Engler i snøen

Marita og Anniken hadde bestemt seg for å dra på hytta ei helg, bare de to.
De mente de trengte å være litt alene med hverandre, for å pleie forholdet.
De hadde vært sammen i 9 måneder nå, og ting hadde begynt å gå dårlig, men de ville fikse opp i ting, så derfor dro de på denne turen.

De pakket fram fjellutstyret, hentet fram snøscooteren, handlet proviant (inkludert litt vin, øl og noe snacks), sa ifra til venner og familie hvor de dro og satte av gårde.
Turen opp til hytta gikk fint, helt uten å sette seg fast eller andre hindringer. Vel oppe bar de inn tingene, fyrte i peisen og ordnet til alt annet som man må ordne når man kommer på hytta midt på vinteren.
Etter en lang dag gikk de å la seg, slitne etter turen og styret, men ikke så slitne at de ikke koset seg en stund før søvnen satte inn.

Neste morgen var Anniken som alltid den første til å stå opp. Hun fyrer i peisen og går så til den lille kjøkkenkroken og satte på kaffe og begynte med frokosten. Etter noen minutter kom Marita ned, kysset Anniken og gikk til utedoen. Idet døra holder på å gå igjen hører Anniken at Marita hyler. Hun slipper alt hun holder på med og løper ut i bare sokkene.
"Hva er det? Hvorfor hylte du?"
Men Marita svarer ikke, hun bare peker på bakken. Anniken snur seg og ser hva hun peker på og skvetter til selv. Over alt på bakken rundt hytta er det noen som har laget engler i snøen. Det er utallige av dem.
"Hva faen...", mumler Anniken før hun snur seg og tar et godt tak i Marita og geleider henne inn i hytta igjen. Hun plasserer henne framfor den nå varme peisen. Så finner hun fram mobiltelefonen. Hun vet at hun sannsynligvis ikke har noe signal her oppe, men det skader ikke å prøve.
Og som hun trodde, ingen signal på noen av mobilene. Hun går tilbake til Marita som fortsatt sitter ved peisen, setter seg ved siden av henne og legger armen rundt henne.
"Rolig nå, vennen. Det er sikkert bare noen drittunger som har hatt det morro. De ligger sikkert inne i skogen og holder på å le seg skakke. Jeg skal gå ut og sjekke, bare vent her du."

Hun kler på seg vinterklærne og går ut. Det er lyst på denne tiden av dagen, så hun har ingen problemer med å se noe. Hun går rundt hytta og studerer englene og leter etter spor etter sko, men finner ingenting. Det er som om englene bare falt ned fra himmelen.
Hun går deretter inn i skogen og leter etter spor. Kanskje pøblene hadde ett eller annet lurt triks de brukte for å lage englene.
Plutselig hører hun et enormt brak, som om taket på hytta knekker sammen. Hun snur seg og løper tilbake til hytta og akkurat idet hun kommer ut av skogen åpner døren seg og en hylende Marita kommer løpende ut i full panikk. Anniken tar tak i henne og slenger henne i snøen og prøver og roe henne, men hun er panikkslagen og slår og sparker for å komme seg løs mens hun hyler "Nei, nei, nei, nei, nei, nei!!"
Til slutt ser Anniken at dette ikke funker, så hun klapper til henne med flat hånd noen ganger, og når hun ser hvem som holder henne så roer hun ned.
"Hva skjedde!?" spør Anniken.
"Jeg vet ikke. Jeg satt ved peisen og varmet meg, der du forlot meg, og plutselig hørte jeg et enormt smell, som om støttebjelken i taket ga etter, så kjentes det som om noen tok tak i meg og prøvde å dytte meg inn i peisen. Jeg klarte såvidt å komme meg unna!" gråter Marita og viser Anniken et sted på genseren hennes der den har tatt fyr etter å ha vært i peisen.
"Shit, det ser ikke bra ut!", sier Anniken når hun studerer huden under. "Kom igjen, la oss få deg inn så jeg får sett på det brannsåret."

Når de kommer inn sier Marita "Shit, førstehjelpsskrinet er i taska på...."
Hun kommer ikke lengre, for hun blir lamslått av synet som møter dem. Hytta er helt rasert!! Mat, kjeller, krus, glass, alle tingene deres ligger slengt og knust overalt. Til og med den store 5-liters kjelen er blitt ødelagt, revet i to ser det ut som.
"Hva faen er det som skjer?!" hyler Marita idet ytterdøra smeller igjen bak dem.
De kjenner at noe tar dem begge i nakken og begynner å dra dem mot peisen. De kjemper imot med alt de har, men det hjelper ikke. Mens de vrir og vender på seg og slår rundt seg river Marita med seg sølvsmykket sitt som ligger på en benk rett ved peisen, og idet hun vifter med armen bak seg og smykket følger etter hører de en lyd som minner mest om når noen gurgler vann og hva det enn er som holdt dem slipper taket.
Marita merker smykket som sitter fast mellom fingrene hennes og viser det storøyd til Anniken.
Så tar ser hun Anniken rykke til og bli løftet opp i lufte. Hun kan se at hun ikke får puste og står i villråde mens Anniken hyler i smerte. Så hører hun et lavt smell og skjønner at det må ha vært ett eller annet bein i kroppen til Anniken som knakk, for hun hyler enda høyere. Så husker hun plutselig smykket og kaster det på Anniken. De hører den merkelige gurglelyden igjen og Anniken faller på gulvet. Marita er hos henne i løpet av sekunder, får henne på beina tross Annikens protester om at det gjør vondt, og drar henne med seg mot døra.

Hun tar i håndtaket for å åpne døra, men hånda blir svidd, for dørhåndtaket er rødglødende varmt. Hun hyler i smerte og snur seg mot stua, og der, i halvmørket, kan hun se en slags skikkelse. Det er ingenting menneskelig ved den, og den tårner over dem.Hun ser den komme mot dem, og i panikk snur hun seg mot dør igjen, tar tak i håndtaket, ignorerer smerten som truer med å knekke henne mentalt og river opp døra. De snubler ut i snøen, og idet Marita setter seg opp hører hun Anniken hyle igjen og bli dratt inn i hytta. Hun kryper etter så fort hun kan, men rett før hun når fram smeller døra igjen. Hun hører Anniken hyle og reiser seg for å åpne døra, men den rikker seg ikke. Hun river og sparker og slår i døra, men den rikker seg ikke en millimeter. Etter noen sekunder slutter Anniken å hyle, og noen minutter etter det igjen åpner døra seg.
Hun åpner døra forsiktig og titter inn. Så dytter hun den helt opp og haka hennes treffer nesten gulvet idet hun ser at alt ser ut som når de kom dit. Alt er i orden, alt er på sin plass, men alt utstyret de hadde med seg er borte. hun leter etter Anniken i hytta, rundt hytta, i skogen, overalt, men finner henne ikke. Hun roper seg hes mens tårene triller. Til slutt gir hun opp. Hun setter seg på scooteren og kjører ned fra fjellet og rett hjem til foreldrene til Anniken.

Hun banker på. Det tar litt tid, men så kommer moren til Anniken og åpner døra. hun ser på Marita, smiler og sier "Ja? Hva er det? Hvis du skal selge noe så er vi ikke interessert."
Marita står som forsteinet og stirrer, så utbryter hun "Vet du ikke hvem jeg er? Jeg er kjæresten til datteren din!"
Moren ser uforstående på henne og sier "Hvilken datter? Mannen min og jeg har bare sønner, ingen døtre. jeg synes dette er utrolig dårlig gjort av deg,  tulle med folk på denne måten!" Så smeller hun igjen døra.
Marita drar hjem og setter seg i sofaen. Hun tenker at hun må være forvirret, det må ha vært feil hus.
Så tar hun hustelefonen og ringer rundt til felles venninne av henne og Anniken for å fortell hva som har skjedd. Alle sier det samme; "Hvem er Anniken?"

Rundt hytta på fjellet er det kommet en ny engel i snøen...

As Darkness falls across the land

I sit at my windowin the light of a dusky sun, watching as it sinks below the horizon. It seems to me that it is dying, using it's last minutes to make as colourful and amazing a scene as it can while softly calling out to me, saying "I'm going away, you might not see me again. But take heart, for soon the Moon will rise and he will show you the way."


As the last of the day's light fade to nothingness I see from my window the silver face of the moon, peeking oveer the mountaintops. It's faint light is cold, turning the world around me to shades of grey and black.
It is beautiful in a morbid, dead kind of way, and I feel a tugging in my soul as I think "This must be what heaven looks like..."

As I look about, I see strands of darkness snaking their way towards me, making beautiful patterns in the air around me. As they slither around me I hear beautiful music, never heard by any soul before. As I get dragged away, entwined in tentacles of black nothingness, I see myself lying lifeless by my window, my dead eyes watching the beautiful season of death, swathed in a silver blanket as darkness falls across the land..

Skår

Hun står ved ovnen og lager mat idet han kommer inne gjennom dør.
Hun hører TV-apparatet bli slått på og venter.
Så kommer det, ropet hun ventet på: "Kjerring! Hent en øl til meg!"
Hun setter fra seg maten og går i kjøleskapet og henter en øl.
Hun går ut i stua til ham med ølen, åpner den og gir den til ham.
Han sier ikke takk, ser ikke engang på henne, men idet hun snur seg for å gå på kjøkkenet igjen klapper han henne hardt på rumpa. Så hardt at det gjør vondt, men hun sier ingenting.

Når maten er ferdig lasser hun opp på et fat og serverer til ham i stua, sammen med en ny øl. Selv spiser hun alene på kjøkkenet. Når han er ferdig å spise kommer han inn på kjøkkenet og setter seg på motsatt side av bordet. Han ser på henne, og hun holder øynene på maten. Plutselig sveiper han armen over bordet og hiver maten hennes på gulvet. Fatet og glasset knuses og maten flakser over hele kjøkkengulvet.
Hun sier ingenting, bare reiser seg, legger bestikket i vasken og begynner å samle opp skårene.
Idet hun reiser seg kommer han og legger armene rundt henne bakfra. Han klemmer så hardt på brystene hennes at det gjør vondt. Hun kan kjenne hans erigerte penis mot korsryggen.
Hun legger skårene i vasken og klynker i smerte idet han tar et godt tak i håret hennes og rykker til.
han setter kurs for soverommet mens han stadig holder henne fast i håret. Hun vet hva som kommer nå og begynner å kjempe imot, men han snur seg og slår henne hardt med flat hånd i ansiktet, så går han inn på rommet med henne følgende sanseløs etter.

Vel inne på rommet river han av henne klærne mens han kysser henne overalt på kroppen. Det er ikke godt for henne, for han er hardhendt, men hun kan ikke gjøre noe.
Så kler han av seg selv og tvinger henne til å suge ham. Hun gjør det, har fortsatt ikke noe valg.
Deretter tvinger han henne til sex. Når han er ferdig kler han på seg, går i kjøleskapet og henter en øl og setter seg framfor TV-apparatet igjen.

Hun ligger i senga og kjenner en blanding av sperm og blod renne mellom lårene.
Hun prøver å stenge ute smerten som pulserer der nede og i brystene etter den hardhendte sexen.
Hun prøver å ikke gråte, for tårene kommer til å svi på hennes opphovnede kinn der han slo, igjen og igjen.
Nok en gang farer spørsmålet gjennom henne: Hvorfor bor hun fortsatt sammen med ham? Hvorfor har hun ikke forlatt ham?

Svaret kommer like etter: Hun klarer ikke. Hun TØR ikke. Om hun forlater ham vil hun være alene i verden,for ingen andre vil ha henne. Hun har ingen venner. Familien vil ikke ha kontakt med henne.

Så tenker hun at å være i et voldelig forhold er bedre enn å være alene.

Er det ikke?

Crying in the rain

I'm standing at my window, looking at the street below, enjoying a hot cup of tea while listening to the soft tap-tap-tapping of raindrops on the roof.
As I take a sip of my tea, I notice something out of the corner of my eye. .As I turn my head to better see what it is, I spot a figure in a dark alleyway across the street.
When I take a closer look, I see a handsome face surrounded by long dark hair which now is wet and lies plastered to your head and neck. I see red-rimmed, dark eyes looking up at me! Our eyes meet and for a moment I feel like I just got electrocuted. I recognize the face now, and I get nervous.

I see sadness, anger and even hate in your eyes and I feel it stabbing at me.
I realize then that you haven't forgotten nor forgiven me.
As I see you wiping your face, I realize you are crying.
So I stand here, watching you cry in the cold rain, your tears disappearing amongst the raindrops running down your face, and I feel regret.
I shrug and force the doubt and pain away, take another sip of my now cold tea and hten close the curtains.
You are soon forgotten as I lay with my wife.

My wife who was yours until I stole her from your grasping fingers...

The little things

Late at night when I'm lying in my bed my tohughts start to spin and I think about many things.
Most of all I think about feelings. Feelings are such wonderfull things, but they also promise pain and regrets.

"Why did I do that?"

"Why didn't I do that?"

Feelings control us like a remote control switches channels on your TV-set.
We try to suppress them and we try to ignore them. Sometimes we go so far as to shut them all out and stop feeling for a while. This is the worst we can do, because feelings are what makes us humans.

When you see a beautiful woman or a handsome man you feel attracted to them.
When you get sad news, like someone died, you feel sad and sometimes cry.
When you love someone you're lost. nobody can save you from that strongest of feelings.
Love is the one feeling that will doom you for as long as it's there.

Hate or anger compells you to violent outbursts of harsh language and flying fists.
Loneliness makes you depressed and that leads to suicidal thoughts.
But then you have the feeling of love that comes from being with good friends in good company.
Laughing, joking and enjoying yourself. this is what makes life worth living.

There will always be more bad feelings than good ones, so it's important to always remember the good times and the good feelings you've had, so you can draw upon them when bad times are coming.
We hate our feelings. We love our feelings. We can't control them though we sometimes wish we could.
We wish we could shut them off and on as we pleased, but hte reality is, they're always there.
We just gotta deal with it.

As I'm writing this I remember all the bad things that's happened, all the bad feelings comes back to me, but then I start thinking about the good ones. The friends that keep me company, the one who means so much to me, the family that love me...and it all adds up. I am happy.

The secret for feeling happy? That's easy to tell you, but hard to accomplish.

You need to appreciate the little things in life. Every thing.
Like being able to use a knife and a fork. It's a skill everyone needs to LEARN.
Or being able to walk properly. Think of the poor people with leg problems.

Appreciate the little things. Always.

Emptiness

I feel darkness inside me, enveloping my soul

Eating away at my feelings, making me sit all alone

In this room where I once loved someone I am trapped

Seeing the emptiness around me and feeling the colours on the wall fade

Emptiness fills my very being as I go to bed at night

My constant companion in a world that is corrupt

I see the colours of my life fade to nothing and I weep for the sadness that follows

I can't see how things will change, as I've triedso many times to make it happen

And I've failed as many times.

As the sun crests the horizon I see an image in the sky

It's my feelings leaving my mind and my heart never to come back, leaving only one.

I feel empty inside.