Dødsengelen

Jeg våknet i natt, jeg vet ikke hva som vekket meg.

I et hjørne av rommet så jeg et totalt mørke, svart som tjære.

Noe beveget seg, og i neste sekund så jeg noe komme fram derfra.

Over sengen min tårnet en skikkelse, mørk og dyster.

Jeg så at han hadde vinger på ryggen, halvveis råtne med svarte fjær.

Jeg så et ansikt så vakkert at det ikke var menneskelig.

Jeg så langt svart hår som bølget rundt ansiktet og la seg over skuldrene hans.

Hans hender var store med lange fingre.

Likblek var huden, og jeg kjente da han tok på meg at den var som is.

Hans munn en tynn strek med lyse blå lepper, som om han var blitt kvalt.

Jeg kjente snart en svak lukt komme fra ham, og jeg kjente den igjen med det samme.

Hvor mange har ikke kjent lukten av blomstene som ligger på den dødes kiste?

I neste øyeblikk har han dyttet det lange håret vekk fra øynene

Og jeg ser hans tårefylte blikk og skjønner så hva han er.

Idet hans kalde fingre lukker seg rundt min hals sier jeg

”Jeg har ventet på deg, min venn…” og alt blir svart.