Halloween

Hun sitter hjemme alene.

Det er kveld den 31 oktober.

Hun er ikke ute med vennene sine fordi hun er redd. 

Redd for alle maskene og kostymene.

Kanskje det bare er barnslig overtro, men hun føler at det er noe skummelt ved hele dagen.

Hun sitter i sofa'n med popcorn, potetgull, brus og en god film på tv'n. Ikke no skumle greier, men en romantisk komedie med Richard Gere.

Alle lysene står på, som de kommer til å gjøre helt til dagen etter. Hun liker ikke skygger.

Hun ler og koser seg, så ringer en venninne. Hvorfor kommer hun ikke ut med dem? Det begynner vel å bli på tide å komme over slik barnslig overtro. Det er jo bare historier for å skremme barn til å være snille.

Hun sukker og sier hun skal komme en tur. Må bare ordne seg først. Kan de hente henne om 20 minutter?

Yups, ingen problem.

Hun går opp trappen for å gå på rommet og finne klær og sminke. Idet hun når toppen er det noe som hopper ut foran henne. Hun hyler og mister balansen..

*dunk dunk dunk* ned trappen. Hun får et kutt i panna og slår seg ganske bra, men hun overlever. 

Hun ser opp trappa og ser et vesen komme svevende mot henne. Det lager ingen lyd. Ikke engang trinnene som vanligvis knirker lager en lyd. Så ser hun at vesenet ikke har bein. 

"Hva faen er det der!?" tenker hun, men før hun når å gjøre noe kjenner hun en iskald hand på skulderen sin, men hun kan ikke se den. Hun prøver å komme seg vekk, men klarer ikke. Vesenet er for sterkt. 

Alle historiene om at huset er hjemsøkt kommer tilbake til henne.

Historien om mannen som bodde her før og som hengte seg her i trappa.

Mannen som voldtok og drepte over 100 jenter og gutter.

Alt dette husker hun idet klærne hennes blir revet i stykker. 

Hun begynner å gråte. Tårene strømmer og hun ber så inderlig om nåde, i Guds navn.

Når vennene kommer finner de henne ikke.

Hun er ikke i huset, ikke i hagen og ikke noe annet sted de leter.

De ringer mobilen hennes, men den er slått av.

De ringer politiet, men de sier at man må vente 24 timer før man kan melde noen for savnet. Hun har sikkert bare dradd i forveien og glemt å si ifra til vennene.

Men vennene vet at det ikke er fakta. Hun ville ikke gjort det, og spesielt ikke i kveld.

De bestemmer seg for at to av dem skal bli i huset over natta i tilfelle hun kommer tilbake.

Når de åpner ytterdøra så ender den enkle bevegelsen i hyl og skrik, roping, gråting og panikk.

I oppkjøringa ligger den forvridde, livløse kroppen hennes, naken og med vidåpne, livredde øyne.

Denne gangen kommer politiet når de ringer.

Sarah

Dagens historie begynner med et brøl og et hyl.

Brølet kommer fra mannen som har gått berserk og løper med en øks i hendene, klar til å slå.

Hylet kommer fra kvinnen som prøver å løpe fra mannen med øksa.

Han har mistet evnen til å tenke over hva han gjør. 

Hun vet ikke hvorfor han er så sint at han vil drepe henne.

Han kan ikke huske å ha sett ham før, langt mindre sagt noe til han.

Hun var på vei hjem fra butikken med en kurv kjøtt hun hadde kjøpt til middagen.

Idet hun gikk forbi mannen som var på vei nedover veien så stirret han intenst på henne før han ropte "JÆVLA HORE!!", og hugget etter henne med ksa. Heldigvis traff han bare kurven med kjøtt og rev den ut av armene hennes.

Deretter var jakten i gang.

Han haler innpå. Folkene de møter på veien ser forskrekket på, men ingen prøver å stoppe mannen, selv om hun roper om hjelp. Feige drittsekker, alle som en!

lengre fram ser hun brønnen i midten av handelsplassen og hun får en ide. Hun stiller seg framfor brønnen og venter på mannen. Idet han slår etter henne flytter hun seg og tar snublefot på ham så han faller framover over kanten på brønnen.

Hun når knapt å registrere hva hun har gjort før hun kjenner et rykk i kjolen og blir dradd over kanten på brønnen.

Det høres et svakt dunk idet de to treffer bunnen, og lyden av knekkende ben høres kun av dem i sekundene før de dør. Livsgnisten forlater øynene hans idet han hvisker "Jeg hater deg, Ragnhild. Du ødela livet mitt."

Men hun heter Sarah.

JGK. 22.06.10

Historien om en gutt.

Han står opp.

Klatrer sakte ut av senga og går i dusjen.

På med klærne, spise frokost, Si "hadet på badet" til mamma etter dagens klem.

Vel utfor døra og et stykke ned veien stopper han.

Han ser seg rundt. Ingen i nærheten.

Han går inn i skogen, finner lysningen sin og setter seg. Det er fint vær. 

6 timer senere er han hjemme igjen. Han lager middag og småprater med mamma, så går han på rommet og gjør hva enn tenåringsgutter gjør, så legger han seg. 

Tårene kommer denne kvelden også. De vonde tankene presser dem ut som en sykkelpumpe presser ut luft.

Mamma står utenfor rom-døren og hører at han gråter, hører hans forpinte hulk, og hun gråter selv, for smerten i det å vite men ikke kunne gjøre noe er intens.

Han sovner, gråtende.

Han står opp.

Klatrer sakte ut av senga og går i dusjen.

På med klærne, spise frokost, Si "hadet på badet" til mamma etter dagens klem.

Vel utfor døra og et stykke ned veien stopper han.

Han ser mot skogen, men vet han ikke kan gå dit i dag.

Når han kommer fram så ser han de slemme guttene og jentene stå ved inngangsporten til skolen. Vel, vel, han må forbi. 

Han prøver å gå uten å se på dem, men de tar tak i ham. Tvinger han til å gi dem lommepengene og maten sin. Tømmer sekken hans utover bakken. 

De andre elevene står og ser på, ler eller bare forter seg forbi.

Så går de. Han plukker sammen sakene og kommer seg til timen. Han gråter ikke.

I storefri gjemmer han seg så de ikke skal finne ham.

Etter skolen går han hjem, men møter dem på veien.

De river istykker sekken og skolebøkene, slår og sparker han, ødelegger klærne hans.

Når han kommer hjem blir mamma helt forskrekket og redd og sint og hun begynner å gråte.

Hun ringer til foreldrene til de andre elevene og kjefter mens han er ute en tur.

Idet hun går på badet ser hun en lapp. Han har skrevet "Jeg elsker deg mamma. Du er verdens beste"

Hun skjønner med en gang hva som skjer og løper ut i skogen for å finne ham.

Hun finner ham etter en stund.

Hennes smertehyl kan høres over hele nabolaget.

Stopp mobbing. Mobbing dreper.

JGK 21.06.10

The Rise of a Queen

She sits in her room, looking out her window at the night sky. So beautiful it is, so good to be bathed in starlight and moonlight, so cleansing it feels.
She takes a chance and start to dream. She dreams of blood, of violence and of steel.
Becasue she is steel. She has the will of an old magician and the body of a young woman with sinewy muscles in her arms and her long legs. 

Tomorrow she will prove it. Tomorrow is the day she has been waiting for since she was 4, now 9 years ago.
Tomorrow she will finally meet him. The one who has challenged her for her rightful place at her mothers side.
He is 21, 3 years older than her, and almost twice her size.
But she will win. She is faster than him, and as long as she can keep out of his reach, she can win.

Morning comes while she is still sitting at her window. She hums a random tune as she goes to the armory to get her equipment.
On goes the chainmail that protects her upper body and the chain-skirt that protects her thighs. On her feet she uses thick leather boots and she's got leather gloves. No helmet. It would just be in the way. She ties her long hair in a ponytail and picks up her whip, made especially for this day. It's a 12 feet long bullwhip made of red-dyed leather, except for one little detail. The tip is made of a barbed steel arrowhead, polished and sharpened to razor-like sharpness.
She puts her dagger in her belt. It's a small thing, with a short grip and a short blade. The blade is weighed, so it can be used for throwing with great accuracy.

 Now, out into the sunshine she goes, to kill her first man. For honor, for the right to sit on her mothers side, but most of all for the thirst. The thirst for blood is great in her, the thirst for violence and carnage even greater.

She enters the fighting area. He is already there. He does not look at her, doesn't even glance her way.

 There is a big crowd today. This fight is the one the people have been waiting for for 9 years.

 It is for power, glory, honor, and it is to the death.


A bell is struck and the crowd turns quiet. A man comes into the fighting area. he is tall, heavily muscled and his skin is tanned by years of sun. He is scarred from toe to forehead, having fought in innumerable wars, conflicts and barfights. His right eye is simply not there.instead there's a gaping hole where it should be. he won't hide it with a patch, because he believes it strikes fear into his enemies. He is right.


He speaks slowly and deliberately. His voice is a dark bass with a low and sad undertone.

"I will not take long. We have all waited for this day too long already. Since the day Rihaz turned four she has trained endlessly and undaunted for this day. She will fight my son, Stiga, for the right to rule this land.”

 He looks at the two fighters. His son and the dead queens daughter. He loves them both, but he will lose one of them today. He does not know which one of them he wants to win.

 “Let this fight be clean and fair. You may begin!”



She immediately goes into a crouch while pulling her whip free of her belt with her left hand. She has her dagger in her right hand.

 Stiga goes into his combat stance, his weapons of choice being a sword in each hand. This is a fighting style that takes years to master and requires enormous strength in the arms and good balance and reflexes. How well does he fight with this style? We shall soon find out.

 He charges her, but she rolls away with ease, using the wip to ensnare his feet when she comes up from the roll. He trips and falls and she moves in for the kill, wanting to stab him in his heart, but he rolls away and lashes out at her with his right-hand weapon. She evades the blade and stabs his arm with her dagger instead.


He doesn’t even flinch.


Now he’s up on his feet again, having loosened the whip on the way up, holding it in his left hand, his sword lying on the ground at his feet. He starts to reel her in, but she throws the dagger at him, catching him in the left shoulder. This time he cries out, more in savage fury than in pain. He takes the dagger, pulls it out and charges her again. This time she’s not fast enough to evade the blow and he places a savage blow to her stomach which causes her to double over and loose her breath. She is stunned. There’s nothing she can do. He moves in for the kill.


Just as he is about to strike, he feels a savage pain in his belly. Looking down he sees that sha has pushed the arrowhead of her whip into his stomach, making sure it’s barbs are stuck in his flesh. He bellows with insane pain, finally, and goes berserk. He throws away his weapons and starts hitting her with his fists, raining blows down upon her, all pain forgotten. At first the blows hurt her, oh, how they hurt!

After a few hits she can’t feel the pain any more. The world grows darker and finally everything goes black.


When his rage ends he is sitting on top of her, his hands covered in blood and brains, her head broken, smashed to pieces under his powerful hammering fists.


He looks around, sees the grave faces around him. Nobody is cheering, nobody is smiling.


He picks up her broken body and holds her to his chest, and he cries for her. He cries for the one he loved. He cries for his wife, whom he just killed…