The yellow liquid

I woke up this morning, tired as hell, and with a bladder that threatened to burst.
As I stumbled out of bed and walked half blind into the bathroomm out of the corner of my eye I saw something.
I turned and saw it was just my image in the mirror, but I was sure I had seen someone else there a second before. I forget about it and line myself up with the toilet, and while revelling in the pleasure of the yellow liquid leaving my body, I see it again, out of the corner of my eye. I turn my head and see nothing, but I got goosebumps on my arms and I feel shivers running down my arms. What's going on?

Later that day I sit by my computer (SHOCK!!), and again I see something just outside of my vision. I turn around as fast as I can, but there's nothing there! What's going on? Am I going mad? NO! That can't be it!
I stop, turn back to my computer and keep playing my game. After a while it happens again, but i keep sitting still, and the image stays. I try t ofocus on it, slowly. At last I can see it. It's a syringe with a yellow liquid in it, and I recognize it! But where have I seen it before? Where? Think, think, God Damn it!!

It comes to me, like a steel pipe hitting a watermelon it crushes my train of thought. It's the syringe the veterinary use when my dear Zaba, my pure-bred German Sheperd dog.
She got sick, and the vets said they couldn't cure it. It crushed me, it destroyed me and I wanted to just fall down and cry my heart out.
I stood by the table as the vet tranquilized her, and I held her head when the vet injected her with the yellow liquid. I felt her go limp in my hands and I finally couldn't keep it in any longer. I broke down and cried and cried and I didn't want to let her go, but I had to, at long last. I can still feel her soft fur in my hands when i close my eyes, and I cansee her playfully catching the ball I threw for her. I remember when she came and laid her head on my lap when she wanted attention. But most of all I remember the love in her eyes before the vet tranquilized her. I think she knew. I thinks she somehow knew it would be the last time she saw me and wanted to show me how much she loved me.

God, I miss her. I can't stop the tears from rolling when I think about her, even though it's been years. I want her back. I'd give anything to get her back.

Zaba, my dear, sweet furball, I still love you. I hope you know, wherever you are.


I miss you <3

Don't give in

Colouring my hair, changing my style, trying to be like the others
they won't tease me then or hit me anymore.

I don't like it but I'll do it to get away from the stones they throw and the laughs directed at me

I hate their harsh words and the way they look down on me

calling me emo, goth or satanist, not understanding what is different

I used to like it but i just can't take it anymore, and so I become one in the crowd.

Don''t make the same mistake as me. Don't give in to those who do not understand

The sideline

I stand on the sideline, listening, watching
I can see your tears even though you try to hide them
I can hear the sorrow in your voice when we talk
I see the struggle within you every day, and I recognize it

Once I was like you, depressed, lonely and fucked up
I thought if I shut the people in my life out
That I could help it, that it would become better
'cause all they did was make me sadder

Now you're going through the same shit
Having dark days and darker nights, often crying
Often sad. I wish I could do something for you
But all I can do is stand on the sideline, listening, watching.

But even though I am removed from you
I hope you know you can always talk with me.
I will always do my best to help you through your dark times
I will always be there, never more than a phonecall away

Because we're friends and I love you.

This little....*thing*...is dedicated to and inspired by a good friend of mine.
Love yah!

More than you know

I was walking down this dark and empty street, singing to myself
Then I saw a shining star in a window across the street, and it was beautiful
It reminded me of the light in your eyes when you laugh
And the pure joy in your smile when we were together

In it's light I saw your face, your long flowing hair and I wept
I wept for the love long lost and the joy never to be found again
My heart was cracked already, but I could feel it break at the sight
And I knew at that moment I would never forget neither you nor what we had.

Our love was deep and profound, making us fly high
We were meant for eachother, made to be, you and me
But the world got in the way and our ways split apart
Now I never see you anymore, and it still hurts

Now I know it can never be us and I weep for it
But I also know that at least you remember me
And We remember what we had, long ago.

I wish you were mine, girl, I wish it could be us.

I still love you more than you can know

Shattered Reality

I'm a soldier fighting a war

A war inside my head where unconsciousness fights for control

Where Madness and despair is pressing hard against my sanity

I can feel the waves of sadness splashing against my sandy beaches

Tearing them up, breaking them apart

The pain from being the one who always stands as a rock in the storm

The fatigue of always being strong

They're pushing me down, weakening me day after day

Then the loneliness comes knocking and the door almost shatters

Darkness surrounds me like the walls of a cell

Imprisoning me and making me loose my confidence

I can't break out, can't getfree from this madness in me!

Let me out, let me go! 

I want to know!

What this life would be like without all these dark thoughts

All the nightmares and this loneliness that's eating me up

The Sadness always present, making me doubt myself and cry

I want to leave it all behind, but i can't!

This is my Shattered Reality

I miss you so

I remember the times we were together
I see in my head all the fun we had
The laughs and the pains
Drinking cocoa on the porch, tucked in under a blanket
Watching the stars in the dark sky, your head on my shoulder

I was mad about things I had nothing to do with
You betrayed me once but I forgave you
And we endured, our love for eachother being strong
Our friendship everlasting

When you're not close I feel empty inside
I feel weak, like a wall made of paper
But when you're near me I'm a brick wall
I can deal with anything and everything

But you're not here

I feel your shadow walking beside me every day

Your presence always close

You haunt me every minute, every hour of my life

You will never disappear

I can feel your ghost close to me 

Touching me, never leaving

I will never forget you

I can't let you go

I miss you so

Just like it used to be

Sorrow fills my bones, weakening me to the point of destruction
I feel the pain running through my veins, making me tremble
I'm thinking of you, my friend, who passed too soon

I miss you so much my stomach hurts whenever you cross my mind
I wish you would have stayed here with me in this evil world
But it proved too hard for you and you couldn't take it anymore
And so your story ended on the end of a rope in your best friends livingroom

I still remember the emotions when I saw you hanging from the ceiling
Your face purple and your eyes bloodshot
You left no note, no recording, just the three words written on your naked thigh
"I'm sorry, John."

I remember how I broke down and lay weeping and sobbing in a corner
With you in my arms, stroking your hair and kissing your forehead
Saying "Don't leave me, you can't leave me, I'm nothing without you!"

I still can't believe you left me alone in this place, this Hell
I hate you for it, yet I love you so much it hurts and I miss you so much I can't breathe

You showed me a world I didn't know, with laughter and joy, all pain hidden away
But then you left me. YOU LEFT ME!
Please, come back to me...

And in his head played a line from the song "Hate Me" by Blue october

"Just make her smile come back and shine just like it used to be"

Cracked lips

There are flashes on my pc-screen
little icons of conversations on MSN
I ignore them

My phone is ringing, friends who want to do stuff with me
Drinking, playing games, having fun.
I won't answer it

Someone's knocking on my locked door, yelling at me to let them in
They try to reach me, so the can make me go outside
I won't open it

My apartment is nice and clean, as I tidied it up a few days ago
Everything in it's plae. Everything must be perfect.
The note is on the fridge

There's someone at my window, looking in to see if I'm here
They see me. They go to the door and knock it in
They see me again

I'm sitting in my chair, my eyes closed as if sleeping
When they come near they see my white dried up skin
my half-open mouth with cracked lips
The glass on the floor with a stain of something beside it

They smell the poison all over the apartment
and they find the note on the fridge
they read it and then they start to weep
they weep not for me, but for the words on the paper

"I hate you all..."

Lost

Lost in a world of pain and hate, love and regrets,
I talk to you, my words betraying emotions I want hidden away.
I tell you my secrets without uttering a word, and you see the ruby tears running down my face,
leaving scars which will never heal.

You look at me, reading the thoughts behind my lies
Your eyes glitter in the evening light and I see the truth of who you are.
A devil inside, acting like the angel I thought you to be.
Swallowing me up in a twisted game of feelings where the prize is too high.

My heart keeps beating harder when I see you smile and I thought yours was the same.
Yet you turn away when you see me looking at you and pretend I'm not there.
The prize of the war I'm going through is the love I am able to feel for someone else.
You will kill it, I am sure, but you don't care, long as you survive.

So I stand here all alone in a world of pain and hate, sorrow and regrets.
I talk to you, my feelings hidden, my emotions under lock and key.
No secrets will you hear cross my lips and no tears will you get from me.
The scars I once had are gone now, because I am better without you.
And you will never see me again.

I am happy.

Restauranten

Han stirrer ut over folkemengden i restauranten. Så mange mennesker!
Og de skal alle til pers i kveld.
Han er nervøs. Han er en liten mann, knappe 165cm. Han har mørkt, nesten svart hår som er kortklippet, en liten bart og en liten tjafs av hår på haka. Han kunne spart seg for tjafsen på haka, tenker han, ettersom den ikke ser ut som noe annet enn noen kjønnshår som har vokst på feil sted.
Han er kraftig bygd, med brede skuldre, kraftige armer og hender og oksenakke.
Kledt hovedsaklig i svart, som hans store musikalske forbilde, Johnny Cash, sitter han der og venter på sin sjanse til å vise hva han kan. Tusenvis av tanker farer gjennom hodet hans, men mest av alt er han redd. Redd for hvilke følger det han nå skal gjøre vil få for ham senere. Hva blir konsekvensene av denne kvelden? Om utfallet blir bra så blir naturlig nok konsekvensene også bra, men går det til helvete så kan han se langt etter en ny sjanse. Feiler han vil han nok aldri få gjort noe lignende igjen. Folkene han prøver å imponere er nådeløse og ser på alle detaljer.Men han skal klare dette. Han har jo tross alt øvd og øvd, til han var sår og ikke klarte mer.

Han tenker på familien sin, kona Marie, dattera Anne og sønnen Benjamin og han ber en liten kjapp bønn for dem, selv om han ikke er kristen. Han er ikke religiøs i det hele tatt faktisk, så hva hjelper det vel å be da?
Idet han reiser seg og går for å hente sitt våpen begynner han å svette. Ikke mye, men nok til at det er plagsomt. Aldri før har han vert så nervøs. Aldri før har så mye stått på spill. Etter noe som virker som 100 år når han fram og tar et godt tak i våpenet. Han ser utover folkemengden, snur seg og ser på de finere gjestene i restauranten, tørker vekk litt svette med et lommetørkle. Han svelger en gang...to ganger...huker tak i nakken på seg selv og tenker "Skjerpings, Jonathan! Bare bli ferdig med det!!"
Så han hopper opp, river med seg våpenet sitt og setter i gang!

Dagen etter er han i alle byens aviser. Førstesiden på alle avisene. Snakk om å bli berømt over natten.
Han legger spesielt merke til den ene forsiden der det står "Jonathan Monsen - Norges beste stand-up komiker?"


JGNK
14.12.10

Ikke slå...

Det er en solfylt vårdag, varm og vakker med alt det grønne som våkner til liv
Ei jente går langs veien , sakte og uten mål. Hun har hodet bøyd og ser ikke opp når noen går eller kjører forbi.

Hodetelefonene dundrer ut lyden av en heftig låt og ingen ser tårene som renner ned hennes kinn.

Når hun kommer til krysset ser hun dem stå der. 

De populære jentene. De tøffe jentene. Jentene som er dronninger over skolegården.

Hun moter seg opp og går over veien. Hun er nesten forbi dem og deres dømmende, skjærende blikk når noen plutselig rykker tak i ryggsekken hennes.

Hun mister balansen og faller bakover på veien, og den som holder ryggsekken rykker i den så hun faller på magen. Så tar de av henne sekken og begynner å kaste tingene hennes i grøfta mens de kaller henne ting og ler.

Ei av dem tar hodetelefonene hennes og knekker dem. 

Hun reiser seg sakte og sier "Stopp. Vær så snill, slutt...", men ingen hører. 

Ingen ser tårene som faller på den harde, kalde asfalten.

En av jentene kommer mot henne, tar fram ei saks hun hadde gjemt i lomma og smiler ondskapsfullt idet hun begynner å klippe istykker ryggsekken hennes.
Ei kommer opp bak henne og holder henne fast mens ei annen sparker, slå, river henne i håret og spytter på henne. De ser på hverandre, peker på henne og ler idet de dytter henne i grøfta

Bilene kjører forbi og folkene som kommer gående forter seg til andre siden av veien mens de later som de ikke ser noe.

De spytter på henne igjen, ler og går sin vei. Dette var dagens høydpunkt for dem.

Hun ligger i grøfta og gråter stille mens menneskene går forbi og later som ingenting. 

Dette er den verden vi lever i.

Når hun flere timer kommer haltende inn døra hjemme lurer moren på hvor hun har vert. Hvorfor kom hun ikke hjem til middag?

Hun svarer ikke, bare går rett å rommet sitt og lukker døra og ørene. Moren så ikke blåveisen som hun har sminket over. Hun så ikke tårene som rant eller de ødelagte klærne.

Hun legger seg på senga og gråter. Etterhvert sovner hun. 

Moren kommer inn på rommet for å spørre om dattera er sulten, men finner henne sovende i senga.

Hun setter seg på sengekanten og stryker dattera over håret.

Hun begynner å gråte når ser den ødelagte ryggsekken og hører dattera mumle i søvne "Nei..la meg være...ikke slå...ikke slå..."

Hun er syk dagen etter men står opp når moren er dratt på jobb. Hun setter seg ved skrivepulten og skriver en historie om ei jente som blir mobbet på skolen.

Når moren kommer hjem er dattera ingen sted å finne, men på bordet ligger en historie om ei jente som blir mobbet på skolen. Moren leser den og begynner å gråte, for hun skjønner at den handler om hennes egen datter, men hun ber til Gud om at slutten ikke stemmer idet hun stormer ut i skogen bak huset og finner fram til datterens favorittsted. Der finner hun også ei 10 år gammel jente som ikke kommer til å bli eldre. 

JGNK, 16.11.10

Mobbing ødelegger mennesker og tar liv. Ikke mobb og ikke overse mobbing hvis du ser det skje. Ta tak i det! Vi må stå sammen og hjelpe hverandre om mobbing skal overvinnes. 

Who will win the fight?

I have a Devil on my shoulder
An Angel on the other
I want to do good, but I'm tempted to do bad
I need to be bad, but my Angel says "no, be good"

They fight an eternal battle for my attention
Doing whatever they can to make me insecure
My desicions might be wrong as well as right
Depending on the eye of the beholder

Sometimes my conscience scream at me when I do bad things
Other times it laughs at my victim
It never voices protests when I do good things
as if it doesn't care about being good

This is because of the rules taught to us by society
But it all comes down to you
The Angel on one shoulder
The Devil on the other

Who will win the fight?

Vinger av stein

Han sitter på kanten av brygga og ser utover havet.
Hodet spinner og han må holde seg godt fast for ikke å falle ned i det iskalde høstvannet idet han prøver å reise seg opp. Kroppen er sliten og han klarer ikke tenke klart, men en tanke står klart som den skarpe senhøstsolen i hodet hans: Stopp. Slutt med dette tullet nå. Han må komme seg hjem til kona og ungene, skaffe seg en jobb og sørge for at de har det bra. Han begynner å sjangle hjemover.

Hun står ved kjøkkenbenken og ser på dattera som sitter og ser på tv. 4 år gammel, og allerede så gammel.
Selv står hun med ett glass sprit blandet med litt brus og noen piller som hun svelger med alkoholen. Plutselig blir døra slått opp, og der står mannen. Han er full som alltid, og han begynner å rope til henne. Dattera gjemmer seg under sofaen og moren dekker ansiktet idet mannen slår etter henne med knyttet neve. Hun kjenner trykket fra knoklene hans som smeller mot hennes hender, og deretter ansiktet. Hun kjenner at hun begynner å hoven opp med en gang, og hun hyler og skriker, men han bare fortsetter og fortsetter. Datter ligger under sofaen og gråter stille, redd for å tiltrekke seg hans oppmerksomhet.

Han står på gatehjørnet og og selger stoffet sitt til uskyldige og skyldige. Han tjener penger, så hva bryr det ham hvem som bruker greiene? Når han har nådd dagens kvote går han og leverer pengene til sjefen og får litt til seg selv. Deretter går han til en lekebutikk og plukker ut en kjempe fin barbie-dukke med rosa kjole og sminke som lillesøstra skal få. Deretter går han på butikken og handler mat før han starter hjem. Når han åpner døra hjemme merker han at det er unaturlig stille i leiliheten, så han setter fra seg posene og går rett inn. Der finner han mora liggende og gråte på kjøkkengulvet med en blodig kniv ved siden av seg. litt lengre bort i gangen ser han faren ligge på magen i en dam av blod. Enda litt lengre bort ser han søsteren sitte i et hjørne med vidåpne, livredde øyne og tårer trillende ned kinnene. Han kjenner en tåre trille ned hans eget kinn, men bryr seg ikke. Han trår over faren og plukker opp søsteren. Han hysjer på henne, sier at alt skal bli bra og at hun ikke må være redd, for han skal passe på henne, ta henne under sine vinger av stein.
Han bærer henne ut i stua og setter henne fra seg. Hun lager ikke en lyd, bare ser tomt ut i rommet.
han går for å finne telefonen, men kjenner at stresset med å finne dem alle i en slik forfatning øker hans trang til å ta en stripe. Han kjenner trangen rive i hodet og kroppen, men prøver å konsentrere på det som er viktig. Han når telefonen, plukker den opp, trykker nummeret og ringer politiet.

Når han våkner er han på sykehuset. Han får panikk, roper og skriker, helt til politimannen kommer inn og får roet ham ned. Han spør hvor søsteren er, men politimannen vil ikke si noe. etter en stund kommer flere politimenn, og disse har med seg bilder som de viser til gutten. På det første bildet er faren, liggende i en blodpøl i gangen, der han fant ham. Det andre viser moren liggende på kjøkkengulvet, druknet i sitt eget oppkast. Det tredje viser søsteren liggende på sofaen og holde rundt bamsen sin, helt blå i ansiktet og med merker etter putevaret han brukte for å kvele henne i sin rus...

En tilståelse...

Siden omtrent midt inni forholde mitt me Karina har æ vært deprimert mer eller mindre hele tia.

Æ e alltid trist å lei, æ føle mæ ensom å aleina hele tia, uansett ka æ gjør å kem æ e lamme.

Humøre mitt e som en jojo, dvs. at æ kan være godt humør å superglad å 5 minutt etterpå så e æ så deprimert at æ har løst å legge mæ på bakken  å bare dø.

Ikke så rent sjeldent ende kveldn opp me at æ grine mæ i søvn fordi...vel, fordi æ e trist å lei, rett å slett.

Æ har ingen årntli grunn t at æ gjør d. D bare e sånn.

De gangan æ blir glad så vare d vanlivis bare i toppen non få tima før æ e tilbake på bunnen igjen. D e ganske slitsomt å ikke klare å føle årntli glede. 

En anna itng e at æ e bynnt å bli mye sint å forbanna, å d helt uten videre. Et eksempel: Før aronnesrocken va æ lamme Cc, Mortn, Kim å Kiki på city scene å så på non band som spilte...eeeh..Power to the Robots å Before Dusk heta dem. D va ganske bra, å vi hadde d arti å sånt. men mens vi satt å så på Before Dusk, så forsvant d gode humøre mitt, å æ blei mer å mer sint. Ingen grunn for d på nån måta. æ blei rett å slett bare forbanna. d hele endte me at æ bare dro hjem uten å si ifra t nån, for æ visste at om æ snakka t nån dær så kome æ t å bynne å kjefte å bjeffe t dem, å d ekke no gøy.

Samme skjedde i går når æ hadde vært hos mamma å spist middag. d va kosli selskap å god mat, skitsnakk å fliring. så mens æ gikk heim blei æ bare mer å mer sint. ikke vet æ ka/kem æ va sint på eller koffer, men d e nu sånn d blei. d ekke no kosli, d kan æ love

Men d e ikke bare d heller. Æ e blidd kald. dvs, æ bryr mæ egentli midt i ræva om folk å ting.

Æ klare liksom ikke å bry mæ hvis bestevennen min kommer å fortell at d har skjedd no som egentli e ganske jævli. Æ klare ikke bry mæ om nån æ egentli e gla i kommer me dårlige eller gode nyheta. Æ må faktisk tvinge mæ sjøl t å late som at æ bryr mæ så mye som en fis om ka som skjer, å d e jo ikke helt bra vil æ påstå.

Så nu, etter å ha snakka me nån folk som har vært borti lignanes greier, ska æ snakek me legen min om ikek lenge, å se ka han sir. forhåpentlivis får æ mæ en psykolog som kan hjelpe mæ me d hær, for æ klare ikke å ha d sånn lengre.

Man krysse fingran for at ting årne sæ.

The Call of the Wild

Listen!
Can you hear it?
It's playing just for you, to tempt your tormented soul
It's calling to you from beyond the mountains and below the seas
It's calling your name louder as each minute pass and you feel yourself being pulled towards it.
It's so sweet and tender and a the same time rough and hard
it wants you, your soul, to return to it.
Yes, return.
You've been with it before. ou've played the melody and sung the song.
Do you remember it now? Yes, you do, don't you? Isn't it lovely, isn't it sweet?
Go now my dear, go to it and let it envelope you in it's soft embrace as you leave humanity and enter the primal state of being that is in every animal.
Play the melody and sing the song again, and this time it's another one's turn to be pulled.
Pulled away from the fucked up existence that is life as we know it.
Listen. Listen to the Call of the Wild...

The shadow of the Great Oak

I see you standing there in the shadows of the great oak, your head bent, your shoulders slumped, the ground in front of you wet from you tears. The others are running by, laughing, yelling, playing. I sit on the bench, watching you cry. I want to talk to you, to hug you and whisper in your ear "Everythig will be ok. I'm here now.", but I don't dare to go to you in case you should push me away.
Your long, silky hair is flowing in the wind, and I want to go over to you and gather it in, touch it and talk to you.
I want to tell you how I feel, but I dare not. I'm afraid you won't have me, that you'll push me away and not let me get to know you, the real you.


So I sit here, on my bench, watching you standing there in the shadows of the gret oak tree, day after day.
One day you're not there. I can't see you anywhere. When I get close to the great oak tree, I see something that lies hidden within a hollow in the bark. As I pull it out, I see that it is a piece of paper. I open it and read those sad words that's written there: 


Hello. 
I'm hoping it's Benjamin who finds this letter, as it is intended for him. I've seen you, watching me from your bench. Watching, when the bad people teased me and hit me and kicked me. You watched as I cried and stood alone. I could see the compassion in your ees. I could see your tears, running down your cheeks, to drop at the ground between your feet, and I knew they were for me. 
I could see the love in your eyes, and I say; I love you too, Benjamin.


Sarah.


I fold the letter nicely and put it in my pocket. Then I start asking around after Sarah, but nobody's seen her. I get her address from a friend and go to her house after school. I'm gonna tell her I love her now.
I knock on the door and wait. After a while a woman opens it. I can see she's been crying, and I get a bad feeling. I ask her i Sarah's home, and she looks at me with the saddest eyes I have ever seen. Her lower lip trembles as she say: "You must be Benjamin. She told us to expect you. Please come in."


She takes me into her livingroom, where she bids me sit on the couch. She takes the seat next to me, and takes my hands in hers. Then she looks me straight in the eye and says: "Sarah...she loved you very much, you must understand...she talked about you often. But now...now I will never hear her sweet voice again. You see, she killed herself  last night, overdosing on sleeping pills...I'm sorry..."
Then she starts to cry. I sit there or a few moments, totally stunned and then I start crying too.
Now I'll never get to tell her how I felt.


Time goes by. There's a girl sitting on a bench in the schoolyard. These are the words from her Diary:

I see you standing there in the shadows of the great oak, your head bent, your shoulders slumped, the ground in front of you wet from you tears. The others are running by, laughing, yelling, playing. I sit on the bench, watching you cry. I want to talk to you, to hug you and whisper in your ear "Everythig will be ok. I'm here now.", but I don't dare to go to you in case you should push me away.

So cold...

Baby, you're so cold. Your fingers are like icicles, sliding across my back. Your eyes are like pits of icy blue water and your lips are cold like the ice that coats the rivers in winter. Baby, I love you. Baby, I want you. Baby, I love the feeling of your struggling as I choke you to death here on the cold, cold riverbed in the frozen forrest with the trees as our audience. Baby, you're mine forever now.

Ondskap?

Jeg holder rundt deg og klemmer deg, kysser deg på kinnet, i nakken og på halsen.
Jeg kysser deg på munnen og vi begynner å kline og ta på hverandre.
Jeg tar av deg toppen og åpner BH'en din og småbiter litt i brystene dine. Jeg lar tunga leke med niplene dine mens jeg bruker hendene til å til å ta av deg buksa og trusa, for så å før ei hånd mellom lårene dine og leke med den våte fitta di.
Du stønner og jeg løfter deg opp og setter deg på kjøkkenbenken, så bøyer jeg meg ned og slikker deg mens jeg fingrer deg. Tunga går som en tornado rundt klitten din mens fingrene mine leker med fitta du og du stønner og ynker deg i nytelse.
Jeg løfter deg igjen og bærer deg på rommet hvor jeg legger deg på senga, så finner jeg fram håndjernene jeg vet du har i nattbordet ditt. Jeg setter deg fast i senga, både hender og føtter, med armene og beina spredt.
Så finner jeg fram pisken og blindfolder deg med et tørkle. Jeg begynner med å kysse deg på halsen, ømt og forsiktig, mens jeg bruker pisken til å stryke over hele kroppen din. Jeg småbiter litt i ny og ne og hører på lydene dine at du liker det jeg gjør. Jeg pisker deg forsiktig på lårene ettersom jeg begynner å nærme meg fitta di med kyssinga min.
Jeg finner fram vibratoren din og finner et nivå jeg mener er perfekt, og begynner å massere klitten din med den, mens jeg pisker deg å lårene. Etter en stund legger jeg fra meg pisken og begynner å fingre deg samtidig som jeg bruker vibratoren på klitten din. Jeg kler av meg og setter meg mellom beina dine og gnir den harde pikken min mot fitta di, presser den litt inn og drar den ut igjen og terger deg litt akkurat i åpningen. Så, med et kraftig støt presser jeg meg helt inn i deg og støter igjen og igjen, hardt og fort, og du hyler og stønner i ren, skjær nytelse. Jeg stopper like før du kommer, venter litt, og setter så igang igjen. nok en gang stopper jeg rett før du kommer og trekker meg ut. Jeg bøyer meg fram og slikker deg til du får orgasme, reiser meg opp og ser på deg. Du ser tilbake og sier du vil ha mer, du sier jeg skal ødelegge deg, ta deg alt jeg makter, til du trygler meg om å stoppe...

Jeg reiser meg, kler på meg, går ut i stua og ruller en røyk mens jeg hører på at du forbanner meg for å være en drittsekk, om at jeg skal slippe deg løs og et stort utvalg av banneord. Jeg smiler for meg selv og går ut av leiligheten din...

En romantisk kveld

De sitter overfor hverandre på restauranten og spiser et meget godt måtlid. Det er romantisk, med dimmede lys, stearinlys på bordet og romantisk musikk i bakgrunnen som blir spilt av et band på en liten scene.
Hun snur seg et øyeblikk og ser seg rundt, rett og slett fordi hun er nysgjerrig. Når hun snur seg tilbake ser at mannen har reist seg fra bordet og står et lite stykke borte og prater med ei ung dame mens han klemmer på rumpa hennes. Han oppdager plutselig at hun ser på ham, og han setter seg igjen. Han later som ingenting og fortsetter å spise maten sin, mens hun sitter der og stirrer på ham i forferdelse og fortvilelse. Hun innser nå at alle ryktene hun har hørt om hans utroskap ikke var løgn likevel, slik hun trodde.
Han var jo verdens beste mann, så hvordan kan dette ha skjedd? Spesielt lurer hun på hvorfor han har gjort det. Er hun ikke god nok for ham? er hun ikke god nok i senga? Tjener hun ikke nok penger?
Spørsmålene fyker gjennom hodet hennes og hun blir mer fortvilet. Så innser hun plutselig at det ikke er henne det er noe galt med, men ham. Om ryktene stemmer så har han vært utro mot henne over 20 ganger bare de siste 2 årene, etter at de giftet seg.

Hun skjelver der hun sitter, men han ser ikke ut til å merke noe, og hun kjenner sinnet stige inni seg. Hvordan kan han bare sitte der og late som ingenting nå når hun vet? Hvordan kunne han gjøre dette mot henne?
Hun kjenner at vannet renner over, og alt blir rødt. I denne røde tåken ser hun, som om hun skulle vært på kino, at hånda hennes plukker opp en gaffel, og at kroppen kaster seg over bordet mot ham.
Hun klarer ikke å stoppe seg selv idet hun stikker mot ham med gaffelen. Han prøver å beskytte seg men ender opp med en gaffel gjennom den ene hånda. Hun rykker løs gaffelen og angriper igjen. Mannen, som nå er i sjokktilstand både på grunn av det uventede angrepet og smerten i hånda, klarer ikke å bevege seg og han ser når hun stikker ham igjen og igjen i magen og brystet, armene, bena, halsen, og til sist øynene.

Hun reiser seg og ser nedover seg selv. Hun er full av blod etter det hun har gjort, og mannen ligger der, livløs. Hun ser seg rundt og ser at de feste andre gjestene har stukket av, men noen sitter skrekkslagne og ser på henne. Hun gir dem et "reis til helvete"-blikk og går. Hun henter kåpen sin i garderoben, tar den på og knepper skikkelig igjen, så ingen skal se blodet på kjolen hennes. Så går hun ut i gaten. Hun hører politisirener som nærmer seg, og går ned et smug for å komme unna. på vei gjennom smuget støter hun på en uteligger som sitter og spiller på noen søppelkasse-lokk, bøtter og baljer med ei trommestikke. Han ser henne og dytter borti en pappkopp med noen mynter oppi. Hun ser på ham med hat i blikket. Uten forvarsel lener hun seg ned og rykker trommestikken fra ham, og det går så fort at han ikke når å reagere. deretter snur hun trommestikken, slik hun holder den som de skal holdes, og deretter stikker hun den i øyet hans med all den kraften hun kan finne i seg selv. Han hyler og skriker noen sekunder, så slumper han sammen på bakken. Hun rykker trommestikka ut av hodet hans og ser på den grå-aktige hjernemassen som sitter fast i enden. Hun rister den til det faller av, tørker av den på klærne til uteliggeren og stikker den i lomma, så går hun hjemover.

Idet hun runder et hjørne får hun et slag i ansiktet og går i bakken. Hun ligger og ynker seg, for nesa hennes knakk. Når hun åpner øynene ser hun en stor mann stå over henne i ferd med å kneppe opp buksa. Hun får panikk og prøver å stikke av, men han slenger seg over henne og holder henne fast. Han er sterk, og hun klarer ikke å komme seg løs, selv ikke når han bare holder henne med ei hånd og bruker den andre til å brette trusa hennes til side så han kan presse seg inn i henne. Idet han kommer inn kjenner hun smerten jage oppover i kroppen og hun hyler og roper alt hun klarer, men det virker ikke som noen hører henne. Hun slår, biter og klorer mens han voldtar henne og hun gråter av smerte og skam. Så husker hun trommestikka i lomma på kåpen. Hun later som om hun begynner å like det han gjør og sniker hånda ned i lomma og later deretter som om hun skal stryke ham nedover ryggen og rumpa, men når hun kommer så langt ned skyver hun trommestikka opp i ræva hans så hardt hun klarer. Han brøler i smerte og ruller av henne mens han prøver å få den ut. Hun reiser seg og løper det hun klarer, og når hun ser seg tilbake ser hun ham ligge på bakken og brøle i smerte med ei blodig trommestikke liggende på bakken et lite stykke unna. Hun løper videre og kommer ut på gata igjen. Hun retter seg opp, ordner seg litt og krysser gata. Idet hun skal gå opp på fortauet på andre siden av gata hører hun noe fløyting og ser seg til siden. Det siste hun ser er en buss som kommer kjørende ukontrollert nedover gata. Sjåføren ligger sammensunket over rattet og ser ut som han sover. Så treffer bussen henne, og hun kan kjenne alle beina i kroppen bli knust i sammenstøtet og hun blir kastet bortover fortauet og kræsjer i en lyktestolpe. Hun ligger der, kroppen helt knust og kjenner hjernemassen dryppe ut av den knuste hodeskallen hennes, og hennes siste tanke er : "Jeg håper jeg ikke blir sykemeldt..:".
Så blir alt svart...

One long night

I come up behind you and put my arms around your waist. You turn your head and I kiss your soft lips deeply, sensually.

I kiss your neck, your cheek and your nose.

I caress your breasts through your clothes and nibble at your ear and we are both breathing heavily.

As I bite your neck you stat to moan and I turn you around.

I rip off all your clothes. I bite your neck, your cheeks, and nibble at your ears while you feel my fingers clawing your back, and you moan louder for every bite i take.

I start going down, biting my way, starting with your arms, then your neck and your breasts. I don't bite hard, just hard enough for you to love it. I kiss your stomach and squeeze your ass as I lay you down on the bed.

I'm going south, my tongue whirling in a wild dance around your clit while my hands are caressing your breasts and your thighs.

I feel your wetness on my fingers as they slowly enter your pussy, and I taste your juices as My tongue dances faster and wilder than before. I Fingerfuck you while I lick you and you moan and scream and can't lay still.

At the end I enter you, my cock gliding effortlessly through your soaked pussy and you moan even louder. I start pumping, going hard and fast and you love it. You're clawing at my back, biting my chest and shoulders and I'm biting your neck and everything else goes away. I go slower and softer, giving you a small break before I start again, going even faster and harder than before and you know why. It's because I wanna hear you scream as orgasm after orgasm takes you to that place that only sex can help you go. I wanna hear your screams, filled with pleasure and lust.

When your orgasm ends, we I roll off you, both of us breathing hard. We smoke a cigarette, and lay us down to sleep. But we're not gonna sleep tonight. before 1 minute passes we are on it again. We fuck eachothers brains out all night long, and in the end we are both too exhausted to do anything but cuddle up in a spoon, my arms around your lovely, sweaty body.

But then, feeling my steel hard-on against your ass, you want more. Want it in any way possible and so we go from the normal riding and missionary to doggy, hard and fast. After a while, I ask if you wanna take it in the ass, and yes, you do.

So I start slow, letting you get used to the feeling, since it's been a while since last time, and when you're ready, I go all in, and you scream and moan as I play with your clit while I'm fucking you. I stop when you ask me to, and you say you can't do anymore, because you're totally exhausted. I accept this for the compliment it is, and this time, we do sleep, close, our arms wrapped around eachother in an embrace that will break all too soon...



JGK, 17.08.10

This is how I feel

Den hær skreiv æ egentli i Januar i år, men glemte å legge dn på bloggen, så hær kommer dn. Har d fortsatt sånn i ny å ne, men ikke like ofte som da, heldivis.

Du har mæ i din hule hand

Du stramme grepe dag etter dag,

du slæpp aldri take.

Æ hate dæ så jævli, æ hate dæ så du ikke ane

Du e alltid me mæ, time for time, minutt for minutt

Du har fulgt mæ hele live, så længe æ kan huske

Du e d værste som fins, å du gjør mæ lei

Æ føle dæ hele tia, nær mæ, rundt mæ, overalt

Du stramme grepe enda litt mer, å d kjennes som æ ska kvæles

Dine iskalde fingra snik sæ rundt i hode mitt å bringe negative tanka

Æ kjenne dem helt innerst inn i sjæla, å æ e redd

Redd for at du ska få overtake, redd for at du ska vinne

Redd for at du ska ta kontroll å ødelegge mæ

Ingen kjenne mæ bedre enn du

Mine styrka, mine svakheta, alt ligg åpent for dæ

Du stramme grepe igjen å d kjennes som æ ska knuses

Sekund for sekund snegle dagan sæ avgårde

Æ kjenne du ligg å lure bak alle hjørnan å jør mæ utrygg

Æ har ikke styrke t å kjempe imot dæ lengere

Du kommer t å vinne å æ kommer t å forsvinne

Æ hate dæ, Ensomhet.

Du har fulgt mæ så lenge æ kan huske å æ klare ikke å bli kvitt dæ

Æ vil ikke ha dæ hær mer!

Æ klare dæ ikke mer.

Ensomhet, æ hate dæ

Du tar live av mæ.

Æ orke ikke slåss mot dæ mer

Æ gir opp...

Drømmejenta

Han åpner øynene og ser seg forsiktig rundt uten å bevege hodet, men han ser ikke noe galt. Bare det samme gamle rommet med de samme slitne Evanescence og Blue October plakatene, El-gitaren som står ved forsterkeren, PC'n og hyllene som er fulle av alskens bøker.
Alt er som når han sovnet, ryddig, stille og rolig.
Han snur seg for å sove videre, men skvetter som faen når idet blikket hans fester seg på et par lysende grønne øyne.

"Hva faen...!" roper han idet han spretter opp av senga, snubler i en kabel og faller.
Han setter seg fortumlet opp og ser urolig mot senga. Var det innbilning? Bare et fantasifoster født av for mange skrekkfilmer?
Men nei, øynene er der ennå, like tydelige i mørket som selvlysende maling, om omtrent samme farge.
Så ser han kroppen de er festet til.
Han ser fort at det er ei jente. Hun er vakker, så ufattelig, unaturlig vakker. Og hun er naken. Han innser dette med ett sjokk. Hvor kom hun fra? hvorfor er hun der? Hvorfor er hun naken?

Han kjenner kroppen reise seg og klatre opp i senga, selv om han ikke har gitt den beskjed om å gjøre det.
Han ser armen strekke seg og den ene hånda stryke henne over kinnet, ned halsen og kjærtegne det ene brystet hennes. Han kan ikke fatte at dette skjer. Det er ikke han som gjør det! De er som om han er innelåst i et bur, men kan se gjennom vinduer på hva som skjer på yttersiden.

Hun stønner lett og han ser hånda gli ned mot skrittet hennes. Han kjenner når fingrene treffer den våte sprekken og begynner å fingre henne. Hun stønner høyere. Alt som har skjedd til nå er glemt i det han glir inn i ekstase sammen med henne i den mørke natten.

Når kompisene kommer og skal vekke ham dagen etter finner de et inntørket lik.
Det ser ut som alt blodet er sugd ut av de og det har vert dødt i mange år.
Ja, det ser nesten ut som en av de gamle egyptiske mumiene.


JGK, 02.08.10

Two souls, one body

He is the boy with the dark blue eyes.
She is the girl with the fiery hair.
His mouth is narrow and sensual.
Her nose is small and delicate.
His torso is slim but strong.
Her legs are long and powerful.

They always fight and scream at eachother.
They are always together, a loving couple.
Though each do not see the other.
To each goes their own illusion, twisting their world, tearing it apart.

It's not easy, for they know something's not right.
They both have blank spots, their memories dark.
The song is right, at least at the start. It tells of what is wrong.
It says it all, loud and clear.
Would you hear it now, all defined?

"Hello, I am your mind, giving you someone to talk to..."

I must go now, I can feel her coming.
Taking over, I can't resist.
This feeling I can't describe.
Think how you would feel
Two souls with minds of their own,
One body to contain them...


JGK, 02.08.10

From a crimescene

"I saw the lie for what it was.
Your faithfullness gone to hell.
My mind reeled with uncertainty and pain from your betrayal
Through my mind race the memories of our past
The good, the bad and the ugly, but all worth treasuring because they involve you"

"Now you have destroyed our future
Yes, you have!
YOU ARE THE CAUSE OF THIS!
Why, you ask? Because you ran away! Had you stayed, we could have talked about it.
Alas, now I have chased you from one end of the world to the other and I've finally caught you!"

"Now you're sitting in that uncomfortable chair in this damp, musty cellar where no one can find you.
Oh, why did you fuck that girl? Why did you betray my love?
Oh, you didn't? you didn't fuck her? That's funny, 'cause that's what she said.
But who believes a known liar and whore? I know I don't
It's too late now anyway. I already killed her!"

"You look shocked. Why? Did I not warn you?
Ah, but you didn't believe me.
WHAT THE FUCK ARE YOU CRYING FOR?
I TOLD YOU I'D KILL FOR YOU!
BUT NO MORE! YOU BETRAYED ME AND NOW YOU SHALL PAY THE PRICE!"

This is what she said when she recorded the video.
She recorded it for the world to see that she was the one who murdered him.
And she did so in such a grotesque way that it can't be described, and after she was done with him she started on her self. It's all on the tape. You can watch it if you dare.

Where are the bodies, you ask?
Well, look around! Do you not see the bits of flesh strewn around the room?!
On the roof, the walls, in the sink!??


JGK, 02.08.10

Kjærlighet

Han ser på henne. Hun ser på ham.
Han kjenner henne trekke ham til seg som ved hjelp av et usynlig tau, men han vet at ikke er så enkelt som det.
Alt det han føler når han ser på henne. Alt han tenker når han er sammen med henne.
Hun er hans liv, hans første og eneste kjærlighet.
Hun er verdens vakreste, og han elsker henne mer enn ord kan forklare.
Han stryker henne over det myke håret, kysser hennes myke lepper og legger seg ved siden av henne.

Når han våkner kysser han henne igjen. Han står opp, kler på seg og drar på jobb.
Han jobber i et begravelsesbyrå, og er den beste i firmaet til å balsamere lik. En relativt godt betalt jobb, med tanke på det morbide arbeidet han må gjøre. Når han kommer fra jobb går han rett inn på soverommet og kysser henne igjen.
Herregud, hvor han elsker hennes myke, kalde lepper.
Hennes vakre, silkemyke og kalde hud.
Hennes hvite, døde øyne...

Men han ser at hun ikke vil ha ham mer. Hun elsker ham ikke lengre. Han flyr inn i et raserianfall som ville fått vikingkrigere til å se ut som tamme hundevalper.
Han løfter henne av senga og bærer henne ut i skogen bak det store huset.
Der graver han en grav og legger henne nedi. deretter lager han et lite trekors og risser inn navnet hennes.

Melissa.

Endelig skal hun å hvile, men aldri få ro. Rundt henne ligger gravene til de 12 andre kvinnene hans.

Han går inn i huset igjen, spiser middag, ser på TV, leser litt i ei bok og går deretter og legger seg.
Han kommer ikke på jobb dagen etter, eller dagen etter der igjen. Ingen får tak i ham på telefonen.
Etter ei uke drar en av kollegaene hans hjem til ham for å se om han har det bra. han finner huset med alle dører og vinduer på vidt gap, alt av lys på og noe som ser ut som kloremerker rundt omkring på veggene, i taket og på gulvet. Han finner blod på flere steder.
I en lenestol i stua finner han kollegaen sin. Idet han ser ansiktet hans blir hans eget helt hvitt. Han stirrer i skrekk på tingen som sitter i stolen og bryter ut i et hyl og løper fra huset.

i stolen sitter mannen med 13 kvinner, innhyllet i noe som kan minne om balsameringsstoff, men som er steinhardt og helt gjennomsiktig, som glass. Man ser helt tydelig kloremerkene overalt på den nakne kroppen, pikken som er blitt revet halvveis av og et ansiktsuttrykk som vitner om ren, ekstrem, sinnssyk redsel.

Danserinnen

Hun danser. Hun dansen som om det stod om liv, som om hun hadde djevelen til publikum og demoner som fans.

Hun gir alt hun har i det vakre sølvaktige månelyset ved det nydelige vannet som ser ut som flytende sølv i nattens lys.

Hun følger ingen musikk, for det er stille bortsett fra de vanlige nattlydene. Hun danser etter musikken i hodet og rytmen av hennes stadig raskere hjerteslag. Hennes ben er som virvelvinder over bar mark der de virvler opp blader og jord i sin raske dans, nesten umulig og følge.

Hennes vakre kroppe vrir og vender seg i dansens hete intenshet. Hun er fortapt i dansen, og hun danser bare for seg selv.

Hun kan danse slik i timesvis, så grasiøst og vakkert som alle verdens dansere til sammen.

Og han er vitne til dette. Han sitter ved skogkanten og ser på henne uten at hun merker at han er der.

Hun danser raskere og mer sensuelt. Kjolen flagrer i månelyset, og det ser ut som hun flyter på lufta. Ingen som danser slik kan være bundet av jordens fysiske lover. Det er ikke mulig.

Et øyeblikk ser det ut som hun danser på vannet, men det går jo ikke. Synsbedrag i månelys og nattemørke.

Så ser han at hun faktisk danser på vannflaten. Hun danser som besatt med det lange vakre håret flagrende rundt seg, rundt hodet, de vakre skuldrene og skjuler hennes vakre ansikt.

Vannet kruser seg i små bølger under henne og fortsetter utover i sirkler. Han går nermere vannkanten, helt besatt av hennes utrolige dans og hypnotiserende bevegelser. Så vakkert...så utrolig vakkert...

Han går lengre fram, ut i vannet. Han vil ta på henne, kjenne henne under sine hendre, kysse henne, danse med henne og ligge med henne. Han vil gifte seg med henne, elske henne og få barn med henne.

Han får ingen av delene.

Idet han nesten kan ta i henne snur hun seg mot ham og han ser, i det skrekkelig vakre månelyset, ansiktet hennes. Ansiktet som noen minutter tidligere var så vakkert, så utrolig vakkert.

Det er nå en maske av skrekk!

Huden er tørr og sprukket og ser ut som gammel papyrus som er trukket stramt over hodeskallen. Hun har ingen nese, og øynene, åh, øynene!

Der det tidligere var dype, vakre, sensuelle grønne øyne som kunne fått enhver gift man til å drepe kona si er det nå noen lysende blå kuler som betrakter ham med iskald sult og morbid lyst.

Hun smiler, og han ser halvråtne gulnede tenner der det før var en hvit, perfekt tanngard.

Han er livredd, men klarer ikke rive seg løs fra de uendelige mørke dybdene som i øynene hennes. Øynene som suger ham inn, holder ham fast, fortærer hans sjel.

I et siste glimt av tanker husker han mytene om de såkaldte Sukkubusene. Disse er demoner som tar kvinneskikkelse for å lure til seg menn for så å suge all livskraft ut av dem mens de har sex.

I det han tenker dette tar hun av seg den silketynne kjolen som han nå oppdager var laget av ekstremt vakkert spunnet spindelvev.

Hun flerrer av ham klærne og griper tak i hans stive lem. Hun klemmer hardt og han vil hyle i smerte, men kan ikke. Han kan ikke gjøre noe. Hun har paralysert ham. Hun dytter ham på rygg og rir ham, rir ham hardt og lenge, helt til det eneste som er igjen er et inntørket lik på bunnen av et beryktet lite vann som ingen tør å bevege seg. Det viste seg å være en grunn til det.

JGK, 19.07.10

Dødelig lek

Han har de i ei krukke av blankt glass. Det er et gammelt syltetøyglass, den store typen med metall lokk som skrus på.

Han samler dem i denne krukka eller andre krukker lik den. Han bruker disse fordi han liker å se på. Han liker å å se dem vri seg når de pines.

Edderkopper, fluer, meitemark, biller og alle andre typer insekter.

Han putter dem i glasskrukka, skrur på lokket og hiver den på et bål og ser på med absurd, morbid fascinasjon når de vrir seg, pines, smelter og dør.

Dette har han gjort mange ganger nå. Han er praktisk talt en ekspert på å pine dyr, det være seg insekter, katter, hunder eller andre dyr.

Han husker med sinnssyk glede og fascinasjon den gangen han spikret en katt fast i et kors av tre. en spiker for hver pote, og deretter skjærte den opp mens den ennå var i live.

 I løpet av de siste 2-3 ukene har han begynt å få en ekkel følelse overalt hvor han drar. Han føler seg beglodd, forfulgt, overvåket.

Han våknet ei natt i ekstrem redsel, hylende, hyperventilerende. Han visste ikke hva det var som gjorde det, hvorfor det skjedde, men han hadde aldri vert så redd før i hele sitt liv.



Om dagen fortsetter han med sin grusomme hobby, om natten våkner han hylende og skrikende, reddere og reddere hver gang.

Hvorfor skjer dette? Hvem er det som holder øye med ham hele tiden?

 For noen dager siden begynte han å legge merke til at alle insektene og dyrene han passerte så på ham. Stirret på ham. Hver minste bevegelse han gjorde.

Han burde skjønt det allerede da, men nei, hans dumme, trege hjerne ville ikke prosessere det han så. Han avskrev det som paranoia og livlig fantasi.

Så dum han var.

Denne natten våkner han fordi han føler at han ikke er alene i rommet. Han er ikke redd, men alle sanser står på maks. Han hører noe kravle rundt på rommet hans, og når han åpner øynene ser han en edderkopp henge noen få cm over ansiktet hans. Den ser ENORM ut!

Han vræler og spretter opp av senga. Når han lander på gulvet hører han noe knase og kjenner den uforglemmelige lyden av biller som knuses under føttene. Det er en kvalmende knuselyd.

Han ser ned og ser at gulvet er dekket av insekter. Biller, edderkopper, meitemark, maur og alle andre nevnelige og unevnelige, kjente og ujente typer av insekter.

De begynner å kravle opp føttene hans, og han kjenner noe som faller i håret hans. Han kjenner etter og finner en enorm edderkopp. Han hyler og kaster den i veggen, så løper han ut av rommet. Gangen er full av insekter. Han løper ut i stua og ser at den også er full av insekter. De ser ut til å komme fra alle mulige steder, alle sprekker og kriker og kroker.

Han River opp ytterdøra og løper ut på trappa og bråstopper. Insektene inne er glemt i et øyeblikk. Rundt trappa...nei, rund huset står det hunder, katter, ravner, kråker og hundre andre typer dyr og alle stirrer på ham. Hundene flekker tenner og knurrer, kattene hveser, kråkene og ravnene lager sine lyder, og det gjør alle de andre dyrene også. Under alt dette ligger lyden av milliarder på milliarder av insekter som summer og lager andre lyder, og det hele blir til et orkester av infernalsk musikk.

Han får panikk og løper langs terrassen, hopper ut på plenen, faller, ruller og kommer seg på beina igjen og løper som en gal. Bak seg hører han bikkjene bjeffe og kattene synge sin klagende, rustne sang.

Føttene blir raskt tyngre, og det tar noen sekunder at han blir klar over at det ikke er fordi han er sliten, men fordi beina hans er dekt av hundrevis, nei, tusenvis av insekter!

Han kjenner maurene bite ham i beina, leggene, lårene, han kjenner smerten fra tusenvis av små sår, og han brøler når han kjenner en hund soom biter ham i hånda og ei katte som hopper og klorer ham på ryggen. Med ett kommer det en hund og stiller seg foran hans løpende føtter, og han faller, faller, faller ned i den kokende gryta av insekter som venter.

Alt ser ut til å gå i sakte film deretter. Han tror det er fordi sansene hans er begynt å bli sløve, for selv om ingen av disse dyrene eller insektene har noen form for kraftig gift, så vil tusenvis av bitt fra pissmaur ha sin effekt på kroppen. Han kjenner insektene kravle over ham, bikkjene, kattene og fuglene bite, hakke og klore, men det er som om det er langt borte.

Han hyler idet maur kryper inn under øyelokkene hans og begynner å bite på øynene. Han hører et lite popp idet øynene punkterer og han blir blind og denne smerten kjenner han ekstremt godt.

Han kjenner de store dyreen trekke ut innvollene hans, og insektene krype ned i halsen og kvele ham. Det siste han tenker er at de fikk sin hevn.

 Dagen etter finner naboene et renspist skjelett i hagen hans, men ingenting vitner om hva som har skjedd, med mindre du legger merke til milliarder av øyne som følger med på menneskene. Hvem blir den neste som vil torturere dyrene og insektene?





JGK, 14.07.10

Teltturen

Han løper fort. Han hiver etter luft, luft som svir i lungene og kommer i store gisp.

Han har løpt langt nå, men han tror han haler innpå. Han kan høre henne foran seg, hvinende pust, greiner som knekker. Hun hyler ikke. Hun vet det er smartere å spare pusten til løpinga istedet. Faen at han måtte finn ei som kunne tenke da!

 Han tenker på hvor fantastisk vakker hun er, de nydelige øynene, det silkemyke håret, den myke huden..

Han ser for seg hver kurve av kroppen hennes som han så når han smugtittet på henne når hun badet i det lille skogsvannet tidligere samme dag. Hun trodde hun var alene. Hun skulle vært alene.

Men han visste at hun skulle hit ut, og han så sjansen sin.

Han ser for seg hendene sine stryke ligge på hoftene hennes, bevege seg sakte oppover, innom magen, opp til de myke brystene og de stive niplene hennes. Han hører henne stønne idet han fører en hånd mellom lårene hennes og kjenner den våte kløfta hennes. Han fører en finger inn i henne mens han bruker tunga på niplene og den andre hånden masserer brystene hennes. Hun stønner, ber ham å stoppe, men han kommer ikke til å stoppe.

Han bøyer henne fram og fører pikken inn i henne og tar henne hardt bakfra. Det er så utrolig deilig å høre hylene hennes. Redselshylene. Smertehylene.

 Han rister på hodet.  Må konsentrere seg om å ta henne igjen! Ikke begynn å fantasere nå, det har han gjort nok av. Han kan ikke høre henne foran seg lengre. Faen! hvor langt fra ha kom hun seg når han forsvant i fantasien sin? Han setter opp farten og kjenner et brøl av frustrasjon, sinne, lyst og kåthet stige i halsen.

Han brøler etter henne "NÅ KOMMER JÆG, JENTA MI! NÅ ER DU MI..."

Han kommer ikke lengre. Han føler seg selv bråstoppe idet han kjenner en intens smerte i brystet. Han hoster opp noe vått, og når han tar seg til munnen ser han at det er blod. Så ser han henne. hun står med ryggen mot et tre, stor i øynene, redd, vakker.

Han ser ned og ser den lange, tykke greina hun holder mot ham. Han følger den opp og ser den forsvinne inn i brystet hans. Han tvinger en arm opp ryggen og kjenner enden på greina stikke ut mellom noe som kun kan være knekte og knuste bein.

Han stirrer på henne, hoster igjen og sier noen ord:
"Jeg..ville bare..ha..."

Så blir han slapp. Hun slipper greina og ser følelsesløst på at han faller sammen. Med iskald ro og stødige hender drar hun greina ut av brystet hans og kler av ham. Pikken hans er fortsatt stiv, men det varer nok ikke lenge. Hun stripper og setter seg over den nakne, døde kroppen og fører hans døde lem inn i seg og hun puler liket til hun kommer.

 Når hun kommer tilbake til telte hun hadde med seg er hun så ful lav blod at hun nesten ikke er til å kjenne igjen, men det er mest blod rundt og i munnen hennes, og fra den ene munnvika henger der en kjøttbit og slenger.

Hun hadde ventet lenge på ham og var svært, svært sulten.....


JGK, 13.07.10

The secret of youth

I see this girl standing all alone at her bedroom window. She's looking out at the world, seeing nothing but her own mirror image.
The world has passed her by, she can feel it in her bones. It's got no mercy for a lonely girl, so sad and dark.
As she watches, it seems to goin slower, the days and hours going past in a more tolerable speed, showing her images of what is going to be, but nothing of what has been before.

The girl is ffeling better watching this, but not completely herself. Then, in a flash as bright and fast as that of a lightning bolt, she sees a boy who's soul is as dark and disturbed as her own. She instantly sees that this boy is meant for her and no one else, forever.

I see this girl dancing on her lawn, her soul sad and dark, her mind somewhere else, with a boy watching, his soul as dark and broken as hers is not.
He's smiling, laughing and yelling at the girl, in a manner most peculiar. He seems t be genuinely happy in spite of his souls sadness. She's also laughing, smiling and crying.
These tears are the happy tears of someone who's finally found his or her place in a world that passes by faster than you can see, hear or feel.

On the other side of the fence stands a crowd of people looking at the two sad, yet happy, children. These people are all sad, although their souls are smiling and laughing in unison with the boy and girl.
Their souls feel the happiness of youth and innocence while their minds and bodies see the corruption of life and time itself.

We are all bound to this world in as many ways as there are people in he world, and though this is sad and scary, we must take refuge in the fact that there's always someone right for each of us, be it a friend, a familymember or a wife/husband.

We will all experience the innocent and happy youth and the boring, sad and deceitfull adult life.
It will be torture, but there is refuge in this too.

Hold on to your immortal soul, keep it young and smiling and let it smile and laugh through your body and mind, and you shall be happy forever.



JGK, 11.07.10

Game over, bitch!

Verden passerer utenfor vinduet med en fart du ikke ville trodd om du så det selv.
Det virker som om alt som skjer, skjer samtidig. Morgenkaffen varer i 3 dager.

Det virker ihvertfall slik for henne.

Hun har ikke vert utenfor døra siden voldtekten 3 år tidligere. Hun kan fortsatt huske hele hendelsesforløpet.

Hun var på vei fra jobben på bensinstasjonen sent en kald høstkveld.
Idet hun gikk forbi det skumle smuget som har skremt henne siden hun var barn hørte hun en lyd, som av noen som får slått lufta ut av seg.
Hun blir redd, naturlig nok. Hva er det som skjer? Så hører hun noen som snakker, truende, og hun bestemmer seg for å snike seg inn i smuget for å sjekke. Kanskje det ikke er noe, men kanskje hun må ringe politiet.
Men først av alt må hun sjekke.

Idet hun kommer inn i de mørkeste skyggene kjenner hun plutselig en skarp smerte i bakhodet idet mannen som stod gjemt bak hjørnet slår henne med en flaske.
Hun faller sammen, halvveis i svime med stjerner svermende foran øynene hennes.
Hun kjenner han tar tak i henne og snur henne rundt, holder fast håndleddene hennes mens han sprer bena hennes med sine bein. Han bytter grep så han bare holder henne med en hånd, og hun utnytter dette for å prøve å komme seg løs, men hun får en knyttet neve i nesa for bryet.
Hun kjenner at den knekkes.
Han fumler med buksen hennes, får den opp og drar den av henne. Deretter åpner han sin egen og drar ut saken. Han drar trusa hennes til side og presser seg inn.
Hun har hylt mens alt dette har pågått, men det er ingen som har hørt henne.
Eller har de det? Kanskje de er redde for å gjøre noe med saken. Kanskje de er så vant til det at de ikke legger merke til det.
Det er ikke nøye. Hun får ingen hjelp. Hun må bare ligge der og ta imot, igjen og igjen, til han har gjort seg ferdig.
Han slår henne to ganger, så besvimer hun. Når hun våkner er hun på sykehus. Noen unger som bruker smuget som snarvei fant henne på morgenen dagen etter og fikk ringt sykehuset.
Politiet starter en full etterforskning, men hun husker ikke hvordan mannen så ut, og ingen hadde hørt noe. Sa de. De pysene! De forbanna pinglene! De skulle vert kastrert med en kjøkkensaks, alle sammen!
Saken ble henlagt.

Hun har hatt en syk frykt for å gå ut etter dette, men i dag har hun bestemt seg for at hun skal gå på butikken selv. Det er formiddag, klokken er halv tolv og hun vet at det er mange som har lunsjpause nå, og det er derfor hun velger å gå nå. Om noe skulle skje vil det være mer enn nok av vitner.

De første stegene ut døra og ned oppkjørselen er utrolig tunge. Det føles som om føttene hennes er blitt til betongklosser og hun må slepe dem etter seg resten av livet. Hun snur nesten når hun ser en skummel mann med mørk frakk og hatt på andre siden av gata, men stålsetter seg igjen. Hun SKAL klare det!
Sakte men sikkert blir det lettere å gå, og når hun kommer til kjøpesenteret som er fullt av folk så føles det nesten som det gjorde før voldtekten. Hun har ikke funnet noe kallenavn på hendelsen eller laget noen unnskyldninger eller fantasier for å beskytte hverken seg selv eller andre for den grusomme sannheten. Hun ble voldtatt. Så enkelt er det. Hun er ei praktisk dame, og kjenner sannheten når hun ser den.

Hun kommer til butikken, går inn og handler det hun skal ha.
Når hun kommer ut fra senteret og ser opp fra veska som hun holdt på å putte lommeboka i, så får hun sitt livs kanskje største sjokk.
Han.
Mannen som voldtok henne. Som lyn fra klar himmel husker hun hvordan han ser ut, fordi han står noen meter rett foran henne. Hun stivner helt, føler panikken komme krypende opp ryggraden og begynne å forplante seg i hjernen. Han ser på henne. Kommer han til å kjenne henne igjen? Kommer han til å huske hva han gjorde mot henne, hvordan han ødela livet hennes? Hvordan han ødela ansiktet hennes?
Men øynene hans stopper bare ved henne et øyeblikk før de glir videre over folkemengden og han begynner å gå.

Helt uten å tenke på det følger hun etter ham. Hun må vite hva slags mann han er, som kan voldta uskyldige kvinner i en bakgate en sen høstkveld. Er han alkoholiker? Hun kjente ingen alkohol på ånden hans den gangen, så hun tror ikke det. Er han narkoman? Hun tror ikke det. Han ser frisk og rask ut, og godt trent, ikke minst.
All konsentrasjonen hennes er på ham, så når hun merker at det er folketomt rundt henne skvetter hun og blir redd. Han er fortsatt foran henne, og ser ikke ut til å ha merket at hun følger etter, knappe 10 meter bak. Han svinger rundt et hjørne og hun mister han av syne et øyeblikk. Når hun runder hjørnet er han borte.

"Faen!" tenker hun. Det var den sjansen til å finne ut hvem han er. Hun snur seg for å gå igjen, men idet hun runder hjørnet for andre gang kjenner hun en hånd på skuldra og en mørk stemme sier "Hvorfor følger du etter meg? Hm? Svar, kvinnemenneske!"

Før hun når å tenke over det har hun trekt den nye steikepanna av smijern som hun kjøpte opp av posen og slått ham i kneet. Han brøler, tar seg til kneet og hopper rundt som en annen kanin. Han prøver å hinke bort fra henne mens han banner og roper og kjefter, men hun bryr seg ikke. Hun er inne i den røde berserkertåka som de gamle vikingene brukte å mane fram i krig.
Hun løper etter han med steikepanna hevet og slår han med bunne på siden av ansiktet så hardt hun klarer. Lyden av jern som treffer kjøtt og bein blandes med bein som knekkes og knuses. Han spytter tenner og blør som en foss fra munnen og nesen, men hun stopper ikke der. Hun følger opp slaget, som en profesjonell fekter og vender momentet til steikepanna til sin fordel når hun snur den i en 8-talls figur og slår han på andre siden av ansiktet, denne gangen med siden av steikepanna. Hun ser det som i sakte film når den sløve kanten på panna skjærer seg inn i huden og kjøttet på kinnet hans og glir oppover ansiktet til den treffer øyet hans, klemmer det opp i skallen og det sprekker som en overmoden tomat mens hun brøler "GAME OVER, BITCH! NÅ FÅR DU FOR Å HA ØDELAGT LIVET MITT!"

Når hun kommer til seg selv står hun blodig fra topp til tå over noe som ser ut som en sekk med kjøtt og blod og knuste bein. Mannen er død og i sitt berserkersinne har hun knust hele kroppen hans med den nå meget bulkete steikepanna.
Idet det hun har gjort slår henne, besvimer hun.

Hun våkner på sykehuset og får med en gang flashbacks til voldtekten, 3 år tidligere.
Deretter husker hun alt. Handleturen, mannen, steikepanna. Hun kjenner fort at hun ikke har dårlig samvittighet, men det føles heller som om rettferdigheten er blitt tjent.
Hennes praktiske hjerne snur seg mot neste spørsmål: hvordan skal hun komme seg unna? Hun har drept en mann på grovest mulig måte.
Hun vet ikke. men hun får en god forsvarsadvokat, og hun kommer unna med en dom om at hun var sinnssyk i gjerningsøyeblikket.
Hun blir innlagt på et hjem for psykisk ustabile og bor der i 1 år, så blir hun skrevet ut.
Hun drar tilbake til sin gamle leilighet.
Hun tenker fortsatt mye på det hun har gjort.
Hvordan det føltes.
Hvor DEILIG det føltes når steikepanna knuste kjevebeinet hans.

En kald høstnatt kommer det en lyd fra et mørkt, skummelt smug.
Ei dame på vei hjem fra jobben på bensinstasjonen hører en lyd og går for å sjekke.
Hun finner smertefull, knusende død...


JGK, 08.07.10

Halloween

Hun sitter hjemme alene.

Det er kveld den 31 oktober.

Hun er ikke ute med vennene sine fordi hun er redd. 

Redd for alle maskene og kostymene.

Kanskje det bare er barnslig overtro, men hun føler at det er noe skummelt ved hele dagen.

Hun sitter i sofa'n med popcorn, potetgull, brus og en god film på tv'n. Ikke no skumle greier, men en romantisk komedie med Richard Gere.

Alle lysene står på, som de kommer til å gjøre helt til dagen etter. Hun liker ikke skygger.

Hun ler og koser seg, så ringer en venninne. Hvorfor kommer hun ikke ut med dem? Det begynner vel å bli på tide å komme over slik barnslig overtro. Det er jo bare historier for å skremme barn til å være snille.

Hun sukker og sier hun skal komme en tur. Må bare ordne seg først. Kan de hente henne om 20 minutter?

Yups, ingen problem.

Hun går opp trappen for å gå på rommet og finne klær og sminke. Idet hun når toppen er det noe som hopper ut foran henne. Hun hyler og mister balansen..

*dunk dunk dunk* ned trappen. Hun får et kutt i panna og slår seg ganske bra, men hun overlever. 

Hun ser opp trappa og ser et vesen komme svevende mot henne. Det lager ingen lyd. Ikke engang trinnene som vanligvis knirker lager en lyd. Så ser hun at vesenet ikke har bein. 

"Hva faen er det der!?" tenker hun, men før hun når å gjøre noe kjenner hun en iskald hand på skulderen sin, men hun kan ikke se den. Hun prøver å komme seg vekk, men klarer ikke. Vesenet er for sterkt. 

Alle historiene om at huset er hjemsøkt kommer tilbake til henne.

Historien om mannen som bodde her før og som hengte seg her i trappa.

Mannen som voldtok og drepte over 100 jenter og gutter.

Alt dette husker hun idet klærne hennes blir revet i stykker. 

Hun begynner å gråte. Tårene strømmer og hun ber så inderlig om nåde, i Guds navn.

Når vennene kommer finner de henne ikke.

Hun er ikke i huset, ikke i hagen og ikke noe annet sted de leter.

De ringer mobilen hennes, men den er slått av.

De ringer politiet, men de sier at man må vente 24 timer før man kan melde noen for savnet. Hun har sikkert bare dradd i forveien og glemt å si ifra til vennene.

Men vennene vet at det ikke er fakta. Hun ville ikke gjort det, og spesielt ikke i kveld.

De bestemmer seg for at to av dem skal bli i huset over natta i tilfelle hun kommer tilbake.

Når de åpner ytterdøra så ender den enkle bevegelsen i hyl og skrik, roping, gråting og panikk.

I oppkjøringa ligger den forvridde, livløse kroppen hennes, naken og med vidåpne, livredde øyne.

Denne gangen kommer politiet når de ringer.

Sarah

Dagens historie begynner med et brøl og et hyl.

Brølet kommer fra mannen som har gått berserk og løper med en øks i hendene, klar til å slå.

Hylet kommer fra kvinnen som prøver å løpe fra mannen med øksa.

Han har mistet evnen til å tenke over hva han gjør. 

Hun vet ikke hvorfor han er så sint at han vil drepe henne.

Han kan ikke huske å ha sett ham før, langt mindre sagt noe til han.

Hun var på vei hjem fra butikken med en kurv kjøtt hun hadde kjøpt til middagen.

Idet hun gikk forbi mannen som var på vei nedover veien så stirret han intenst på henne før han ropte "JÆVLA HORE!!", og hugget etter henne med ksa. Heldigvis traff han bare kurven med kjøtt og rev den ut av armene hennes.

Deretter var jakten i gang.

Han haler innpå. Folkene de møter på veien ser forskrekket på, men ingen prøver å stoppe mannen, selv om hun roper om hjelp. Feige drittsekker, alle som en!

lengre fram ser hun brønnen i midten av handelsplassen og hun får en ide. Hun stiller seg framfor brønnen og venter på mannen. Idet han slår etter henne flytter hun seg og tar snublefot på ham så han faller framover over kanten på brønnen.

Hun når knapt å registrere hva hun har gjort før hun kjenner et rykk i kjolen og blir dradd over kanten på brønnen.

Det høres et svakt dunk idet de to treffer bunnen, og lyden av knekkende ben høres kun av dem i sekundene før de dør. Livsgnisten forlater øynene hans idet han hvisker "Jeg hater deg, Ragnhild. Du ødela livet mitt."

Men hun heter Sarah.

JGK. 22.06.10

Historien om en gutt.

Han står opp.

Klatrer sakte ut av senga og går i dusjen.

På med klærne, spise frokost, Si "hadet på badet" til mamma etter dagens klem.

Vel utfor døra og et stykke ned veien stopper han.

Han ser seg rundt. Ingen i nærheten.

Han går inn i skogen, finner lysningen sin og setter seg. Det er fint vær. 

6 timer senere er han hjemme igjen. Han lager middag og småprater med mamma, så går han på rommet og gjør hva enn tenåringsgutter gjør, så legger han seg. 

Tårene kommer denne kvelden også. De vonde tankene presser dem ut som en sykkelpumpe presser ut luft.

Mamma står utenfor rom-døren og hører at han gråter, hører hans forpinte hulk, og hun gråter selv, for smerten i det å vite men ikke kunne gjøre noe er intens.

Han sovner, gråtende.

Han står opp.

Klatrer sakte ut av senga og går i dusjen.

På med klærne, spise frokost, Si "hadet på badet" til mamma etter dagens klem.

Vel utfor døra og et stykke ned veien stopper han.

Han ser mot skogen, men vet han ikke kan gå dit i dag.

Når han kommer fram så ser han de slemme guttene og jentene stå ved inngangsporten til skolen. Vel, vel, han må forbi. 

Han prøver å gå uten å se på dem, men de tar tak i ham. Tvinger han til å gi dem lommepengene og maten sin. Tømmer sekken hans utover bakken. 

De andre elevene står og ser på, ler eller bare forter seg forbi.

Så går de. Han plukker sammen sakene og kommer seg til timen. Han gråter ikke.

I storefri gjemmer han seg så de ikke skal finne ham.

Etter skolen går han hjem, men møter dem på veien.

De river istykker sekken og skolebøkene, slår og sparker han, ødelegger klærne hans.

Når han kommer hjem blir mamma helt forskrekket og redd og sint og hun begynner å gråte.

Hun ringer til foreldrene til de andre elevene og kjefter mens han er ute en tur.

Idet hun går på badet ser hun en lapp. Han har skrevet "Jeg elsker deg mamma. Du er verdens beste"

Hun skjønner med en gang hva som skjer og løper ut i skogen for å finne ham.

Hun finner ham etter en stund.

Hennes smertehyl kan høres over hele nabolaget.

Stopp mobbing. Mobbing dreper.

JGK 21.06.10

The Rise of a Queen

She sits in her room, looking out her window at the night sky. So beautiful it is, so good to be bathed in starlight and moonlight, so cleansing it feels.
She takes a chance and start to dream. She dreams of blood, of violence and of steel.
Becasue she is steel. She has the will of an old magician and the body of a young woman with sinewy muscles in her arms and her long legs. 

Tomorrow she will prove it. Tomorrow is the day she has been waiting for since she was 4, now 9 years ago.
Tomorrow she will finally meet him. The one who has challenged her for her rightful place at her mothers side.
He is 21, 3 years older than her, and almost twice her size.
But she will win. She is faster than him, and as long as she can keep out of his reach, she can win.

Morning comes while she is still sitting at her window. She hums a random tune as she goes to the armory to get her equipment.
On goes the chainmail that protects her upper body and the chain-skirt that protects her thighs. On her feet she uses thick leather boots and she's got leather gloves. No helmet. It would just be in the way. She ties her long hair in a ponytail and picks up her whip, made especially for this day. It's a 12 feet long bullwhip made of red-dyed leather, except for one little detail. The tip is made of a barbed steel arrowhead, polished and sharpened to razor-like sharpness.
She puts her dagger in her belt. It's a small thing, with a short grip and a short blade. The blade is weighed, so it can be used for throwing with great accuracy.

 Now, out into the sunshine she goes, to kill her first man. For honor, for the right to sit on her mothers side, but most of all for the thirst. The thirst for blood is great in her, the thirst for violence and carnage even greater.

She enters the fighting area. He is already there. He does not look at her, doesn't even glance her way.

 There is a big crowd today. This fight is the one the people have been waiting for for 9 years.

 It is for power, glory, honor, and it is to the death.


A bell is struck and the crowd turns quiet. A man comes into the fighting area. he is tall, heavily muscled and his skin is tanned by years of sun. He is scarred from toe to forehead, having fought in innumerable wars, conflicts and barfights. His right eye is simply not there.instead there's a gaping hole where it should be. he won't hide it with a patch, because he believes it strikes fear into his enemies. He is right.


He speaks slowly and deliberately. His voice is a dark bass with a low and sad undertone.

"I will not take long. We have all waited for this day too long already. Since the day Rihaz turned four she has trained endlessly and undaunted for this day. She will fight my son, Stiga, for the right to rule this land.”

 He looks at the two fighters. His son and the dead queens daughter. He loves them both, but he will lose one of them today. He does not know which one of them he wants to win.

 “Let this fight be clean and fair. You may begin!”



She immediately goes into a crouch while pulling her whip free of her belt with her left hand. She has her dagger in her right hand.

 Stiga goes into his combat stance, his weapons of choice being a sword in each hand. This is a fighting style that takes years to master and requires enormous strength in the arms and good balance and reflexes. How well does he fight with this style? We shall soon find out.

 He charges her, but she rolls away with ease, using the wip to ensnare his feet when she comes up from the roll. He trips and falls and she moves in for the kill, wanting to stab him in his heart, but he rolls away and lashes out at her with his right-hand weapon. She evades the blade and stabs his arm with her dagger instead.


He doesn’t even flinch.


Now he’s up on his feet again, having loosened the whip on the way up, holding it in his left hand, his sword lying on the ground at his feet. He starts to reel her in, but she throws the dagger at him, catching him in the left shoulder. This time he cries out, more in savage fury than in pain. He takes the dagger, pulls it out and charges her again. This time she’s not fast enough to evade the blow and he places a savage blow to her stomach which causes her to double over and loose her breath. She is stunned. There’s nothing she can do. He moves in for the kill.


Just as he is about to strike, he feels a savage pain in his belly. Looking down he sees that sha has pushed the arrowhead of her whip into his stomach, making sure it’s barbs are stuck in his flesh. He bellows with insane pain, finally, and goes berserk. He throws away his weapons and starts hitting her with his fists, raining blows down upon her, all pain forgotten. At first the blows hurt her, oh, how they hurt!

After a few hits she can’t feel the pain any more. The world grows darker and finally everything goes black.


When his rage ends he is sitting on top of her, his hands covered in blood and brains, her head broken, smashed to pieces under his powerful hammering fists.


He looks around, sees the grave faces around him. Nobody is cheering, nobody is smiling.


He picks up her broken body and holds her to his chest, and he cries for her. He cries for the one he loved. He cries for his wife, whom he just killed…

Ikke i rute

Hun løper så fort hun kan.
Lufta river i lungene og leggene verker.
Hvor langt har hun løpt?
hun er ikke sikker, men hun kan se  enden på skogen.
Skogen hun var på telttur i alene.
Skogen de andre advarte henne mot nå som han var kommet tilbake til bygda.
De snakket om hva han hadde gjort, men hun hørte ikke på advarslene deres.
Hun hører ham nå.
Hun hører hans raspende pesing idet han gisper etter luft.
Hun hører hans tunge fottrinn gjennom skogbunnen.

Hvor skal hun dra?
Alle de andre har dradd til byen. Bygda er tom.
Han haler innpå.
Hva kommer han til å gjøre med henne?
Voldta henne, som de andre jentene?
Mishandle henne som han gjorde med guttene?
Begge deler?

Vent litt!

Hun kaster et blikk på det nydelige gull-armbåndsuret hun fikk av kjæresten.
Båten drar om 3 minutter!
Hun kan få hjelp av mannskapet!
Hun MÅ nå den!

I det hun får øye på brygga kjenner hun en hånd rive tak i håret hennes og rykke hardt!
Hun blir slengt rundt, og smerten i hodebunnen er helt utrolig.
Hun hører ham si "Har deg!", og hun sparker ut i panikk og treffer ham i leggen.
Han hyler ut i smerte og slipper taket i henne.
Hun snurrer rundt og løper så fort hun klarer mens smerten jager opp leggene og lårene og helt ut i hårtuppene.
Hun hører ham banne og rope etter henne. Han kaller henne ei jævla kjærring og helvetes hore.
Så hører hun hans løpende fottrinn på asfalten, og hun setter opp farten enda litt mer.
Hun har snart ikke mer energi igjen.
Hun kan ikke se båten på grunn av lagerbygningen som sperrer for utsikten til brygga.

Hun runder hjørnet på lagerbygninga på brygga og ser det store skiltet der rutetidene til båten står, men ingen båt.

Hun leser "IKKE I RUTE" med store bokstaver, og tenker "men jeg var jo rask nok!", så kjenner hun en skarp smerte øverst i ryggen.
Det kjennes som om noen har stukket en kniv mellom skuldrene hennes.
Hun kjenner noe varmt som renner ned ryggen, så blir alt svart...

JGK, 26.05.10

We are, we are...

We are...what?
Humans?
Mammals?
Sentient beings with a higher than average intelligence in the world of animals?

Yes, we are all these. But what we are most are destroyers.
I do not say this lightly. I say it because it is my opinion on the human race.
But it's not only my opinion. It's also the truth.
Don't get me wrong. We create  lots of things, and some of them are even good things.
Good for us. A small amount of it is good for other animals and for nature, but the awareness of what we are doing to nature only came to us a few decades ago, and I'm quite sure that it was too late even then.

Anyways, what humans have done more than anything else is destroying things. we have eradicated several species of animals, we have torn down trees and flattened uncountable acres of ground to use for farming and building our cities. We pollute the earth with all our exhausts, fumes and gasses and while we do all this, we're using up all our fossil fuels.Yes, we are searching for other ways to get electricity and other ways of making our cars go forward and our airplanes fly, but I personally think it's too little, too late.

As my father once said "We humans live on borrowed time". This means that he thinks we, the human race, is on overtime, like in a football match. Our survival depends wholly on the outcome of current research into ways of replacing our use of fiossil fuels and to combat the increasing pollution and how to stop the corruption of the ozon-layer.

Now, I've got the solution to all these problems. It's very controvercial, but as i see it, it's the only way to preserve the earth.

Why don't you give me some alternatives? This is up for discussion as always, but I think it would be interesting to see what normal people like those who read this thinks of the matter.