjort slår henne, besvimer hun.

Hun våkner på sykehuset og får med en gang flashbacks til voldtekten, 3 år tidligere.
Deretter husker hun alt. Handleturen, mannen, steikepanna. Hun kjenner fort at hun ikke har dårlig samvittighet, men det føles heller som om rettferdigheten er blitt tjent.
Hennes praktiske hjerne snur seg mot neste spørsmål: hvordan skal hun komme seg unna? Hun har drept en mann på grovest mulig måte.
Hun vet ikke. men hun får en god forsvarsadvokat, og hun kommer unna med en dom om at hun var sinnssyk i gjerningsøyeblikket.
Hun blir innlagt på et hjem for psykisk ustabile og bor der i 1 år, så blir hun skrevet ut.
Hun drar tilbake til sin gamle leilighet.
Hun tenker fortsatt mye på det hun har gjort.
Hvordan det føltes.
Hvor DEILIG det føltes når steikepanna knuste kjevebeinet hans.

En kald høstnatt kommer det en lyd fra et mørkt, skummelt smug.
Ei dame på vei hjem fra jobben på bensinstasjonen hører en lyd og går for å sjekke.
Hun finner smertefull, knusende død...


JGK, 08.07.10