Ei jente går langs veien , sakte og uten mål. Hun har hodet bøyd og ser ikke opp når noen går eller kjører forbi.
Hodetelefonene dundrer ut lyden av en heftig låt og ingen ser tårene som renner ned hennes kinn.
Når hun kommer til krysset ser hun dem stå der.
De populære jentene. De tøffe jentene. Jentene som er dronninger over skolegården.
Hun moter seg opp og går over veien. Hun er nesten forbi dem og deres dømmende, skjærende blikk når noen plutselig rykker tak i ryggsekken hennes.
Hun mister balansen og faller bakover på veien, og den som holder ryggsekken rykker i den så hun faller på magen. Så tar de av henne sekken og begynner å kaste tingene hennes i grøfta mens de kaller henne ting og ler.
Ei av dem tar hodetelefonene hennes og knekker dem.
Hun reiser seg sakte og sier "Stopp. Vær så snill, slutt...", men ingen hører.
Ingen ser tårene som faller på den harde, kalde asfalten.
En av jentene kommer mot henne, tar fram ei saks hun hadde gjemt i lomma og smiler ondskapsfullt idet hun begynner å klippe istykker ryggsekken hennes.
Ei kommer opp bak henne og holder henne fast mens ei annen sparker, slå, river henne i håret og spytter på henne. De ser på hverandre, peker på henne og ler idet de dytter henne i grøfta
Ei kommer opp bak henne og holder henne fast mens ei annen sparker, slå, river henne i håret og spytter på henne. De ser på hverandre, peker på henne og ler idet de dytter henne i grøfta
Bilene kjører forbi og folkene som kommer gående forter seg til andre siden av veien mens de later som de ikke ser noe.
De spytter på henne igjen, ler og går sin vei. Dette var dagens høydpunkt for dem.
Hun ligger i grøfta og gråter stille mens menneskene går forbi og later som ingenting.
Dette er den verden vi lever i.
Når hun flere timer kommer haltende inn døra hjemme lurer moren på hvor hun har vert. Hvorfor kom hun ikke hjem til middag?
Hun svarer ikke, bare går rett å rommet sitt og lukker døra og ørene. Moren så ikke blåveisen som hun har sminket over. Hun så ikke tårene som rant eller de ødelagte klærne.
Hun legger seg på senga og gråter. Etterhvert sovner hun.
Moren kommer inn på rommet for å spørre om dattera er sulten, men finner henne sovende i senga.
Hun setter seg på sengekanten og stryker dattera over håret.
Hun begynner å gråte når ser den ødelagte ryggsekken og hører dattera mumle i søvne "Nei..la meg være...ikke slå...ikke slå..."
Hun er syk dagen etter men står opp når moren er dratt på jobb. Hun setter seg ved skrivepulten og skriver en historie om ei jente som blir mobbet på skolen.
Når moren kommer hjem er dattera ingen sted å finne, men på bordet ligger en historie om ei jente som blir mobbet på skolen. Moren leser den og begynner å gråte, for hun skjønner at den handler om hennes egen datter, men hun ber til Gud om at slutten ikke stemmer idet hun stormer ut i skogen bak huset og finner fram til datterens favorittsted. Der finner hun også ei 10 år gammel jente som ikke kommer til å bli eldre.
JGNK, 16.11.10
Mobbing ødelegger mennesker og tar liv. Ikke mobb og ikke overse mobbing hvis du ser det skje. Ta tak i det! Vi må stå sammen og hjelpe hverandre om mobbing skal overvinnes.
