Stopp

This blog is will not be used anymore.
Denne bloggen vil ikke brukes mer.

You can find my writings and rantings on this site: http://mongojongo.wordpress.com/
Dere kan finne mine skriblerier på denne siden: http://mongojongo.wordpress.com/

I hope you enjoy my scribbling and I hope you will keep reading it.
Jeg håper dere liker mine skriverier og at dere vil fortsette å lese dem.

JGNK

Den andre siden

Jeg står foran en dør. Det er ei god gammeldags dør med to store ruter i, en oppe og en nede.

Den er lys, med et dørhåndtak i messing. Under dørhåndtaket er et nøkkelhull.

Døren står ikke i noen vegg. Den bare står der, midt i et stort tomrom.

Hvis jeg ser rundt hjørnet på døra, vil jeg da se den andre siden? 

Vil jeg da kunne se hva som er er der?

Men jeg kan ikke se på siden. Jeg kan kun se på døren.

Jeg tar i dørhåndtaket. Det er kaldt, som is, men jeg holder fast.

Jeg presser ned og hører låsebolten gå ut av hullet sitt.

Jeg dytter på døra, men den rikker seg ikke. 

Jeg drar i døra, men den rikker seg fortsatt ikke.

Jeg slipper dørhåndtaket og bøyer meg for å se gjennom nøkkelhullet.

Et øye! Jeg så et øye! 

Det var en mørk gråfarge som jeg tror jeg har sett før.

Øyet så kjent ut, men jeg klarer ikke å plassere det.

Nå vet jeg ihvertfall at det er noen på den andre siden.

Redsel kryper opp ryggen som en kald hånd idet jeg tenker på hvem det kan være.

Er personen farlig? Vil han eller hun meg vondt?

Jeg prøver å se en gang til. 

Nok en gang ser jeg øyet. Det stirrer på meg, som jeg stirrer på det.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg står der og stirrer inn i nøkkelhullet. Sekunder, minutter, timer?

Tid har ingen mening her. Jeg er låst fast på et sted der tid ikke eksisterer.

Plutselig hører jeg banking i døra!

*dunk, Dunk, DUNK!*

Døra rister med det siste smellet og jeg hopper unna.

Sakte går jeg fram mot døra igjen. Jeg stirrer på den. Jeg kan føle den langt bak i hodet mitt, som en portal som sperrer for minner, følelser, lyster...

Jeg banker forsiktig på døra. Ingenting skjer.

Jeg banker litt hardere, men fortsatt skjer ingenting.

Jeg sparker så hardt jeg kan i døra, og denne gangen får jeg et smell tilbake!

Jeg roper og spør hvem som er der. Jeg får ikke noe svar.

Jeg prøver å snakke, å si noe som kan få den andre til å svare, men får aldri noen respons.

Til sist legger jeg igjen hånda på dørhåndtaket og presser det ned. 

Nok en gang hører jeg låsebolten skli ut av hullet sitt, men døra rikker seg ikke.

Plutselig er det noe som slår mot døra så jeg blir slengt bakover!

Døra åpner seg, og jeg ser...meg selv. 

Mitt andre jeg løper bort til meg og hopper på meg så jeg går i bakken. 

Liggende på rygg med pusten slått ut av meg ser jeg meg selv strekke ut en hånd og ta et fast grep rundt min egen strupe. Jeg får ikke puste og begynner å slå rundt meg i panikk, men kommer meg ikke løs.

Idet det begynner å svartne for meg slår en tanke meg.

En vis mann sa en gang "Ens største fiende er en selv."

Det siste jeg ser er et par iskalde grå øyne som ler idet jeg forsvinner inn i tomheten som er døden.

Drømmer

Drøm nr. 1, "Mannen"

Han våkner midt på natta, søkkende våt av svette om med noe som bare kan beskrives som nær panikk. 

Han prøver å trekke pusten, men klarer det ikke. Han kjemper for luft og lungene brenner. 

Han kan ikke bevege seg, fordi kroppen er paralysert. Han kan bare bevege øynene, og de dras mot døra ved siden av senga. Der, rett innenfor døra ser han en mann. Mannen er kledt i en mørk kappe, nesten som de man ser munker bruke, og har ei dyp hette over hodet, så man ser bare nederste del av haka hans. Mannen bare står der og ser på ham, men gjør ingenting. Han prøver å be om hjelp, for han klarer fortsatt hverken å puste eller bevege seg, men han klarer ikke lage en eneste lyd. Han bli redd, panisk, faktisk, og gjør alt han kan for å klare å puste for nå kjenner han at han synker mot dypet og mørket. Til slutt klarer han å trekke pusten med et enormt gisp, og så blir alt svart. Han besvimte av redsel, stakkars mann.

Drøm nr. 2, "Tauet"

Han våkner midt natten. Han føler at det er noe i leiligheten som er ute etter å ta ham, å drepe ham. I ekstrem redsel spretter han opp av senge og løper ut i stua. Det er ingenting der. Så føler han at tingen er bak ham, så han løper ut døra til leiligheten og ned trappene. Han bor i tredje etasje, men det går fort. Han kjenner det blir tyngre å løpe jo nærmere ytterdøra han kommer, og rett før han kan ta tak i dørhåndtaket stopper han. Han klarer ikke løpe lengre, det er akkurat som noe holder ham fast. Han snur seg og ser et tau som går opp trappene. Han tar tak i tauet og følger det til et punkt der det er festet i ryggen hans, akkurat som om det skulle vert der hele livet. Plutselig kjenner han den vanvittige frykten igjen. Hva enn det er som er ute etter ham er på vei ned trappen, sakte men sikkert, og det utstråler en aura så svart og morderisk at han bare blir sittende på gulvet og vente. Idet tingen skal til å runde det siste hjørnet, rett før han får sett det, våkner han. Han sitter skrikende i sin egen seng i leiligheten i tredje etasje, og alt ser helt normalt ut. Han puster lettet ut, henter seg et glass vann og legger seg igjen. Han kommer aldri til å glemme denne drømmen.

Drøm nr. 3, "Fallet"

Han ligger i senga si og skal sove. Akkurat idet han holder på å sovne kommer et bilde av en høy trappeoppgang i hodet hans. Trappeoppgangen er helt kvadratisk, og det er uendelig langt ned, for han stå på toppen. Så skifter bildet til et der han på ett eller annet vis har falt over gelenderet og nå faller ned mellom alle trappene. Han prøver desperat å få tak i gelenderet på sidene, men det er for langt unna. Han fortsetter å falle og falle. Han våkner med et rykk og ser at han fortsatt ligger i senga si. Han puster lettet ut og legger seg for å sove igjen.

Drøm nr. 4, "Ørkenen"

Han ligger i senga si og skal sove. Akkurat idet han holder på å sovne forflyttes han til en enorm saltørken. Det er helt flatt alle veier rundt ham. Himmelen over ham er grå, som om det skal begynne å regne, men han ser ingen skyer. Han begynner å gå, og han går langt og lengre enn langt, men aldri forandrer landskapet seg. Det føles som han går i ukevis, men det er fortsatt ingen forandringer. Plutselig blir alt svart, og han våkner med et rykk i sin egen seng. Han ser på klokka og ser at det bare har gått 2-3 minutter. Han puster lettet ut og legger seg for å sove igjen.

Disse 4 drømmene har jeg hatt flere ganger de siste årene, og de kommer oftere. Det er veldig ekkelt, og jeg vil gjerne slippe å ha dem igjen. Om noen som leser dette kan noe om drømmetyding, kan du ikke prøve å analysere dette? På forhånd takk.

MVH

John-Gunnar Nielsen Kristiansen

Dødsengelen

Jeg våknet i natt, jeg vet ikke hva som vekket meg.

I et hjørne av rommet så jeg et totalt mørke, svart som tjære.

Noe beveget seg, og i neste sekund så jeg noe komme fram derfra.

Over sengen min tårnet en skikkelse, mørk og dyster.

Jeg så at han hadde vinger på ryggen, halvveis råtne med svarte fjær.

Jeg så et ansikt så vakkert at det ikke var menneskelig.

Jeg så langt svart hår som bølget rundt ansiktet og la seg over skuldrene hans.

Hans hender var store med lange fingre.

Likblek var huden, og jeg kjente da han tok på meg at den var som is.

Hans munn en tynn strek med lyse blå lepper, som om han var blitt kvalt.

Jeg kjente snart en svak lukt komme fra ham, og jeg kjente den igjen med det samme.

Hvor mange har ikke kjent lukten av blomstene som ligger på den dødes kiste?

I neste øyeblikk har han dyttet det lange håret vekk fra øynene

Og jeg ser hans tårefylte blikk og skjønner så hva han er.

Idet hans kalde fingre lukker seg rundt min hals sier jeg

”Jeg har ventet på deg, min venn…” og alt blir svart.

Insanity

I push my fingers into my eyes,

Insanity ripping apart my mind, killing that which is me!

Talons clawing at my brain, severing one side from the other.

I feel the birth of a new being, that which could be me if I was a weaker man.

I claw at my face, my nails digging deep rifts in my cheeks as the battle for control starts.

I fight with all my might against this new and dark being called me. 

I feel the evil emmanating from it and I despair as I realize I can not win the fight,

And so I retreat into my safe spot in a corner of what is left of my mind

and I let the carnal desires take control of my body.

Now I wil ltry to take my body back, to prevent the evil from living through me.

So I sneak out early one day while it sleeps and locate it's resting place.

I sneak up to it and just as I prepare to do away with it, it opens it's eyes and look at me. 

Oh, those eyes, those big black eyes, they are alight with evil intentions and as I try to stab it, it reaches out and stop my hands. It then takes my weapon away from me and stab me with it, right in the heart of my being, my soul.

I fade away..

Ny leilighet

Så kom dagen. Dagen da jeg og kjæresten min skulle dra for å se på ei ny leilighet.
Vi visste ikke så mye om leiligheten, annet enn leiepris og hva som var inkludert i den, pluss ca størrelse på den og hvor den var, selvsagt. Den lå i utkanten av byen, litt oppe på en høyde.

Vi fikk skyss dit opp, og det første vi la merke til var utsikten. Vi hadde utsikt over hele fjorden, og det var nydelig, selv om det var vinter. Vi ringte på døra og han som skulle leie ut kom ut, vi hilste og gikk ned i kjelleren for å se på leiligheten. Vi hadde håpet det ikke skulle være i kjelleren, men nå var vi jo der, så vi ville gjerne se gjennom hele leiligheten før vi bestemte oss.
Når vi kom inn "ytterdøra" holdt vi på å snuble over en sofa; døra åpnet rett inn i stua. Ei stue på størrelse med hybel-leiligheten på internatet.

"Her har vi da stua", sa mannen
"Som dere ser er den ikke så stor, men den er da koselig. borte i hjørnet der har dere "kjøkkenet".

Kjøkkenet var en liten benk, en vask og to steikeplater.

Så gikk vi inn gjennom en dør og første dør til venstre var badet. Badet var kokende varmt og knøttlite. Der var en do, en vask og et hjørne man kunne dekke for med dusjforheng. for å bruke vasken måtte man stå inne i dusjen. Neste så vi vaskeromme. Det var bare en stor åpning i enden av gangen der varmtvannstanken, vaskemaskinen og et skap stod. Veldig knotete satt opp. Så bar det inn i gangen mot soverommet. Der fikk vi opplyst at den ene døra var til et kjølerom. Ganske stort kjølerom, nesten på størrelse med badet. Deretter viste han oss badstuen som var mer eller mindre inne på soverommet. Ikke bare var den dårlig plassert, den var også liten. Nesten som et kott å dømme (han som bor der nå bruker den som klesskap). Så kom vi til soverommet. Det var nesten like stort som boden min hjemme, og hadde knapt plass til en enkeltseng, langt mindre en dobbeltseng. Der var det også ei dør som gikk ut på en platt...1,5 meter fra "ytterdøra", som egentlig bare var en verandadør.

Vi var høflige når vi dro og sendte senere en sms der det stod at vi ikke var interesserte. Det ble bare for knotete  og lite for to personer å bo. vi fikk beskjed tilbake om a det var fullt forståelig og et ønske om ei god helg.

Leilighetsjakten fortsetter.

I love you

I love you.
These are the words I whisper in your ear as I stroke your silky hair as it curls around your beautiful pale face, framing it like a picture.
I love the feeling of your cold, soft lips against mine and your soft skin against my own.

I pull you to me and whisper sweet words in your ear as i run my fingers over your cold body.
I kiss the marks on your throat from when I strangled you and I thrust my fingers into the wounds from when I stabbed you, so I can feel the soft flesh beneath your skin.
I feel my penis rise as the sexual tension grows and I undress, watching your pale, naked body lying on the bed.

As I enter you and start fucking your dead body I remember those last moments of your life when you begged me not to kill you, and how I kissed you when your last breath escaped your dead lips and I said: I can't let you live and grow old 'cause your beauty will wither and die. I do this to spare you from that horrible fate, and 'cause I love you...

Engler i snøen

Marita og Anniken hadde bestemt seg for å dra på hytta ei helg, bare de to.
De mente de trengte å være litt alene med hverandre, for å pleie forholdet.
De hadde vært sammen i 9 måneder nå, og ting hadde begynt å gå dårlig, men de ville fikse opp i ting, så derfor dro de på denne turen.

De pakket fram fjellutstyret, hentet fram snøscooteren, handlet proviant (inkludert litt vin, øl og noe snacks), sa ifra til venner og familie hvor de dro og satte av gårde.
Turen opp til hytta gikk fint, helt uten å sette seg fast eller andre hindringer. Vel oppe bar de inn tingene, fyrte i peisen og ordnet til alt annet som man må ordne når man kommer på hytta midt på vinteren.
Etter en lang dag gikk de å la seg, slitne etter turen og styret, men ikke så slitne at de ikke koset seg en stund før søvnen satte inn.

Neste morgen var Anniken som alltid den første til å stå opp. Hun fyrer i peisen og går så til den lille kjøkkenkroken og satte på kaffe og begynte med frokosten. Etter noen minutter kom Marita ned, kysset Anniken og gikk til utedoen. Idet døra holder på å gå igjen hører Anniken at Marita hyler. Hun slipper alt hun holder på med og løper ut i bare sokkene.
"Hva er det? Hvorfor hylte du?"
Men Marita svarer ikke, hun bare peker på bakken. Anniken snur seg og ser hva hun peker på og skvetter til selv. Over alt på bakken rundt hytta er det noen som har laget engler i snøen. Det er utallige av dem.
"Hva faen...", mumler Anniken før hun snur seg og tar et godt tak i Marita og geleider henne inn i hytta igjen. Hun plasserer henne framfor den nå varme peisen. Så finner hun fram mobiltelefonen. Hun vet at hun sannsynligvis ikke har noe signal her oppe, men det skader ikke å prøve.
Og som hun trodde, ingen signal på noen av mobilene. Hun går tilbake til Marita som fortsatt sitter ved peisen, setter seg ved siden av henne og legger armen rundt henne.
"Rolig nå, vennen. Det er sikkert bare noen drittunger som har hatt det morro. De ligger sikkert inne i skogen og holder på å le seg skakke. Jeg skal gå ut og sjekke, bare vent her du."

Hun kler på seg vinterklærne og går ut. Det er lyst på denne tiden av dagen, så hun har ingen problemer med å se noe. Hun går rundt hytta og studerer englene og leter etter spor etter sko, men finner ingenting. Det er som om englene bare falt ned fra himmelen.
Hun går deretter inn i skogen og leter etter spor. Kanskje pøblene hadde ett eller annet lurt triks de brukte for å lage englene.
Plutselig hører hun et enormt brak, som om taket på hytta knekker sammen. Hun snur seg og løper tilbake til hytta og akkurat idet hun kommer ut av skogen åpner døren seg og en hylende Marita kommer løpende ut i full panikk. Anniken tar tak i henne og slenger henne i snøen og prøver og roe henne, men hun er panikkslagen og slår og sparker for å komme seg løs mens hun hyler "Nei, nei, nei, nei, nei, nei!!"
Til slutt ser Anniken at dette ikke funker, så hun klapper til henne med flat hånd noen ganger, og når hun ser hvem som holder henne så roer hun ned.
"Hva skjedde!?" spør Anniken.
"Jeg vet ikke. Jeg satt ved peisen og varmet meg, der du forlot meg, og plutselig hørte jeg et enormt smell, som om støttebjelken i taket ga etter, så kjentes det som om noen tok tak i meg og prøvde å dytte meg inn i peisen. Jeg klarte såvidt å komme meg unna!" gråter Marita og viser Anniken et sted på genseren hennes der den har tatt fyr etter å ha vært i peisen.
"Shit, det ser ikke bra ut!", sier Anniken når hun studerer huden under. "Kom igjen, la oss få deg inn så jeg får sett på det brannsåret."

Når de kommer inn sier Marita "Shit, førstehjelpsskrinet er i taska på...."
Hun kommer ikke lengre, for hun blir lamslått av synet som møter dem. Hytta er helt rasert!! Mat, kjeller, krus, glass, alle tingene deres ligger slengt og knust overalt. Til og med den store 5-liters kjelen er blitt ødelagt, revet i to ser det ut som.
"Hva faen er det som skjer?!" hyler Marita idet ytterdøra smeller igjen bak dem.
De kjenner at noe tar dem begge i nakken og begynner å dra dem mot peisen. De kjemper imot med alt de har, men det hjelper ikke. Mens de vrir og vender på seg og slår rundt seg river Marita med seg sølvsmykket sitt som ligger på en benk rett ved peisen, og idet hun vifter med armen bak seg og smykket følger etter hører de en lyd som minner mest om når noen gurgler vann og hva det enn er som holdt dem slipper taket.
Marita merker smykket som sitter fast mellom fingrene hennes og viser det storøyd til Anniken.
Så tar ser hun Anniken rykke til og bli løftet opp i lufte. Hun kan se at hun ikke får puste og står i villråde mens Anniken hyler i smerte. Så hører hun et lavt smell og skjønner at det må ha vært ett eller annet bein i kroppen til Anniken som knakk, for hun hyler enda høyere. Så husker hun plutselig smykket og kaster det på Anniken. De hører den merkelige gurglelyden igjen og Anniken faller på gulvet. Marita er hos henne i løpet av sekunder, får henne på beina tross Annikens protester om at det gjør vondt, og drar henne med seg mot døra.

Hun tar i håndtaket for å åpne døra, men hånda blir svidd, for dørhåndtaket er rødglødende varmt. Hun hyler i smerte og snur seg mot stua, og der, i halvmørket, kan hun se en slags skikkelse. Det er ingenting menneskelig ved den, og den tårner over dem.Hun ser den komme mot dem, og i panikk snur hun seg mot dør igjen, tar tak i håndtaket, ignorerer smerten som truer med å knekke henne mentalt og river opp døra. De snubler ut i snøen, og idet Marita setter seg opp hører hun Anniken hyle igjen og bli dratt inn i hytta. Hun kryper etter så fort hun kan, men rett før hun når fram smeller døra igjen. Hun hører Anniken hyle og reiser seg for å åpne døra, men den rikker seg ikke. Hun river og sparker og slår i døra, men den rikker seg ikke en millimeter. Etter noen sekunder slutter Anniken å hyle, og noen minutter etter det igjen åpner døra seg.
Hun åpner døra forsiktig og titter inn. Så dytter hun den helt opp og haka hennes treffer nesten gulvet idet hun ser at alt ser ut som når de kom dit. Alt er i orden, alt er på sin plass, men alt utstyret de hadde med seg er borte. hun leter etter Anniken i hytta, rundt hytta, i skogen, overalt, men finner henne ikke. Hun roper seg hes mens tårene triller. Til slutt gir hun opp. Hun setter seg på scooteren og kjører ned fra fjellet og rett hjem til foreldrene til Anniken.

Hun banker på. Det tar litt tid, men så kommer moren til Anniken og åpner døra. hun ser på Marita, smiler og sier "Ja? Hva er det? Hvis du skal selge noe så er vi ikke interessert."
Marita står som forsteinet og stirrer, så utbryter hun "Vet du ikke hvem jeg er? Jeg er kjæresten til datteren din!"
Moren ser uforstående på henne og sier "Hvilken datter? Mannen min og jeg har bare sønner, ingen døtre. jeg synes dette er utrolig dårlig gjort av deg,  tulle med folk på denne måten!" Så smeller hun igjen døra.
Marita drar hjem og setter seg i sofaen. Hun tenker at hun må være forvirret, det må ha vært feil hus.
Så tar hun hustelefonen og ringer rundt til felles venninne av henne og Anniken for å fortell hva som har skjedd. Alle sier det samme; "Hvem er Anniken?"

Rundt hytta på fjellet er det kommet en ny engel i snøen...

As Darkness falls across the land

I sit at my windowin the light of a dusky sun, watching as it sinks below the horizon. It seems to me that it is dying, using it's last minutes to make as colourful and amazing a scene as it can while softly calling out to me, saying "I'm going away, you might not see me again. But take heart, for soon the Moon will rise and he will show you the way."


As the last of the day's light fade to nothingness I see from my window the silver face of the moon, peeking oveer the mountaintops. It's faint light is cold, turning the world around me to shades of grey and black.
It is beautiful in a morbid, dead kind of way, and I feel a tugging in my soul as I think "This must be what heaven looks like..."

As I look about, I see strands of darkness snaking their way towards me, making beautiful patterns in the air around me. As they slither around me I hear beautiful music, never heard by any soul before. As I get dragged away, entwined in tentacles of black nothingness, I see myself lying lifeless by my window, my dead eyes watching the beautiful season of death, swathed in a silver blanket as darkness falls across the land..

Skår

Hun står ved ovnen og lager mat idet han kommer inne gjennom dør.
Hun hører TV-apparatet bli slått på og venter.
Så kommer det, ropet hun ventet på: "Kjerring! Hent en øl til meg!"
Hun setter fra seg maten og går i kjøleskapet og henter en øl.
Hun går ut i stua til ham med ølen, åpner den og gir den til ham.
Han sier ikke takk, ser ikke engang på henne, men idet hun snur seg for å gå på kjøkkenet igjen klapper han henne hardt på rumpa. Så hardt at det gjør vondt, men hun sier ingenting.

Når maten er ferdig lasser hun opp på et fat og serverer til ham i stua, sammen med en ny øl. Selv spiser hun alene på kjøkkenet. Når han er ferdig å spise kommer han inn på kjøkkenet og setter seg på motsatt side av bordet. Han ser på henne, og hun holder øynene på maten. Plutselig sveiper han armen over bordet og hiver maten hennes på gulvet. Fatet og glasset knuses og maten flakser over hele kjøkkengulvet.
Hun sier ingenting, bare reiser seg, legger bestikket i vasken og begynner å samle opp skårene.
Idet hun reiser seg kommer han og legger armene rundt henne bakfra. Han klemmer så hardt på brystene hennes at det gjør vondt. Hun kan kjenne hans erigerte penis mot korsryggen.
Hun legger skårene i vasken og klynker i smerte idet han tar et godt tak i håret hennes og rykker til.
han setter kurs for soverommet mens han stadig holder henne fast i håret. Hun vet hva som kommer nå og begynner å kjempe imot, men han snur seg og slår henne hardt med flat hånd i ansiktet, så går han inn på rommet med henne følgende sanseløs etter.

Vel inne på rommet river han av henne klærne mens han kysser henne overalt på kroppen. Det er ikke godt for henne, for han er hardhendt, men hun kan ikke gjøre noe.
Så kler han av seg selv og tvinger henne til å suge ham. Hun gjør det, har fortsatt ikke noe valg.
Deretter tvinger han henne til sex. Når han er ferdig kler han på seg, går i kjøleskapet og henter en øl og setter seg framfor TV-apparatet igjen.

Hun ligger i senga og kjenner en blanding av sperm og blod renne mellom lårene.
Hun prøver å stenge ute smerten som pulserer der nede og i brystene etter den hardhendte sexen.
Hun prøver å ikke gråte, for tårene kommer til å svi på hennes opphovnede kinn der han slo, igjen og igjen.
Nok en gang farer spørsmålet gjennom henne: Hvorfor bor hun fortsatt sammen med ham? Hvorfor har hun ikke forlatt ham?

Svaret kommer like etter: Hun klarer ikke. Hun TØR ikke. Om hun forlater ham vil hun være alene i verden,for ingen andre vil ha henne. Hun har ingen venner. Familien vil ikke ha kontakt med henne.

Så tenker hun at å være i et voldelig forhold er bedre enn å være alene.

Er det ikke?

Crying in the rain

I'm standing at my window, looking at the street below, enjoying a hot cup of tea while listening to the soft tap-tap-tapping of raindrops on the roof.
As I take a sip of my tea, I notice something out of the corner of my eye. .As I turn my head to better see what it is, I spot a figure in a dark alleyway across the street.
When I take a closer look, I see a handsome face surrounded by long dark hair which now is wet and lies plastered to your head and neck. I see red-rimmed, dark eyes looking up at me! Our eyes meet and for a moment I feel like I just got electrocuted. I recognize the face now, and I get nervous.

I see sadness, anger and even hate in your eyes and I feel it stabbing at me.
I realize then that you haven't forgotten nor forgiven me.
As I see you wiping your face, I realize you are crying.
So I stand here, watching you cry in the cold rain, your tears disappearing amongst the raindrops running down your face, and I feel regret.
I shrug and force the doubt and pain away, take another sip of my now cold tea and hten close the curtains.
You are soon forgotten as I lay with my wife.

My wife who was yours until I stole her from your grasping fingers...

The little things

Late at night when I'm lying in my bed my tohughts start to spin and I think about many things.
Most of all I think about feelings. Feelings are such wonderfull things, but they also promise pain and regrets.

"Why did I do that?"

"Why didn't I do that?"

Feelings control us like a remote control switches channels on your TV-set.
We try to suppress them and we try to ignore them. Sometimes we go so far as to shut them all out and stop feeling for a while. This is the worst we can do, because feelings are what makes us humans.

When you see a beautiful woman or a handsome man you feel attracted to them.
When you get sad news, like someone died, you feel sad and sometimes cry.
When you love someone you're lost. nobody can save you from that strongest of feelings.
Love is the one feeling that will doom you for as long as it's there.

Hate or anger compells you to violent outbursts of harsh language and flying fists.
Loneliness makes you depressed and that leads to suicidal thoughts.
But then you have the feeling of love that comes from being with good friends in good company.
Laughing, joking and enjoying yourself. this is what makes life worth living.

There will always be more bad feelings than good ones, so it's important to always remember the good times and the good feelings you've had, so you can draw upon them when bad times are coming.
We hate our feelings. We love our feelings. We can't control them though we sometimes wish we could.
We wish we could shut them off and on as we pleased, but hte reality is, they're always there.
We just gotta deal with it.

As I'm writing this I remember all the bad things that's happened, all the bad feelings comes back to me, but then I start thinking about the good ones. The friends that keep me company, the one who means so much to me, the family that love me...and it all adds up. I am happy.

The secret for feeling happy? That's easy to tell you, but hard to accomplish.

You need to appreciate the little things in life. Every thing.
Like being able to use a knife and a fork. It's a skill everyone needs to LEARN.
Or being able to walk properly. Think of the poor people with leg problems.

Appreciate the little things. Always.

Emptiness

I feel darkness inside me, enveloping my soul

Eating away at my feelings, making me sit all alone

In this room where I once loved someone I am trapped

Seeing the emptiness around me and feeling the colours on the wall fade

Emptiness fills my very being as I go to bed at night

My constant companion in a world that is corrupt

I see the colours of my life fade to nothing and I weep for the sadness that follows

I can't see how things will change, as I've triedso many times to make it happen

And I've failed as many times.

As the sun crests the horizon I see an image in the sky

It's my feelings leaving my mind and my heart never to come back, leaving only one.

I feel empty inside.